Sjalu tjenere

Det er to vers i Lukas som må leses i sammenheng for at man skal kunne forstå dem: Først Lukas 9,49: Da grep Johannes ordet: «Mester, vi så en som drev ut onde ånder i ditt navn, og vi forsøkte å hindre ham, siden han ikke er i følge med oss.» (Luk 9,49).

Tilsynelatende er Johannes her opptatt av at tjeneste for Gud skal skje i rette former. Det kan jo ikke være slik at hvem som helst skal kunne utføre tjeneste i Jesu navn. Dette har vært en klassisk konflikt gjennom hele kirkens historie: Hvem har rett til å gjøre visse gjerninger i Jesu navn, slik som forkynne Guds ord, døpe, dele ut nattverd, be for syke…? Selv om jeg har tro på autoritet i Guds kirke, så er det opplagt at denne autoriteten svært ofte har blitt misbrukt. Etablerte kirker har ofte stått i mot bevegelser som er født av Den Hellige Ånd.

Men dette verset blir verre hvis man leser det i sin sammenheng. For tidligere i kapittel 9 har disiplene prøvd å drive ut en ond ånd, men uten å lykkes: «Jeg ba disiplene dine drive den ut, men de var ikke i stand til det» (Luk 9,40). Disiplene har altså nettopp mislykkes i å drive ut en ond ånd og har blitt «strukket opp» av Jesus for dette. Likevel prøver de å stoppe andre som lykkes der hvor de selv mislykkes!

Det er vanskelig å forstå dette som noe annet en ren sjalusi. Vi lykkes ikke med det oppdrag Gud har gitt oss, derfor må vi prøve å stoppe eller sverte de andre som faktisk lykkes. Kanskje andre vinner flere for Jesus, ser flere mennesker gjenopprettet og helbredet, kanskje andre predikanter samler flere tilhørere…

Disiplene var selvfølgelig ikke bevisst at de var sjalu. Men disse versene er en påminnelse til alle som ønsker å tjene Gud: Hvordan tenker vi om mennesker og forsamlinger som lykkes bedre enn oss? Får sjalusi og jantelov påvirke oss? Dette kan nemlig skje både mellom mennesker i en og samme forsamling, og mellom ulike arbeidslag i Guds menighet.

Lignelsen om den bortkomne broren

Lukas kapittel 15 gjenforteller tre lignelser om ting som blir borte: En sau, en mynt og en bror. Vanligvis tenker vi på den siste lignelsen som lignelsen om «den bortkomne sønnen». Men den er like mye en lignelse om «den bortkomne broren». Sønnen som gikk seg bort hadde jo en eldre bror.

Sett fra dette synspunktet så skiller den siste lignelsen seg fra de to foregående. I de to første lignelsene er det nemlig noen som leter etter det som ble borte. Bonden leter etter sauen, og kvinnen leter etter mynten. Men det er ingen som leter etter lillebroren som ble borte. I stedet blir storebror værende hjemme uten å foreta seg noe.

Av og til lurer jeg på om mange kristne tenker slik som storebror. De leter ikke etter det som har gått seg bort. I beste fall sitter de og venter på at lillebror skal dukke opp igjen. Kanskje ber de en bønn for ham. Men å løfte på baken og gå ut for å lete – det er for mye forlangt.

Dessuten har storebror så mye arbeid å gjøre hjemme på gården at tiden ikke strekker til for å gå ut og lete etter forsvunne lillebrødre. Men hvis vi skal være menigheter som ligner på vår Herre og Mester, da må vi være menigheter som aktivt oppsøker det som er fortapt (Luk 19,10).

Vende fedrenes hjerte til barna

Det er fascinerende å se hvordan Lukas setter folks forventninger på hodet. Allerede i fortellingen om fødslene til Johannes og Jesus slår han an tonen. Både Maria og Sakarja får englebesøk som forteller dem at de skal få hver sin sønn (Luk 1,5-45). Sakarja var en godt voksen, gift mann og han var prest, mens Maria var en ung ugift kvinne. Sakarja hadde derfor på alle måter høyest sosial status av dem, og det i en kultur hvor nettopp status betydde mye.

Lukas beskriver hvordan disse to reagerer på engelens budskap. Den respekterte presten tviler, mens den unge jenta tror. Selvfølgelig hadde Maria også spørsmål om hvordan det kunne skje at hun ville bli gravid, men hun trodde på engelens budskap. Avsnittet oppsummeres med «salig er hun som trodde at det Herren hadde sagt til henne, skulle gå i oppfyllelse». Maria skal prises salig av alle slekter, mens Sakarja ble stum på grunn av sin vantro. Lignende poenger har Lukas flere ganger, bl.a. i lignelsen om den barmhjertige samaritan, hvor en foraktet samaritan gjør det Moseloven krever, mens en jødisk prest lar være å gjøre det.

Budskapet om døperen Johannes sin fødsel har et lignende poeng. Engelen siterer en profeti av Malaki og sier om Johannes at han skal «vende fedrenes hjerter til barna - og gi de ulydige det sinn som rettferdige har» (Luk 1,17). Det overraskende er at det er fedrenes hjerter som må omvendes, og ikke barnas! Ved hjelp av parallellisme skaper Lukas to par av begreper: «fedre og barn» som holdes sammen med «ulydige og rettferdige». Fedrene er de ulydige og barna er de rettferdige. Denne oppvurderingen av barn i forhold til voksne kommer Lukas tilbake til flere ganger, som f.eks. i Lukas 9,46-48 og 18,15-17.

Til alle tider har de eldre klagd på «ungdommen av i dag». Men Lukas sier at problemet ligger mer hos fedrene enn hos barna. For hadde fedrene omvendt seg og ydmyket seg og vist sann kjærlighet – «vendt sine hjerter til barna» – så kanskje barna hadde levde på en annen måte?

Jeg tror at dette også sier noe om situasjonen i norske menigheter i dag: Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har hørt klager på unge mennesker: De er ikke interessert i åndelige ting, de tenker bare på seg selv, de innvier seg ikke, osv. Men kanskje dette skyldes fedrenes harde hjerter? Kanskje har fedrene (og mødrene) vært mer opptatt av materielle ting enn av åndelige? Kanskje har fedrene levd et falskt liv – hvor man er én person på møter i menigheten og en annen bak hjemmets fire vegger? Det er lett å peke på andres feil, særlig hos de som er yngre eller svakere enn oss. Men Johannes ble sendt for å endre fedrenes hjerter, slik at vi kan være forberedt på at Herren kommer i bant oss.

Guds hus og Guds familie

En ting som vi kan gå glipp av i norske bibeloversettelser dreier seg om nyanser rundt «Guds hus» og «Guds familie». Både på gresk og hebraisk bruker man det samme ordet for disse to tingene. På norsk derimot så gir «hus» assosiasjoner til noe som bygges rent fysisk, mens en «familie» er knyttet til relasjon. Når vi leser Bibelen, så er det viktig å huske at dette altså er det samme ordet i grunnteksten, slik at vi får med oss begge betydningene av ordet

For eksempel står det at Salomo bygde et hus for Herren (1Kong 5,3-5). Dette var en fysisk bygning i Jerusalem. Men samtidig tok Noah med seg hele sitt «hus» inn i arken (1Mos 7,1). Da er ikke poenget at han tok med seg leiligheten sin inn i båten! Det samme ser vi i NT: Sakarja og Elisabeth bodde i et hus (Luk 1,40), men når folk ble døpt med «hele sitt hus» (1Kor 1,16), så var det ikke boligen som ble døpt!

Poenget er altså at det er det samme ordet som brukes i grunnteksten. Derfor er det viktig at vi har med oss begge betydningene når vi tolker Bibelen. For eksempel er det stor forskjell på om man ser på menighetens medlemmer som byggemateriale til et fysisk byggeprosjekt, eller om man ser på dem som familiemedlemmer som skal ha menigheten som et trygt hjem

Jesus siterte Jesaja 56,7 da han sa at «mitt hus skal være et bønnens hus, for alle folkeslag» (Mark 11,17). Både Jesaja og Jesus tenkte nok på i første rekke på det fysiske tempelet i Jerusalem. Men samtidig vet vi at Guds hus nå er menigheten (1Tim 3,15). Hva om vi derfor oversatte dette med «min familie skal være en bønnens familie, for alle folkeslag»? Endringen er ikke radikal, men jeg mener det gir en interessant nyanse. Tenk hvis de kristne begynte å se på seg selv som «den familien som skal be for alle folkeslag».

Tjenertrening

Det har blitt vanlig med tilbud om ulike former for ledertrening i kristne sammenhenger. I utgangspunktet er dette veldig bra og nødvendig, siden praktiske lederferdigheter ofte er på et alt for lavt nivå i menigheter og organisasjoner. Dette kan bedres ved at folk mottar systematisk opplæring og trening.

Imidlertid er det viktig å ha et rett perspektiv på dette. For Bibelen snakker ikke så mye om ledere, som den gjør om tjenere. I andre korinterbrev så tar Paulus et skikkelig oppgjør med folk som ønsker å være ledere og bety noe – han kaller dem for «superapostler» (2Kor 11,5). Som en kontrast til denne tankegangen sier Paulus at Gud har satt apostlene aller nederst med hensyn til prestisje – de har blitt som et skuespill for verden (1Kor 4,9-13). Gud har gjort Paulus og medarbeiderne hans til tjenere for menigheten – og ikke omvendt (2Kor 4,5).

I følge Bibelen er det en god ting å ønske seg et tilsynsembete (1Tim 3,1). Men dette må være et ønske som er motivert ut fra et ønske om å tjene – og ikke ut fra et ønske om å være med å bestemme og ha innflytelse. Det finnes nemlig nok av folk som vil være med å bestemme saker og ting. Slike er det ingen mangel på. Jeg har faktisk opplevd at folk er sure fordi de ikke blir invitert til å være med på ledersamlingene i menigheten sin (!) Men det som trengs, er folk som er villige til å legge ned livene sine for å tjene Gud og medmennesker.

Jeg vil derfor foreslå et nytt konsept for menighetene: I stedet for å fokusere på ledertrening, så bør man starte kurs som kalles «tjenertrening». Da vil folk kunne komme med de rette forventningene!