Desentraliserte nettverk

Jürgen Habermas er kanskje den mest innflytelsesrike nålevende filosof. Tidsskrift for teologi og kirke publiserte nylig en artikkel av Habermas som beskriver «religionens tilbakekomst». Etter andre verdenskrig har religion fått stadig mindre plass i vår kultur. Mange i Vesten har derfor antatt at religion snart vil bli mer eller mindre borte. Imidlertid har mange forskere begynt å stille spørsmålstegn ved nettopp denne tankegangen. For de siste årene har religion tvert i mot blitt stadig mer synlig. Habermas snakker derfor om at vi er på vei mot et postsekulært samfunn.

Artikkelen har mye interessant ved seg. Jeg tenkte imidlertid bare å gripe fatt i en liten detalj i den. Habermas sier at én av grunnene til at religionene nå er på vei tilbake i den offentlige bevissthet er at alle de store verdensreligionene ekspanderer kraftig ved hjelp av vellykkede misjonsstrategier.

Men det er ikke alle grupperinger innen de store verdensreligionene som ekspanderer, det er bare enkelte grupper innen disse religionene som vokser. Habermas skriver noe interessant om hvilke grupperinger som har framgang: «Misjonssuksessen har åpenbart også sammenheng med hvor bevegelige organisasjonsformene er. Den verdensomfattende, multikulturelle romersk-katolske kirken tilpasser seg globaliseringstendensene bedre enn de nasjonalstatlige protestantiske kirkene, som er de store taperne. De som utvikler seg mest dynamisk er de desentraliserte nettverkene innenfor islam og blant de evangelikale».

De som opplever vekst er altså de grupperingene som har en fleksibel organisasjon. Når det gjelder å nå ut med budskapet, så er den store taperen de klassiske protestantiske kirkesamfunnene. Den katolske kirken lykkes til en viss grad, mens vinnerne er det Habermas kaller for desentraliserte nettverk.

Dette passer godt med noe jeg selv synes å ha observert. For å lykkes med evangelisering og menighetsvekst i Norge så tror jeg vi trenger nettopp flere slike desentraliserte nettverk. Menigheter som blir sentralstyrt fra et hovedkvarter blir ofte lammet i sin kreativitet, mens menigheter som står helt aleine har en tendens til å bli utsatt for kriser av ulike slag. Derfor tror jeg vi trenger å utvikle nettopp slike desentralisert nettverk: Menigheter som står sammen på en forpliktende måte, men uten å kontrollere hverandre.

Nådegaver og jantelov

Heldigvis er ikke den norske kulturen lenger like preget av janteloven som den var tidligere. Det er gjort store framskritt i forhold til det å løsrive nordmenns tankegang fra denne i løpet av den siste generasjonen. Men det er fortsatt områder som er «hardere rammet» av Janteloven enn andre. Ett slikt område er bruken av nådegaver.

Den mest sentrale teksten om nådegaver i Bibelen er 1Kor kapittel 12-14. Der gjør Paulus et hovedpoeng av at kristne får ulike gaver fra Gud. «Er vel alle apostler? Er vel alle profeter eller lærere? Gjør vel alle mektige gjerninger?» (1Kor 12,29). Svaret på disse spørsmålene er: Nei, alle får ikke de samme gavene. Faktisk er det i følge Paulus direkte skadelig om alle kristne fikk de samme nådegavene: «Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det av luktesansen?» (1Kor 12,17).

Dette strider i mot den typiske norske tankegangen. Vi er oppdratt i en enhetskultur hvor noe av det viktigste er at alle får like mye. Norsk politikk er i stor grad rettet mot å utligne forskjeller mellom mennesker. Å gjøre forskjell på folk strider rett og slett mot vår opplevelse av hva som er rett. Men det er altså akkurat det Gud gjør når han gir ulike gaver til forskjellige mennesker.

I en sammenheng hvor janteloven fortsatt har innflytelse, kan tankegangen lett bli: «Du skal ikke tro at du har en nådegave som ikke vi har» - eller - «du skal ikke tro at Gud sier noe til deg som Han ikke sier til oss». Slik skapes et sosialt press mot å skille seg ut fra mengden, og den som er ivrigst til å be i tunger eller til å be for syke kan komme til å betale en sosial pris for sin iver. Hvis det virkelig er slik, så hemmer det utviklingen av nådegaver i menigheten.

Janteloven kan også hemme den enkeltes evne til å høre Gud. Hvorfor skulle Gud tale til akkurat meg? Gud vil sikkert heller si det som er viktig til noen andre! Hvorfor skulle Gud gi nådegaver til akkurat meg? Janteloven kan dermed skape både indre hemninger (lave tanker om seg selv) og ytre hemninger (andres forventinger) i forhold til bruk av nådegavene.

Styringsoppgaver

Paulus skrev ned flere lister med nådegaver og tjenester. En av disse listene er i 1Kor 12,28: «Gud satte i kirken først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter mektige gjerninger, nådegaver til å helbrede, hjelpetjenester, styringsoppgaver, ulike slag av tungetale». Gud har altså blant annet satt styringsoppgaver i menigheten. Hva er nå det?

Man skal være forsiktig med å lage en teologi ut av ett enkelt bibelvers – eller som her av ett enkelt ord. Men jeg begynte å tenke litt på hva slags nådegave er nå dette som kalles for styringsoppgaver? Rota av det ordet som brukes i grunnteksten benyttes bare én annen gang i NT. Det er i Apg 27,11 hvor det refererer til kapteinen på et skip. Ordet dekker altså en betydning som kan oversettes med f.eks. kaptein, styrmann, pilot eller los.

Gud har altså satt mennesker med en slik nådegave i menigheten. Nå er jeg slett ikke tilhenger av en sterk pastor som skal styre alt som skjer i en menighet. Likevel er det klart at det finnes mennesker som er spesielt utrustet til å lose menigheten framover. Enhver menighet trenger å vite hor den er på vei, slik at den ikke bare går rundt i sirkler. Det finnes også visse undervannsskjær som en menighet kan gå på grunn på. Da er det viktig å ha mennesker som har gaven til å gi riktig kurs, og til å styre unna farene.

Paulus nevner dette i sammenheng med sin undervisning om nådegaver. Men hvis dette er en nådegave, så betyr det at dette ikke er noe man kan stemme fram ved demokratiske valg. Eller at man kan la det gå på rundgang. Det er ikke slik at enhver god kristen er like godt kvalifisert til denne type oppgaver, for det avhenger av om man har denne spesifikke nådegaven eller ikke. Å la dette gå på rundgang, ville være like merkelig som at man hvert år bestemmer seg for hvem det er som det neste året skal ha ansvar for å tale i tunger, eller for å profetere, eller hvem som skal ha ansvar for å ha kraft til å gjøre mektige gjerninger…

Slike gaver kan selvfølgelig anerkjennes gjennom demokratiske prosesser. Menigheten kan altså velge å ta i mot eller avvise denne nådegaven. Men nådegaven kan aldri skapes gjennom slike prosesser. Hvis styringsoppgaver er en nådegave, så er det en utrustning som Gud velger å gi noen, mens andre i menigheten ikke får den nådegaven. Men forhåpentligvis får de andre noen andre typer nådegaver. Som Paulus sier, så trenger vi alle typer nådegaver for at menigheten skal bli sterk og sunn – altså også styringsoppgaver