tirsdag 31. august 2010

Skole for pastorer i Kenya

Kona og jeg drar snart på en åtte dagers tur til Kenya. Vi har blitt bedt om å undervise på en skole for pastorer i en by som heter Nakuru. Der er drøyt 60 pastorer med på et opplegg som går over to år. Annenhver måned samles man for tre dager med intensiv undervisning. Opplegget er basert på et kurs som Pioneer har brukt gjennom mange år i England, men som selvfølgelig er tilpasset de lokale forholdene.

I Kenya startes det mange menigheter. Men mange av menighetslederne har ganske så mangelfull kunnskap om Bibelen og om teologi. Få av dem har råd til å reise bort for å gå på bibelskole. Dessuten har de jo en menighet hjemme som de må følge opp. Slike kurs som dette er derfor svært viktige i områder hvor mange nye menigheter blir grunnlagt.

Vær gjerne med å be for denne skolen og vårt besøk dit. Vi skal undervise om to temaer: «Forretningsdrift, er det åndelig?» og «Hvor har vi fått Bibelen fra?». I tillegg blir vi nok ganske sikkert bedt om å tale i litt forskjellige menigheter mens vi er der. Så jeg forventer at vi får noen slitsomme, men gode dager!

tirsdag 24. august 2010

Når Paulus var vennlig

Paulus holdt ofte seg selv fram som eksempel til etterfølgelse (Fil 3,7 +1Kor 11,1 +2Tess 3,7). Dette er ikke akkurat noe som er typisk norsk å gjøre. Men det virker som dette var langt mer akseptert i hans kulturelle sammenheng.

Et typisk eksempel på å bruke seg selv som forbilde finnes i 1Kor 6,1-3: Der sier Paulus at «når noen håner oss, så svarer vi med vennlighet» (1Kor 6,13). De kristne i Korint hadde førstehåndserfaring fra hvordan Paulus reagerte når han ble hånet. For i følge Apostelgjerningene var det nettopp det som skjedde første gang han kom til byen: «jødene der sa imot og hånet ham» (Apg 18,6). Å nevne nettopp dette i brevet til dem var derfor relevant.

Det som forbløffer en norsk leser i dag er hvordan Paulus viste vennlighet når han ble hånet. Lukas beskriver Paulus sin vennlighet slik: «Da ristet han støvet av klærne sine og sa til dem: Deres blod skal komme over deres egne hoder…». Det slo meg at hvis det var slik han viste vennlighet, så ville jeg ikke like å treffe ham hvis han var uvennlig...

Men antakelig skjedde det noe mellom første og andre setning i Apg 18,6 – hvor Paulus viste nettopp den vennligheten han snakker om i 1Kor. Det er ofte slik i Bibelens fortellinger at de er et sammendrag. Det skjer altså ting mellom setningene, som man bare kan få med seg ved å sjekke andre steder i Bibelen som omtaler sammen situasjon. For slik som teksten står nå, så er det ikke akkurat vennlighet som slår meg som beskrivelse på Paulus sin reaksjon!

mandag 16. august 2010

Hvor gamle er folk når de blir kristne?

Noe jeg ofte hører er at de fleste som blir kristne, blir det før de er ferdig med ungdomsskolen. Jeg har hørt sagt at 70 % eller 80 % av alle som blir kristne, blir det før de fyller 14 år. Jeg har alltid grublet på hvor den statistikken kommer fra. Er det fakta? Er det virkelig slik? Det har nemlig ikke stemt med mine egne erfaringer – for jeg har sett folk i alle aldre komme til tro.

Men hvis statistikken stemmer: Hvorfor er det slik? Gjenspeiler den bare at de fleste som blir kristne kommer fra et kristent hjem? For i så fall er det ikke overraskende at de tar beslutningen i ung alder. Men hvordan er fordelingen for de som ikke er så heldige at de har vokst opp i et kristent hjem? For å si noe om evangelisering så burde man kanskje luke vekk de som har fått troen inn fra barnsbein? Jeg tipper at aldersforedlingen da ser ganske annerledes ut!

Det fine med å bruke denne type tall fra statistikker er at det setter fokus på hvor viktig det er å satse på barn og ungdom i menigheten. Det er viktig – og relativt enkelt – å nå mennesker i ung alder. Men den negative siden er at det kan ta fra folk trua på at eldre ungdommer og voksne er åpne for evangeliet, fordi «all statistikk viser jo at de som tar i mot frelsen gjør det i ung alder…» Da blir statistikken en selvoppfyllende profeti: Vi har ikke tro på at voksne mennesker kan vinnes, og derfor vinnes få voksne mennesker, noe som bekrefter statistikken om at voksne mennesker ikke kan vinnes, som igjen gir oss enda mindre tru på at voksne mennesker kan vinnes…

Jeg tror nesten jeg vil ta en undersøkelse i min egen menighet, og spørre folk «Hvor gammel var du da du tok du et bevisst valg om å følge Jesus?». Jeg mistenker at forventningen om statistisk aldersfordeling ikke vil bli bekreftet.

fredag 13. august 2010

Apostler først og sist

John Noble er en britisk forkynner som har påvirket mange også her i Norge. Han har vært en av de sentrale lederne innen det som fra 1970-tallet ble kjent som husmenighetsbevegelsen i Storbritannia. På 70 og 80-tallet ble det startet et meget stort antall slike menigheter i UK, og John Noble var en inspirasjon og «farsfigur» for mange av dem. Gjennom årene har John gjestet Norge mange ganger, og han har ofte bodd hjemme hos oss. Det var en hel del norske husmenigheter og forsamlinger som jobbet tett sammen med John på 80 og 90-tallet.

John har skrevet en hel del bøker og hefter. For mange år siden ga Ansgar Forlag ut et hefte av ham som heter «Tilgi oss alle våre kirkesamfunn». Senere har Prokla-Media utgitt minst en bok av ham på norsk.

I sommer ryddet jeg i gamle papirer. Da dukket det opp en norsk oversettelse av et hefte John skrev for mange år siden, som på engelsk heter «First Apostles, Last Apostles». Her lå det en ferdig maskinskrevet oversettelse av dette heftet. Jeg vet ikke helt hvor det kom fra, men tipper at det lå i restene fra Tusenfryd Forlag som jeg overtok for en del år siden. Kanskje var planen at dette skulle utgis på norsk? Men så stoppet det opp av en eller annen årsak.

Jeg tipper at den engelske originalen ble skrevet for nærmere 40 år siden. På den tiden var undervisningen om at det finnes apostler i dag, svært omstridt – og da mener jeg svært omstridt. I dag er dette kjent undervisning (selv om ikke alle er enige). Jeg tror at en del av bloggens lesere likevel er interessert i dette lille heftet. I hvert fall som en slags kilde og som et innblikk i hva som var radikal forkynnelse for 30-40 år siden. De som er interessert i en PDF fil av dette kan legge igjen en kommentar her eller sende meg en mail. Selvfølgelig kan jeg også kopiere opp og sende pr post om det foretrekkes.

tirsdag 10. august 2010

Menighetsvekst og kritikere

Da Paulus kom til Korint første gang, møtte han motstand fra jødene. Faktisk hånte de ham for det budskapet han forkynte (Apg 18,6). Likevel ble to synagogeforstandere der i byen kristne: Krispus (Apg 18,8) og Sostenes (Apg 18,17 +1Kor 1,1). Til tross for at de fleste i den jødiske menigheten var svært negative og hånlige, så valgte de to å ta imot Paulus sitt budskap og la seg døpe.

Når vi leser brevene som Paulus seinere sendte til menigheten i Korint, så får vi inntrykk av en menighet i ganske stort kaos: Det var splittelse, umoral og vranglære over en lav sko. Da er det interessant å sette seg inn i situasjonen til de to tidligere synagogeforstanderne. Når den kristne menigheten i byen ble som den ble, er jeg rimelig sikker på at Krispus og Sostenes fikk høre noen syrlige kommentarer av typen: «Der kan dere se hvor bra resultat det ble med forkynnelsen til han der Paulus fyren».

Ytre sett hadde kritikerne gode argumenter. Da Paulus skrev første korinterbrev, så lå nok livsstilen til medlemmene i synagogen på et betydelig høyere etisk nivå enn det gjorde i den kristne menigheten. Likevel hadde Krispus og Sostenes et poeng. De hadde grepet en visjon av at evangeliet gjaldt alle mennesker. Til tross for alle sine feil og mangler, så nådde i hvert fall den kristne menigheten i Korint ut med budskapet om Guds frelse. Selv om menigheten i Korint på ingen måte var perfekt, så var den i hvert fall i vekst. Men personer som investerte seg selv i denne veksten - slik som Krispus og Sostenes - måtte nok tåle mye kritikk fra sin omgangskrets.

Fortsatt er dette en vanlig reaksjon: Jeg tror det var Rick Warren som sa at enhver voksende menighet vil møte kritikk. I dag kommer ikke kritikken fra synagogene, men fra andre kristne. Ofte blir voksende menigheter kritisert fordi de er «grunne». Husk at det samme kunne sies om menigheten i Korint! Så hvis noen er i en situasjon hvor de blir kritisert av andre kristne fordi de er grunne, men samtidig når ut med evangeliet, vil jeg si: Stå på! Dere er ikke de første som har blitt kritisert. Husk på Krispus og Sostenes! Det er bedre å ha både kritikk og vekst, enn verken kritikk eller vekst.

søndag 1. august 2010

Bibelen og Tradisjonen

For mange kristne er ordet «tradisjon» nesten et fyord. Dette blir forsterket av at Luther og de andre reformatorene har så høy stjerne i norsk kristenliv. Man har fått med seg at Luther reagerte kraftig på at Kirken baserte seg så mye på tradisjoner. Reformatorene hadde da også god grunn til å reagere, for det var mye ille som skjedde i Kirkens navn. Slagordet ble derfor «Skriften alene».

Imidlertid blir dette et problem for dagens norske kristne som ikke kjenner historien mer enn svært overflatisk. For man skal ikke lese mye av og om Luther før man forstår at han var langt mer knyttet til Kirkens tradisjoner enn de fleste av oss som lever i dag. Han tok bare et oppgjør med de mest ekstreme utslagene av tradisjoner, og de som åpenbart ikke var i samsvar med Bibelen.

Dagens mennesker har uendelig tro på individets evne til å tolke tilværelsen på egen hånd. I hvert fall min egen evne til å tolke min virkelighet. Ingen skal få påvirke mitt syn! Hvis du hevder at du forstår noe i Bibelen bedre enn meg, så er du dømmende! Dette er imidlertid en tankegang som er svært langt unna reformatorenes tankegang.

Det er her de gode tradisjonene kommer inn i bildet: Hvis jeg tolker et bibelvers på en måte som ingen andre i kirkehistorien har gjort før meg, så kan jeg gå ut fra at jeg tolker dette verset feil. Noen hevder at Den Hellige Ånd viser dem hvordan Bibelen skal tolkes. Men hvis Den Hellige Ånd viser meg en tolkning som Han aldri har vist noen andre de siste 2000 årene, så er det simpelthen ikke Den Hellige Ånd som taler til meg. Antakelig er det bare min egen ønsketenkning som spiller meg et puss.

Jeg mener selvfølgelig at Den Hellige Ånd stadig gir hver av oss nytt lys over Guds ord, slik at vi forstår det bedre. Men Han kommer ikke med noen helt nye åpenbaringer. Som en person sa det: «Det er utrolig hvordan mennesker som har så stor tro på at Den Hellige Ånd taler til dem, har så liten tro på at Den Hellige Ånd har talt til mennesker før dem».

Bibellærere og hyrder har et spesielt ansvar for å hjelpe nye kristne til å forstå at de står i en historisk sammenheng. Når en moderne nordmann blir frelst, vil han ubevisst ta med seg sin individualistiske tankegang inn i sin lesning av Bibelen. Hvis han da ikke blir forklart hvordan Den Hellige Ånd har talt til Guds menighet gjennom 2000 år, så vil han sannsynligvis feiltolke Guds ord på vesentlige områder.