Søk etter bibelvers du ikke forstår

Det finnes en form for argumentasjon som er veldig vanlig blant «bibeltro» kristne. Når man har en mening om en sak, så prøver man å finne så mange bibelvers som mulig for å bygge opp under sitt syn. Jeg tror imidlertid ikke at dette alltid er så smart. Hvis jeg skal teste ut min forståelse av et teologisk spørsmål, så er det jo ikke om å gjøre å finne flere ting som bygger opp under min nåværende forståelse. Da står jeg jo i stor fare for å lese Bibelen selektiv – altså at jeg bare leser det som stemmer med det jeg allerede mener.

Hvis jeg ønsker å prøve ut mitt syn på Bibelen, så bør jeg heller ta meg ekstra god tid til å studere bibelvers som sier noe annet enn det jeg mener pr i dag. For hvis jeg finner mange bibelsteder som tilsynelatende mener noe annet enn meg, så bør jeg kanskje endre mening! Eller i hvert fall bør meningene mine modereres og balanseres.

 

Ta som et eksempel den diskusjonen som herjet tidligere om den rette forståelsen av nåden. Her hjelper det ikke argumentasjonen å finne enda et bibelvers hvor Paulus snakker om nåden. Alle er enige om at Paulus snakker om nåden! Man bør heller jobbe med bibelvers som tilsynelatende utfordrer det Paulus sier om nåden. For eksempel det han sier om at alle – inklusive kristne – skal innfor Guds domstol (2Kor 5,10). Eller at den som «gjør urett ikke skal arve Guds rike» (1Kor 6,9-10 +Gal 5,19-21). Det er bare hvis min forståelse av Guds ord kan inkludere både nåden og det Paulus her sier om konsekvensen av synd, at jeg har en balansert forståelse av Guds ord. Det hjelper altså ikke om jeg finner 100 bibelvers som tilsynelatende hevder mitt syn, hvis det finnes mange andre vers som tilsynelatende motsier mitt syn.

 

Jeg kunne nevnt mange andre eksempler på dette: Hvis man er i mot kvinnelige bibellærere må man kunne forklare på en god måte hvorfor Priskilla kunne gi Apollos opplæring, eller hvorfor det gis retningslinjer for hvordan kvinner skal kle seg sømmelig når de profeterer. Hvis man er i mot bruk av nådegaver i gudstjenesten må man forklare hvorfor Paulus gir retningslinjer for bruken av dem i gudstjenesten, osv.

 

Jeg mener ikke at vi vil klare å forstå alle ting i Bibelen og at vi vil kunne forklare ethvert vanskelig bibelsted. Det må være lov å se stykkevis og delt, slik som til og med Paulus gjorde. I forkynnelsen er det dessuten selvfølgelig viktig å si noe klart og tydelig. Ikke enhver preken må i seg selv være fullstendig balansert og ha med alle argumenter for og i mot. Men samtidig er det viktig å gå litt dypere inn i Bibelens undervisning. I møte med Bibelen og med andre kristne, kan det virke som mange er mer opptatt av å vinne diskusjoner enn selv å bli utfordret på sine meninger. Dette kan umulig være sunt. Selv vil jeg i hvert fall kultivere en holdning som gjør at jeg lar meg utfordre av Guds ord – ikke bruker Guds ord for å understreke mine egne ufullkomne meninger. Da tror jeg at aktivt å søke etter bibelvers som jeg opplever vanskelige er en nyttig øvelse å foreta!

Anbefalinger til nye bibellesere

Jeg har ofte hørt kristne anbefale søkende mennesker å begynne med å lese Johannesevangeliet når de skal gjøre seg kjent med Bibelen. Det samme rådet ble gitt til meg den gangen jeg var ung og ufrelst. Men jeg tror egentlig ikke at dette er noe godt råd. Selv pleier jeg i hvert fall alltid å oppfordre nye bibellesere til å begynne med å lese et av de andre evangeliene.

Jeg kan forstå hvorfor Johannesevangeliet ofte blir anbefalt. Det kommer nok av at dette evangeliet inneholder en mengde favorittsitater, slik som «Den lille Bibel» (for så høyt har Gud elsket verden…). Det er også i Johannesevangeliet at vi finner de kjente «jeg er» utsagnene til Jesus: Jeg er veien, sannheten og livet – jeg er den gode hyrde – jeg er oppstandelsen og livet – osv.

Likevel mener jeg altså at Johannesevangeliet ikke er den rette anbefalingen for folk som ønsker å bli kjent med Bibelen. Boka er nemlig ganske tung å forstå med lange og innviklede samtaler mellom Jesus og «jødene». Hvis man senker farten og prøver å forstå alt som sies i Johannes så er det rett og slett et stykke veldig hardt arbeid. Jeg har lest mye i Bibelen, men selv jeg finner f.eks. samtalene i kapittel 6 og 8 som tungt tilgjengelig. Hvor vanskelig må det da ikke være for en nybegynner å komme seg gjennom!

De andre evangeliene er mye mer fokusert på fortellingen om Jesus. Dette er enda viktigere i dag enn det var for en generasjon siden. For i dag kjenner ikke mennesker selv det mest grunnleggende i fortellingen om Jesu liv. Dette gjelder særlig overfor muslimer som er søkende. De kan rett og slett svært lite om Jesu liv og lære. Flere ganger har jeg hørt kristne anbefale muslimer å begynne med Johannesevangeliet. Men å sette dem til å lese en bok hvor det er en uendelig rekke med diskusjoner mellom Jesus og jødene er ikke pedagogisk veldig smart. Dette gjelder ikke bare muslimer - unge nordmenn flest kan lite eller ingen ting om Jesu liv!

Det er kanskje en grunn til at det er Matteus som har blitt plassert forrest i Det nye Testamentet? Folk flest er jo vant til å lese fra begynnelsen når de åpner en ny bok – og det fungerer utmerket også med hensyn til NT. Jeg har erfaring fra å lese gjennom Matteusevangeliet i en gruppe med muslimer, hinduer og buddhister. Matteus fungerte utmerket i den sammenhengen og skapte stor fascinasjon og interesse. Ellers er Lukas en personlig favoritt, siden han er en fantastisk historieforteller. Lukasevangeliet har dessuten en oppfølger i Apostelgjerningene, noe som gjør det lett å lese videre når man er ferdig med første bok. Markusevangeliet er den aller enklest tilgjengelige av alle evangeliene.

Hvorfor i all verden skriver jeg et innlegg om dette? Fordi det er viktig! Selv ble jeg kristen av å lese NT. Heldigvis hadde jeg en oversettelse i et moderne og godt språk. Hvis jeg ikke hadde hatt det, så hadde jeg kanskje gitt opp – og hva ville da skjedd med mitt åndelige liv? På samme måte er det viktig at vi gir gode råd i dag til de som er søkende eller nyfrelste om hvor de bør begynne å lese Bibelen. Jeg har ikke fasiten, men jeg tror det er viktig å være bevisst hvilke råd man gir på dette området: Det kan gi konsekvenser for evigheten!

Nåde i stedet for nåde?

I følge Johannes kom Jesus med «nåde over nåde» (Joh 1,16). Han kom altså med en nåde som overgår en tidligere nåde. Den nye nåden er jo evangeliet. Men hva var denne tidligere nåden som nå ble overgått? Det må ha vært Moseloven! For Johannes fortsetter med å si «for Loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus» (1,17).

Jesus kom altså med den største gaven til menneskene - en større nåde. Men også den tidligere gaven fra Gud – Moseloven - var knyttet til nåde. Dette er veldig annerledes enn mange kristne i Norge tenker om Moseloven, og i det hele tatt om GT. Jeg har ofte hørt utlegginger om GT som at forholdet mellom Gud og Hans folk i den gamle pakt var preget av ytre regler og bud, etter strev om å være god nok, osv. Men når jeg leser både NT og GT så synes jeg at jeg ser Guds nåde begge steder.

Dette blir enda tydeligere hvis man går til den greske grunnteksten. Siste setning i Joh 1,16 lyder χάριν ἀντὶ χάριτος (kjarin anti kjaritos). «kjarin» og «kjaritos» er bøyningsformer av χάρις (kjaris) som betyr nåde. Det interessante her er preposisjonen anti – som på gresk vanligvis betyr «mot» eller «i stedet for». Det er jo også slik vi bruker dette ordet på norsk: antiautoritær betyr at man er mot autoriteter, antiterror betyr å bekjempe terror, osv.

Ordrett sier altså Johannes at Jesus representerte en «nåde i stedet for en nåde». I sammenhengen er det tydelig at det snakkes om evangeliet som en større nåde enn Moseloven. Men Moseloven er fortsatt en nåde! Vi trenger kanskje å få justert noen av våre oppfatninger om GT?

Monoteisme og toleranse

I dag arrangerer Islamsk Råd en demonstrasjon mot filmen om Muhammed. For de av oss som er oppvokst i det sekulære Vesten er det nesten helt ufattelig hvordan en film kan vekke slike sterke følelser som det vi har sett den siste tiden - hvor ambassader har blitt stormet og mennesker har blitt drept. Men hvis vi hadde kjent våre egne kulturelle røtter bedre, så kanskje vi hadde forstått litt mer.

For tida leser jeg Apostlenes gjerninger. Den siste firedelen av den boka handler om rettssaken mot Paulus. Han stod anklaget for å ha undervist jødedom på «feil» måte. Dette medførte så sterke reaksjoner at hans liv var i stor fare. Han ble forsøkt lynsjet (Apg 21,27-33) og under rettssaken gav dommeren ordre om at Paulus skulle slås, selv om loven klart forbød dette (23,1-5). Det gikk så langt at noen av de mest «rettroende» motstandere lagde en sammensvergelse for å drepe Paulus (23,12-22). For å fjerne en som de opplevde som vranglærer var de villige til å bruke løgn, vold og andre tvilsomme midler.

For samtidens grekere og romere måtte dette virke helt uforståelig. De var jo vant til polyteisme, altså at man kunne tilbe de guder man selv følte for, uten å bry seg om at man i nabobyen – eller i nabohuset - tilba en annen guddom. I rettssaken mot Paulus så var det da nettopp de romerske myndighetene som beskyttet Paulus mot de religiøse motstanderne hans.

Man kan undres over iveren Paulus sine motstandere viste. For oss virker den helt uforståelig. Men det slår meg at det er den samme type iver som mange muslimer utviser i dag – og som mange kristne viste gjennom Middelalderen. Dessverre ser det ut til at fellesnevneren for alle disse er monoteismen – altså troen på at det bare finnes én Gud. Så lenge man tror at det finnes flere guder, så har man ingen grunn til å kjempe mot folk som «tror feil» - så sant de ikke utøver sin religion på en uetisk måte.

Mange nordmenn kommer her med en lettvint løsning: La oss glemme hele monoteismen, så får vi fred og toleranse. Men så enkelt er det jo ikke. Man tror ikke på én Gud fordi man ønsker å være intolerant - man tror på én Gud fordi man tror at det bare finnes én Gud. Intoleranse er bare en mulig bivirkning av monoteismen – ikke dens grunnleggende motivasjon. En mer konstruktiv vei er derfor å se om det finnes noe i monoteismen som gjør at man kan fastholde troen på én Gud, samtidig med at man aksepterer at andre mener noe annet enn en selv.

Jeg mener at noe slikt faktisk finnes i Bibelen: Det Gamle Testamentet (GT) viser en utvikling fra polyteisme til monoteisme. Deretter brukte profetene meget sterke ord for å fordømme dyrkingen av enhver annen gud en Jahve. Men heldigvis viser Det Nye Testamentet (NT) at det er mulig å gå ett skritt videre. Rettssakene mot Jesus og mot Paulus viser at det er mulig å tro fullt og fast på én Gud – uten at man derfor trenger å bruke vold og trusler mot de som mener noe annet. For eksempel sies det om Jesus at «han skjelte ikke igjen når han ble utskjelt, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig» (1Pet 2,23). Jesus baserte sin oppførsel på uttalleser fra GT, så allerede i GT ligger kimen til en slik ikke-voldelig innstilling.

De eksemplene som NT holder fram på dette området er faktisk ytterst relevant i dagens Norge. Kanskje noen muslimer kan lese og lære av dette?

Pinsedag og de fattige

Snart er det pinse. Dette markeres i menigheter over hele jorda. Som regel er det ett av to temaer som blir omtalt i forbindelse med Pinsen. I historiske kirker fokuserer man gjerne på Pinsedag som «Kirkens fødselsdag». Blant pinsevenner og karismatikere er det gjerne Den Hellige Ånd som er i fokus når man snakker om pinsen.

Begge disse temaene er godt forankret i Guds ord. Denne høytiden ble feiret av jødene lenge før det ble en kristen høytid. Den jødiske pinsen blir beskrevet i 3. Mosebok 23,15-22. Til påske skulle presten bære fram for Herren årets første kornbånd (23,10) mens i Pinsen hadde kornet vokst nok til å bli to hele brød (23,17). Dette har sin parallell i NT hvor Jesus er det ene hvetekornet som faller i jorden og dør. Men fra dette kornets død vokser det opp mange nye korn slik at det blir et helt brød. Dette brødet er et bilde på menigheten. Vi trenger dette perspektivet på kristenlivet. Vi er mer enn bare individuelle kristne – vi hører så tett sammen med våre søsken i troen som to korn som er bakt sammen i et brød.

Men det er ett tema til som jeg gjerne skulle hørt oftere i forbindelse med Pinsen. Dette omtales i det siste verset: «Når dere høster inn grøden i landet, skal du ikke skjære kornet helt ut til åkerkanten, og de aksene som ligger igjen etter skurden, skal du ikke plukke opp. Du skal la dem ligge til de fattige og innflytterne» (3Mos 23,22). Pinsen i den gamle pakt knyttes altså til omsorg for de fattige og for innvandrerne. Slik burde det også være for oss i den nye pakt. Slik omsorg for vanskeligstilte hører nemlig uløselig sammen med Kirken og Den Hellige Ånd.

Selv hører jeg hjemme i den pentekostale delen av Kirken. I mine «trakter» er det mye snakk om Ånden, men alt for lite snakk både om Guds menighet og om omsorg for de svake. Jeg lengter etter menigheter som kombinerer alle disse tre aspektene: Åndens fylde i den enkelte + behovet for å stå forpliktende sammen med andre i Guds familie + omsorg for fattige og innvandrere. Kanskje noen vil preke over nettopp dette temaet denne Pinsen?

Oss rike menn i mellom

Fortellingen om den rike mannen som kom til Jesus er instruktiv og utfordrende (Luk 18,18-30). I hvert fall burde den være utfordrende for oss, for svært mange nordmenn er i samme kategori som den rike mannen. Vi sitter fast i vår rikdom, og dette hindrer oss i å følge Jesus 100 %.

Helt overordnet gir denne fortellingen tre perspektiver på rikdom:
1) Den rike mannen gikk glipp av Guds rike fordi han ikke klarte å gi slipp på sin rikdom (18,18-23)
2) Det er svært vanskelig - men ikke umulig - for en som er rik å komme inn i Guds rike (18,24-27)
3) Disiplene som hadde gitt opp sine materielle verdier for å følge Jesus, skulle få mangedobbelt igjen i denne tidsalder, og evig liv i den kommende verden (18,28-30)

Da jeg leste denne fortellingen nok en gang, festet jeg meg med samtalen mellom Jesus og den rike mannen og særlig hvordan de diskuterte budene. Jesus siterte bud nummer fem til ni av de ti bud (Luk 18,20 jf 2Mos 20). De fire første budene handler om forholdet til Gud og til Israels pakt med Gud: Ha ikke noen andre guder, ha ikke noen gudebilder, ikke misbruk Guds navn, hold hviledagen hellig. Disse budene tok Jesus som en selvfølge at den rike mannen hadde overholdt. Deretter kommer de fem budene Jesus nevnte: Hedre dine foreldre, ikke slå i hjel, ikke bryt ekteskapet, ikke stjel, ikke vitne falskt. Disse budene bekreftet den rike mannen at han hadde overholdt siden han var ung.

Til slutt i de ti bud kommer budet om ikke å misunne eller begjære det en annen mann har. Det er nettopp her den rike mannen bommet! Grunnen til at han var så rik – og at han ikke klarte å løsrive seg fra rikdommen – er nettopp fordi han begjærte penger. Eller rettere sagt: Han begjærte det som kan skaffes for penger. Hvis han skulle gi slipp på sin rikdom, ville det bety at mennesker i hans omgangskrets ville ha tilgang på tjenester og varer som ikke lenger ville være tilgjengelig for ham selv. Da vil han bli fristet til å misunne. Jesus fikk dermed fram at denne mannen kun hadde holdt 9 av 10 bud. At han brøt det tiende budet var dog skjult for de fleste – inklusive ham selv - men Jesus fikk det tydelig fram. Dessverre reagerte den rike mannen feil da hans synd ble tydelig: I stedet for å omvende seg, så gikk han sin vei.

Spørsmålet mitt blir da hvordan vi reagerer i møtet med denne historien. Går vi vår vei – rent mentalt – når vi møter utfordringen i dette budskapet? Slik at vi i stedet for å omvende oss fra materialisme, så tenker vi at «dette gjelder da ikke meg». Jeg mener selvfølgelig ikke at vi blir frelst ved å gi fra oss vår rikdom. Men likevel burde vi la oss utfordre av denne type fortellinger og spørre Gud om vi kanskje er i samme situasjon som denne rike mannen var.

Jesus satte fingeren på det som hindret denne rike mannen å følge Guds vilje fullt ut. Jeg tror at Jesus gjennom Den Hellige Ånd fortsatt jobber med å sette fingeren på ting i våre liv som hindrer oss i å følge Ham fullt ut. For eksempel kjenner jeg mennesker som har vært kalt av Gud til en spesifikk tjeneste i Hans rike. Men de har ikke klart å gi slipp på en såkalt «trygg og god» livsstil for å følge kallet. De har prioritert «økonomisk trygghet» framfor å følge Guds kall. Slik går de glipp av Guds rike.

Andre kristne har valgt materialisme framfor Guds vei - uten en gang å være klar over at de har gjort et valg. Men hvis de blir satt på valg, så vil de kanskje velge materialismen? For det koster å gi slipp på vår «rett» til sydenturer, restaurantbesøk og en fin bil. Disse tingene er ikke feil i seg selv → men de koster penger → og penger må tjenes → og det tar tid å tjene penger. Slik kan tid vi kunne brukt for å utbre Guds rike i stedet bli brukt for å opprettholde en viss livsstil. Hvis det er slik det henger sammen, så bør vi la oss utfordre av fortellingen om den rike mannen.

Fellesskap for fellesskap

For et par uker siden var knapt 30 mennesker samlet til et felles måltid i Asker. Dette var ledere fra åtte ulike nye menigheter og fellesskap på det sentrale Østlandet. I tillegg var det også noen få andre til stede. Formålet med kvelden var å utvikle vennskap og relasjoner mellom mennesker som bygger menighet. Fokus var altså ikke undervisning, selv om et par stykker holdt hver sitt korte innlegg. Fokuset var nettopp fellesskap – og det skjer aller best over et måltid.

Mange nye fellesskap ser dagens lys i Norge i dag. Et problem som flere av disse opplever er at de kan bli stående isolert. Noen velger å gå inn i et etablert kirkesamfunn for å få nødvendig kontaktflate. Men for mange er ikke dette en optimal løsning. Kanskje særlig gjelder dette menigheter som bygges etter litt utradisjonelt mønster – gjerne med sterkt fokus på hverdagsliv, på disippelgjøring og på evangelisering. Dette er i hvert fall min erfaring når jeg snakker med mennesker som står i slike pionersituasjoner: At de blir stående alene med ansvaret. Selv om man er i et fellesskap som står tett sammen lokalt, trenger man å bli eksponert for en større sammenheng. Dette var tankene bak å invitere til ovennevnte samling.

I fjor hadde vi én tilsvarende samling i Oslo. Den gangen var det kona og jeg som inviterte. Denne gangen stod vi sammen med ledere fra to andre nye fellesskap i å invitere. Framover kommer vi til å ta initiativet til flere lignede arrangementer. Målet vårt er ikke at vi skal bli så mange som mulig. Men jeg tror det er mennesker som leser denne bloggen som virkelig føler behov for kontakt med andre som står i lignende situasjon som dem selv. Hvis dette gjelder deg, så legg gjerne igjen en kommentar eller send meg en mail.

Profeter er tjenestevillige

Et fellesstrekk hos de profetene som omtales i Det nye testamentet er at de er tjenestevillige. Her er det ikke snakk om «sterke» tjenestegaver som opererer uavhengig av resten av Kristi kropp. Profeter er ikke «ensomme ulver», men i aller høyeste grad lagspillere.

Da Silas og Judas ble bedt om å reise til Antiokia for å overlevere brevet fra apostlene i Jerusalem, så trengte de ikke lang tid på å søke Guds vilje om saken (Apg 15,22-33). Skulle de reise, eller skulle de ikke? Nei, i stedet var tanken at «hvis apostlene mener at vi bør reise, så reiser vi». Den samme holdningen viste Barnabas da han ble bedt om å reise til Antiokia noen år tidligere. I Apg 11,22 står det ikke at «Barnabas følte seg kallet til å dra til Antiokia», men at «menigheten sendte Barnabas til Antiokia». Menigheten ønsket at Barnabas skulle dra, og da gjorde han det!

Nå mener jeg ikke at man skal gjøre enhver ting som menighetsledere foreslår! Eller at man ikke skal spørre Gud før man tar fatt på et oppdrag. Men jeg har møtt mennesker med profetiske gaver som har blitt spurt om å gjøre oppgaver som åpenbart ville bygd menigheten opp, men som ikke er direkte knyttet til deres profetiske kall. Deres reaksjon har vært at de må spørre Herren først. På den måten avskjærer de muligheten for andre mennesker å komme med utfordringer til dem – for de snakker jo direkte med Herren selv. Hvem kan da si noe annet? Ingen menighetsleder ønsker jo å gå på tvers av Herren.

En slik tankegang som jeg hevder her kan selvfølgelig misbrukes. Likevel er det klart at NT framstiller profeter som mennesker som gjerne tar i mot en utfordring til å gjøre ting som trengs å gjøres – og at de tar i mot slike utfordringer uten å åndeliggjøre dette på individualistisk måte. Gjør f.eks. et bibelstudium av Silas: Han omtales som en profet (Apg 15,32). Men han drar til Antiokia som «postbud». Når Paulus trenger ham som reisefølge, så er han villig (Apg 15,40). Når Peter trengte en gresktalende til å hjelpe seg med å skrive brev, så er Silas igjen på pletten (1Pet 5,12). Slik blir Silas et forbilde for mennesker med profetiske gaver gjennom alle tider.

På samme måte er det første vi hører om profeten Barnabas at han gir bort en masse penger til apostlene (Apg 4,35-36). Alt dette viser at NT ønsker å framstille profeter som mennesker som i første rekke er kristne søsken som bidrar der det trengs. Først i andre rekke er de profeter.

Profeten Barnabas

Mange tenker vel på Barnabas først og fremst som Paulus sin følgesvenn – og kanskje som en av apostlene. Men jeg tror at Barnabas også er en av de viktigste profetene etter Pinsedag. Den som ønsker å forstå profetisk tjeneste i den nye pakt gjør derfor lurt i å studere Barnabas sitt liv.

Hvorfor kaller jeg Barnabas for profet? Allerede kallenavnet hans gir en indikasjon på tjenesten hans. For han het jo faktisk ikke Barnabas. Hans egentlige navn var Josef. Det var apostlene som begynte å kalle ham for Barnabas (Apg 4,36). Navnet betyr «oppmuntringens sønn» og oppmuntring er jo sentralt i den profetiske tjenesten (1Kor 14,3).

En ting som Barnabas var spesielt flink til var å se gjennom det ytre og inn til hva som bodde i menneskenes indre. Etter at Paulus hadde blitt kristen, så turte ikke de kristne i Jerusalem å være sammen med ham. De så bare på det ytre, og da så de den samme mannen som tidligere hadde forfulgt dem. Men Barnabas så gjennom dette og forstod at Paulus hadde blitt forandret på innsiden. Derfor sørget han for at Paulus ble akseptert av Guds menighet (Apg 9,26-28).

Ved en annen anledning så stod en strid om Johannes Markus. Markus hadde sviktet på den første misjonsreisen og i Paulus sin øyne var han derfor «ubrukelig» (Apg 15,36-39). Kanskje var Markus for umoden til å være med på den neste misjonsreisen. Men Barnabas så likevel mulighetene som lå i denne unge mannen og nektet å gi ham opp. Dette kan delvis skylde at Barnabas og Markus var i slekt, men jeg tror det også hadde med Barnabas sin profetiske innsikt. Barnabas forstod hvilket kall Markus hadde, til tross for at han hadde sviktet ven en anledning. At Markus ble nyttig for apostlene kommer tydelig fram mot slutten av Det nye testamentet (2Tim 4,11 +1Pet 5,13). Johannes Markus skrev jo dessuten ned det eldste evangeliet som vi har bevart.

Aller viktigst for ettertiden var nok Barnabas sin rolle i forhold til å se hvor radikalt evangeliet var med hensyn til hedningenes frelse. Han ble leder i den første hedningekristne menigheten (Apg 11,19-30). Da spørsmålet kom opp om hedningene måtte holde Moseloven, så var det nettopp menigheten i Antiokia som kjempet hardest mot dette. På den tiden var det altså Barnabas – og ikke Paulus – som var den sentrale lederen i menigheten i Antiokia. Hedningekristne til alle tider har mye å takke for når det gjelder Barnabas sitt åndelige klarsyn.

Dette er bare noen innledende tanker for hvorfor jeg mener at Barnabas var en av profetene i Antiokia (Apg 13,1) og en av de viktigste rollemodeller for profettjeneste i den nye pakt. Den som fordyper seg i dette vil finne mange gullkorn.

Oppbyggelse, veiledning og trøst

Profeter i den nye pakt taler til oppbyggelse, veiledning og trøst (1Kor 14,3). Derfor leser vi følgende om to profeter fra Jerusalem som besøkte Antiokia: «Judas og Silas som selv var profeter, talte mange ganger til brødrene og oppmuntret og styrket dem» (Apg 15,32). Profetene styrket og oppmuntret sine kristne søsken. Oppmuntring og styrke kommer ved at profetene i sin tale fokuserer på Jesus og på sentrale sannheter i Guds ord. Dette er hva profeter i den nye pakt bør holde på med.

Hvis man har en slik forståelse av profetisk tjeneste, så vil man unngå å ha fokus på feil ting. Noen tror nemlig at det er profetisk å påpeke feil. Mange menighetsledere har opplevd mennesker som hele tiden påpeker feil og mangler ved menigheten, og som attpå til mener at slikt snakk er «profetisk». Men man trenger slett ikke være profet for å se feil og mangler. Selv idioter kan finne feil. Men vi trenger åpenbaring for å finne løsninger. Som regel vil menighetens lederskap være veldig klar over feil og mangler i forsamlingen. De trenger ingen profet for å fortelle dem slike ting! Det de derimot har behov for er noen som kan fortelle dem hva de kan gjøre med utfordringene i menigheten. Derfor trenger vi profeter som styrker og oppmuntrer søsknene ved å fokusere på Jesus og på sentrale sannheter.

Et annet problem er at mange «profeter» fokuserer på konspirasjonsteorier og obskure bibelvers - gjerne fra Johannes Åpenbaring og Daniels bok. Men slike ting bygger ikke opp menigheten! Det fører bare til spekulasjoner og diskusjoner (2Tim 2,23). Dessuten er det slik at profeter ikke er de som er best kvalifisert til å utlegge Bibelen. Gud har gitt både profeter og lærere til menigheten for å føre den til modenhet (Ef 4). Disse tjenestegavene skulle utfylle hverandre og støtte hverandre. Derfor bærer det ofte helt galt av sted når profetene mener at de er bedre kvalifisert enn lærerne til å utlegge slike vanskelige bibelvers (2Pet 3,3).

For en tid tilbake kjente kona og jeg et behov for å få et profetisk perspektiv på en av de menighetene vi jobber med i Tyskland. Da hadde vi ikke behov for noen som kunne utlegge «dyrets merke» eller forklare konspirasjonsteorier om EU, frimurere og Illuminati. Det vi hadde behov for var åpenbaring om hva som skulle til for å bringe den lokale forsamlingen noen viktige skritt framover. Derfor inviterte vi med oss noen med profetisk tjeneste som forstod nettopp dette med å tale profetisk for å styrke og oppmuntre søsknene.

Dette betyr selvfølgelig ikke at profeter aldri kan ta kritiske ord i sin munn. Noen ganger trenger individer og forsamlinger å høre et kall til omvendelse for å komme videre. Her kan sann profetisk tjeneste komme med klar tale! Men selv da er målet å bygge opp og styrke – ikke rive ned og fordømme. La oss be om at Gud reiser opp flere profeter av typen Judas og Silas!

Profetier om nåtid og om framtid

Mange tenker nok at profeter først og fremst snakker om framtida: At profeter får innsikt i ting som kommer til å skje, og så forteller om dette. Men dette er bare en liten del av hva profeter driver med. Profetene i Bibelen var ofte mer opptatt av å snakke om det som skjedde i deres samtid enn hva som skulle skje i framtida. Et par eksempler er Natans ord til David (2Sam 12) og Haggais ord om gjenoppbyggingen av Tempelet (Hag kap 1 og 2).

Likevel er åpenbaring om framtida én av sidene ved det profetiske. Blant profetene i Det nye testamentet er Agabus den som er mest kjent for dette. Ved to anledninger profeterte han om framtidige hendelser som faktisk skjedde: Hungersnøden i Judea (Apg 11,27-29) og Paulus sitt fangenskap i Judea (Apg 21,10-14).

For meg er dette en viktig påminnelse. For kristne kan gå i to grøfter når det gjelder dette med nøyaktige profetier om framtida. Den ene grøfta er at man bruker Moselovens standard: Hvis det som blir profetert ikke skjer, så er ikke ordet fra Herren, og da skal profeten dø! (5Mos 18,20-22). Dette vil mildt sagt ta motet fra enhver som ønsker å lære å operere i en profetisk gave. Det må være rom for å feile i Guds menighet – også for profeter.

Men den andre grøfta er at man kan profetere i øst og i vest uten at det man sier «i Herrens navn» blir evaluert. Var dette faktisk et ord fra Herren – eller var det profetens egen ønsketenkning? Hvis alle profetier viser til en ubestemt framtid, så vil mennesker alltid skyve det foran seg i tid. Man ligner på et esel som har en gulrot på en stang foran seg. Man går og går men får aldri tak i det som ligger foran. Noen ganger kan jo profetier fungere best nettopp slik: Man får en visjon om noe som en dag vil skje, og så strekker man seg hele tiden etter dette. Men ofte kan denne typen profetier bidra til en form for kynisme. Man ser jo aldri profetiene oppfylt, så hvorfor skal man da tro på dem?

Derfor ønsker jeg meg profeter som tør å gjøre som Agabus. At de profeterer konkrete hendelser som vil skje i nær framtid. Jeg har fått oppleve dette selv ved noen få anledninger i livet, og det har vært virkelig viktig. Nå kommer ikke slike profetier på bestilling, selvfølgelig. Men kanskje noen med profetisk tjeneste kan begynne å søke Herren for at også denne siden av de profetiske skal bli gjenopprettet? At Gud reiser opp noen «Agabuser» blant oss!

Filips fire døtre

Midt i fortellingen om Paulus sin reise til Jerusalem er det en opplysning som virker ganske tilfeldig plassert. Etter at Paulus og følget hans kom til Cæsarea ble de boende noen dager hos evangelisten Filip. Lukas forteller at Filip «hadde fire ugifte døtre som hadde profetisk gave» (Apg 21,10). Disse døtrene hører vi ikke mer om verken før eller siden. De bidrar tilsynelatende heller ikke til historien på noen måte. Ingen ville lagt merke til det hvis Lukas hadde latt være å gi oss denne opplysningen. Hvorfor er da denne opplysningen gitt? Lukas må ha hatt en god grunn for å gi oss denne «overflødige» opplysningen.

For det første kan man selvfølgelig tenke på hvilke personer disse jentene var. De var kvinner, de var ugifte og de var ganske sikkert unge. Hver av disse tingene - kvinne, ung, ugift - kan være nok til å diskvalifisere mennesker for tjeneste i visse kristne sammenhenger i dag. Lukas viser oss at slik var det ikke i den første menigheten. For det andre kan det være nyttig å meditere over hvilken effekt det hadde for disse jentene å vokse opp i et åndelig sterkt hjem. Vi vet jo en hel del om evangelisten Filip (Apg 6,1-6 +8,4-40) og har all grunn til å tro at barna hans fikk grundig opplæring i evangeliet, og at fars iver for Jesus smittet over på dem. Hva betyr det for utviklingen av tjenester i Guds menighet at det finnes slike åndelige hjem hvor barn får vokse opp?

Imidlertid har alle de norske oversettelsene som jeg har sjekket en unøyaktig oversettelse av dette verset. Det sies at disse døtrene hadde en profetisk gave. I grunnteksten er ikke ordet «gave» brukt i det hele tatt. Det som står er at Filip hadde fire «profeterende døtre». Fra verbformen som er brukt på gresk (presens partisipp aktiv) kan vi forstå at dette var jenter som hadde for vane å profetere – dette var noe de stadig gjorde. Dette er mye mer dynamisk og levende enn bare å ha en gave. En gave kan du nemlig legge i en skuff og ta fram en gang i blant. Filips døtre derimot levde aktivt i det profetiske.

Man kan lure på hvorfor norske bibeloversettelser bruker uttrykket «døtre med profetisk gave» i stedet for å skrive «profeterende døtre». Kan det være at fire aktive unge kvinnelige profeter blir for fjernt fra vår virkelighet? Blir det mindre utfordrende å si at de hadde en profetisk gave? Men dette er jo bare spekulasjoner. Poenget mitt er at vi må gjenvinne det dynamiske i den profetiske tjenesten. Derfor må vi studere profetene vi blir presentert for i Det nye testamentet – og blant dem hører Filips fire døtre til.

Profeter etter Pinsedag

Generelt sett mener jeg at kristne i Norge leser alt for lite i Det gamle testamentet. God kunnskap om GT vil gjøre at man forstår Det nye testamentet bedre. Men på noen områder vet norske kristne mer om GT enn om NT. Et slikt område gjelder profetisk tjeneste.

Hvis du ber noen nevne noen framstående profeter i Bibelen, så vil du ganske sikkert få høre navnene på noen fra GT, slik som Jesaja, Elia eller Daniel. Kanskje vil noen nevne Døperen Johannes. Men selv om Johannes er omtalt i NT, tilhørte han jo likevel den gamle pakt. Men hva med profeter som levde etter Pinsedag? Det finnes faktisk flere av disse som er nevnt ved navn i Bibelen. Dette gjelder folk som Barnabas, Agabus, Judas, Silas og Filips døtre.

Utgytelsen av Den Hellige Ånd på Pinsedag markerte et viktig skille for den profetiske tjeneste. I den gamle pakt var det bare noen få som hadde Den Hellige Ånd, men siden Pinsedag har alle Guds barn mottatt Ånden. Vi har blitt et profetisk folk, slik Moses drømte om (4Mos 11,29). Dette må jo få stor betydning for hva det vil si å operere i en profetisk tjeneste. Likevel så henter altså de fleste sine forbilder for profetisk tjeneste fra GT.

At Det nye testamentet omtaler navngitte profeter er gjort med hensikt. De kan nemlig fungere som «rollemodeller» for hva det vil si å være profet i den nye pakt. Dette betyr altså ikke at jeg mener at GT ikke er viktig å studere. Ikke i det hele tatt! Jeg vil bare oppfordre folk til også å studere Guds ord med hensyn til profetene etter Pinsedag. I noen kommende innlegg vil jeg si litt mer om nettopp dette temaet.

Gud som en god Far

Jeg har nettopp lest Lukas 11,1-13. Her snakker Jesus om Gud som far. En ting som er viktig å legge merke til er at Jesus sitt bilde av far – er av en god far. At fedre er gode og omsorgsfulle var slett ikke opplagt i datiden. Lukas skrev sitt evangelium først og fremst med tanke på ikke-jøder (jf Lukas 1,3 +Apg 1,1). I Romerriket ble ikke tanken på en far nødvendigvis koblet med noe trygt og godt. Den romerske skribenten Gaius skrev stolt at «det knapt finnes noe annet folk hvor fedrene har like mye makt over sønnene sine som det vi har». I praksis kunne faren bestemme hvilke barn som skulle få leve og hvem som skulle dø, om de skulle selges som slaver, om de skulle få lov å gifte seg, osv.

Det radikale i det kristne budskapet var derfor ikke bare at Gud er vår far, men at Gud er en god far. I vår tid er dette fortsatt høyaktuelt å fokusere på. Selvfølgelig finnes det mange eksempler på gode fedre i dag. Men mange mennesker har et bilde av «far» som slett ikke er godt. Far kan være fraværende, eller direkte slem.

Mennesker som kommer fra gode trygge hjem tar det av og til som en selvfølge at «mor» og «far» forbindes med noe godt og trygt. Man anser det nærmest som en naturlov at i hvert fall mor er glad i sitt barn. Men i dag vokser mange opp med en mor som er mye mer glad i seg selv enn i sine barn. Dette gjelder ikke bare barn som kommer fra åpenbart «vanskeligstilte» hjem. Dette gjelder i like stor grad barn fra karrierehjem.

Hvis vi ikke er klar over dette, så vil både forkynnelse og sjelesorg kunne bygge opp en mur, i stedet for å helbrede. Noen trenger rett og slett å bli trodd på at deres mor eller far ikke elsker dem. Det er ikke lett å sette ord på slike opplevelser, og vanskeligere blir det hvis menigheten ikke er klar over problemet. Men hvis mennesker kan få rom til å jobbe med at de ikke er oppvokst med kjærlige foreldre, så kan de også få hjelp til å åpne seg overfor en Far som er virkelig god.