Gresk eller hebraisk

For en tid tilbake hadde jeg en selsom opplevelse på Bok & Media i Oslo. En kunde kom inn og begynte å spørre en av ekspeditørene om bøker som omtalte hvordan NT «egentlig var skrevet på hebraisk» – og ikke på gresk. Ekspeditøren var ganske ung, og visste ikke hva hun skulle svare. Men da hun så at jeg satt og bladde i noe teologisk faglitteratur, spurte hun om kanskje jeg kunne være behjelpelig. Jeg involverte meg i samtalen med kunden. Hun hadde hørt undervisning om hvordan disiplene var ulærde mennesker og derfor ikke ville være i stand til å forfatte NT på gresk. Konklusjonen måtte derfor være at NT egentlig var skrevet på hebraisk.

Jeg var ikke forberedt på spørsmålet, men kom opp med en del argumenter for at NT faktisk kunne være skrevet på gresk, uavhengig av disiplenes nasjonalitet: Alt fra Aleksander den stores erobringer, via bruken av språkkyndige sekretærer (Rom 16,22), til de gresktalende jødene i menigheten i Jerusalem (Apg 6,1), samt en hel del annet. Men ingen ting bet på henne. For hun var overbevist om at det fantes en helligere og bedre grunntekst til NT, som var blitt borte. Jeg satt igjen med en følelse av at hun mistenkte noen i Kirken for å forsøke å gjemme vekk originalen…

Det er ingen tvil om at det finnes en hebraisk og arameisk bakgrunn til NT. Jesus var jo jøde, og holdt nok de fleste av sine taler på arameisk. De første menighetene hadde GT som sin Bibel. Dette må vi ta hensyn til når vi leser NT. Noe av dagens NT kan kanskje også være basert på oversettelser fra arameisk. Men at mesteparten av NT er skrevet på gresk er det vel liten tvil om.

Man kan trekke bevisstheten om det hebraiske ett (eller flere) skritt for langt, slik at man tenker at hebraisk er det overlegne språket å benytte for å formidle Guds hensikt og planer. Men jeg tror at Gud bevisst valgte begge de språkene som Bibelen ble nedskrevet på: For GT sitt vedkommende, var dette hebraisk. For NT sitt vedkommende, valgte Gud å bruke gresk. Ved å nedvurdere gresk i forhold til hebraisk i denne sammenhengen, så kommer vi ikke nærmere den opprinnelige åpenbaringen - vi kommer faktisk lenger vekk fra den. Dette er et eksempel på hva jeg mener med at vi må ha balanse i vår søken etter Kirkens røtter.

Når det er sagt, så mener jeg ikke at Guds endelige mål er at vi alle skal prate hebraisk eller gresk. For muslimer er ett språk - arabisk - overlegent alle andre språk for å formidle Guds åpenbaring. Men i kristen tankegang er alle språk og folkeslag like verdifulle. Foran Guds trone i himmelen skal det være lovsang på alle mulige språk (Åp 7,9).

Medfølelse

En av egenskapene til Jesus fra Nasaret som gjør mest inntrykk på meg er hans medfølelse: «Da Jesus så folkemengden, syntes han inderlig synd på dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten hyrde» (Matt 9,36). Stadig vekk ble Jesus «distrahert» av at han fikk medfølelse med folk. Da Jesus så hvordan enken i Nain led, så gikk det inn på ham, og det førte til at han involverte seg (Luk 7,11-17). Andre ganger gråt Jesus (Joh 11,35).

Midt i alle våre aktiviteter må vi aldri glemme denne siden av det å være Jesu etterfølger. Som Jesus lot seg berøre – ja til og med ryste – av menneskers behov, slik må vi også vise medfølelse. Peter oppsummerte det bra: «Til slutt et ord til dere alle: Ha det samme sinn, vis medfølelse, elsk hverandre som søsken, vis hjertelag og ydmykhet» (1Pet 3,8). Dette er vel ting vi aldri kan få for mye av: Medfølelse, hjertelag, ydmykhet.

Tilbake til røttene

Det er en voksende interesse for å komme tilbake til røttene i den kristne troen. Det å kjenne røttene våre kan være til stor hjelp når vi ønsker å komme dypere i kristenlivet. Men hvilke røtter er det vi skal tilbake til? Jeg synes jeg registrerer minst tre ulike typer røtter som kristne søker tilbake til:

For det første har vi de som søker tilbake til Jesu egen undervisning slik den for eksempel kommer til uttrykk i Bergprekenen. Dette kan bare være bra! For enhver som hevder å være Jesu etterfølgere, må jo Jesu egen undervisning være helt grunnleggende.

Andre er mer fokusert på å finne tilbake til evangeliets jødiske røtter. De første kristne var jøder, og det er klart at det er til stor hjelp å forstå jødisk tankegang når vi selv ønsker å forstå Bibelen. Store deler av NT er vanskelig å forstå om man ikke kjenner GT. Det er derfor svært nyttig å kjenne til evangeliets jødiske røtter. Imidlertid møter jeg noen ganger mennesker som går litt for langt i den retningen etter min «smak». Man opphøyer jødisk kultur til Den Rette, og blir nesten skeptisk til det som ikke er jødisk. Men evangeliet er jo både for jøder og grekere og alle andre! Men så lenge man fastholder et perspektiv på at evangeliet gjelder for alle folkeslag, så er dette en av de røttene vi må kjenne til.

Den tredje roten som folk søker tilbake til er Oldkirken. Man er opptatt av kirkefedrene og hvordan de kristne menighetene fungerte i de første århundrene. Denne roten er i hovedsak gresk, noe som provoserer enkelte som er opptatt av evangeliets jødiske røtter. Men jeg tror vi trenger kunnskap om begge røttene – den jødiske og den oldkirkelige. For de oldkirkelige røttene sier oss noe om hvordan evangeliet først spredde seg blant hedningene. Dessuten ble jo mye av NT til nettopp i spenningsforholdet mellom jøder og hedninger. Men også noen av de som er opptatt av de oldkirkelige røtter, går etter mitt skjønn for langt, og gjør Tradisjonen til rettesnor. Selv om vi har mye å lære av det som skjedde i de første kristne århundrene, så var heller ikke kirkefedrene ufeilbarlige. Ikke minst må man være klar over at det var en intens strid på den tiden nettopp mellom jødiske og hedningekristne grupper. Dette satte naturlig nok preg på en del av kirkefedrenes skrifter.

Som oppsummering vil jeg si at jeg støtter ønsket om å gå tilbake til røttene. Men vi må gå tilbake til alle røttene våre: Jesu egen undervisning, evangeliets jødiske røtter og de oldkirkelige røttene. Så må vi lære å holde disse røttene i en sunn balanse uten slagside til noen av sidene.

Med Gud - Mot strømmen

Mange menigheter prøver å formulere visjonen sin i en kort og konsis setning. Personlig synes jeg ikke alltid dette er like vellykket, selv om jeg ser nytten av slike «slagord». Imidlertid har jeg skikkelig sansen for formuleringen til SubChurch: «Med Gud - mot strømmen».

Dette er vel hva det handler om når det gjelder å være menighet? Hvis vi er helt og fullt med Gud, så tror jeg vi vil skille oss ut fra samfunnet rundt oss. Ikke slik som man ofte har gjort i kristne sammenhenger - ved å være i mot alt som er nytt og spennende. Men vi trenger å leve alternativt når det gjelder materialisme, karriere og solidaritet med de svake. Vi trenger menigheter som tør å stå opp og gå mot strømmen. Menighet bør være motkultur!