Profetier om nåtid og om framtid

Mange tenker nok at profeter først og fremst snakker om framtida: At profeter får innsikt i ting som kommer til å skje, og så forteller om dette. Men dette er bare en liten del av hva profeter driver med. Profetene i Bibelen var ofte mer opptatt av å snakke om det som skjedde i deres samtid enn hva som skulle skje i framtida. Et par eksempler er Natans ord til David (2Sam 12) og Haggais ord om gjenoppbyggingen av Tempelet (Hag kap 1 og 2).

Likevel er åpenbaring om framtida én av sidene ved det profetiske. Blant profetene i Det nye testamentet er Agabus den som er mest kjent for dette. Ved to anledninger profeterte han om framtidige hendelser som faktisk skjedde: Hungersnøden i Judea (Apg 11,27-29) og Paulus sitt fangenskap i Judea (Apg 21,10-14).

For meg er dette en viktig påminnelse. For kristne kan gå i to grøfter når det gjelder dette med nøyaktige profetier om framtida. Den ene grøfta er at man bruker Moselovens standard: Hvis det som blir profetert ikke skjer, så er ikke ordet fra Herren, og da skal profeten dø! (5Mos 18,20-22). Dette vil mildt sagt ta motet fra enhver som ønsker å lære å operere i en profetisk gave. Det må være rom for å feile i Guds menighet – også for profeter.

Men den andre grøfta er at man kan profetere i øst og i vest uten at det man sier «i Herrens navn» blir evaluert. Var dette faktisk et ord fra Herren – eller var det profetens egen ønsketenkning? Hvis alle profetier viser til en ubestemt framtid, så vil mennesker alltid skyve det foran seg i tid. Man ligner på et esel som har en gulrot på en stang foran seg. Man går og går men får aldri tak i det som ligger foran. Noen ganger kan jo profetier fungere best nettopp slik: Man får en visjon om noe som en dag vil skje, og så strekker man seg hele tiden etter dette. Men ofte kan denne typen profetier bidra til en form for kynisme. Man ser jo aldri profetiene oppfylt, så hvorfor skal man da tro på dem?

Derfor ønsker jeg meg profeter som tør å gjøre som Agabus. At de profeterer konkrete hendelser som vil skje i nær framtid. Jeg har fått oppleve dette selv ved noen få anledninger i livet, og det har vært virkelig viktig. Nå kommer ikke slike profetier på bestilling, selvfølgelig. Men kanskje noen med profetisk tjeneste kan begynne å søke Herren for at også denne siden av de profetiske skal bli gjenopprettet? At Gud reiser opp noen «Agabuser» blant oss!

Filips fire døtre

Midt i fortellingen om Paulus sin reise til Jerusalem er det en opplysning som virker ganske tilfeldig plassert. Etter at Paulus og følget hans kom til Cæsarea ble de boende noen dager hos evangelisten Filip. Lukas forteller at Filip «hadde fire ugifte døtre som hadde profetisk gave» (Apg 21,10). Disse døtrene hører vi ikke mer om verken før eller siden. De bidrar tilsynelatende heller ikke til historien på noen måte. Ingen ville lagt merke til det hvis Lukas hadde latt være å gi oss denne opplysningen. Hvorfor er da denne opplysningen gitt? Lukas må ha hatt en god grunn for å gi oss denne «overflødige» opplysningen.

For det første kan man selvfølgelig tenke på hvilke personer disse jentene var. De var kvinner, de var ugifte og de var ganske sikkert unge. Hver av disse tingene - kvinne, ung, ugift - kan være nok til å diskvalifisere mennesker for tjeneste i visse kristne sammenhenger i dag. Lukas viser oss at slik var det ikke i den første menigheten. For det andre kan det være nyttig å meditere over hvilken effekt det hadde for disse jentene å vokse opp i et åndelig sterkt hjem. Vi vet jo en hel del om evangelisten Filip (Apg 6,1-6 +8,4-40) og har all grunn til å tro at barna hans fikk grundig opplæring i evangeliet, og at fars iver for Jesus smittet over på dem. Hva betyr det for utviklingen av tjenester i Guds menighet at det finnes slike åndelige hjem hvor barn får vokse opp?

Imidlertid har alle de norske oversettelsene som jeg har sjekket en unøyaktig oversettelse av dette verset. Det sies at disse døtrene hadde en profetisk gave. I grunnteksten er ikke ordet «gave» brukt i det hele tatt. Det som står er at Filip hadde fire «profeterende døtre». Fra verbformen som er brukt på gresk (presens partisipp aktiv) kan vi forstå at dette var jenter som hadde for vane å profetere – dette var noe de stadig gjorde. Dette er mye mer dynamisk og levende enn bare å ha en gave. En gave kan du nemlig legge i en skuff og ta fram en gang i blant. Filips døtre derimot levde aktivt i det profetiske.

Man kan lure på hvorfor norske bibeloversettelser bruker uttrykket «døtre med profetisk gave» i stedet for å skrive «profeterende døtre». Kan det være at fire aktive unge kvinnelige profeter blir for fjernt fra vår virkelighet? Blir det mindre utfordrende å si at de hadde en profetisk gave? Men dette er jo bare spekulasjoner. Poenget mitt er at vi må gjenvinne det dynamiske i den profetiske tjenesten. Derfor må vi studere profetene vi blir presentert for i Det nye testamentet – og blant dem hører Filips fire døtre til.

Profeter etter Pinsedag

Generelt sett mener jeg at kristne i Norge leser alt for lite i Det gamle testamentet. God kunnskap om GT vil gjøre at man forstår Det nye testamentet bedre. Men på noen områder vet norske kristne mer om GT enn om NT. Et slikt område gjelder profetisk tjeneste.

Hvis du ber noen nevne noen framstående profeter i Bibelen, så vil du ganske sikkert få høre navnene på noen fra GT, slik som Jesaja, Elia eller Daniel. Kanskje vil noen nevne Døperen Johannes. Men selv om Johannes er omtalt i NT, tilhørte han jo likevel den gamle pakt. Men hva med profeter som levde etter Pinsedag? Det finnes faktisk flere av disse som er nevnt ved navn i Bibelen. Dette gjelder folk som Barnabas, Agabus, Judas, Silas og Filips døtre.

Utgytelsen av Den Hellige Ånd på Pinsedag markerte et viktig skille for den profetiske tjeneste. I den gamle pakt var det bare noen få som hadde Den Hellige Ånd, men siden Pinsedag har alle Guds barn mottatt Ånden. Vi har blitt et profetisk folk, slik Moses drømte om (4Mos 11,29). Dette må jo få stor betydning for hva det vil si å operere i en profetisk tjeneste. Likevel så henter altså de fleste sine forbilder for profetisk tjeneste fra GT.

At Det nye testamentet omtaler navngitte profeter er gjort med hensikt. De kan nemlig fungere som «rollemodeller» for hva det vil si å være profet i den nye pakt. Dette betyr altså ikke at jeg mener at GT ikke er viktig å studere. Ikke i det hele tatt! Jeg vil bare oppfordre folk til også å studere Guds ord med hensyn til profetene etter Pinsedag. I noen kommende innlegg vil jeg si litt mer om nettopp dette temaet.

Gud som en god Far

Jeg har nettopp lest Lukas 11,1-13. Her snakker Jesus om Gud som far. En ting som er viktig å legge merke til er at Jesus sitt bilde av far – er av en god far. At fedre er gode og omsorgsfulle var slett ikke opplagt i datiden. Lukas skrev sitt evangelium først og fremst med tanke på ikke-jøder (jf Lukas 1,3 +Apg 1,1). I Romerriket ble ikke tanken på en far nødvendigvis koblet med noe trygt og godt. Den romerske skribenten Gaius skrev stolt at «det knapt finnes noe annet folk hvor fedrene har like mye makt over sønnene sine som det vi har». I praksis kunne faren bestemme hvilke barn som skulle få leve og hvem som skulle dø, om de skulle selges som slaver, om de skulle få lov å gifte seg, osv.

Det radikale i det kristne budskapet var derfor ikke bare at Gud er vår far, men at Gud er en god far. I vår tid er dette fortsatt høyaktuelt å fokusere på. Selvfølgelig finnes det mange eksempler på gode fedre i dag. Men mange mennesker har et bilde av «far» som slett ikke er godt. Far kan være fraværende, eller direkte slem.

Mennesker som kommer fra gode trygge hjem tar det av og til som en selvfølge at «mor» og «far» forbindes med noe godt og trygt. Man anser det nærmest som en naturlov at i hvert fall mor er glad i sitt barn. Men i dag vokser mange opp med en mor som er mye mer glad i seg selv enn i sine barn. Dette gjelder ikke bare barn som kommer fra åpenbart «vanskeligstilte» hjem. Dette gjelder i like stor grad barn fra karrierehjem.

Hvis vi ikke er klar over dette, så vil både forkynnelse og sjelesorg kunne bygge opp en mur, i stedet for å helbrede. Noen trenger rett og slett å bli trodd på at deres mor eller far ikke elsker dem. Det er ikke lett å sette ord på slike opplevelser, og vanskeligere blir det hvis menigheten ikke er klar over problemet. Men hvis mennesker kan få rom til å jobbe med at de ikke er oppvokst med kjærlige foreldre, så kan de også få hjelp til å åpne seg overfor en Far som er virkelig god.