Adoptert som Guds barn

Paulus snakker om at vi har fått barnekårets ånd (Rom 8,15 +Gal 4,5). I en del engelske bibler er ordet for «adopsjon» brukt. Det er jo hva det handler om når vi får barnekårets ånd: Vi blir adoptert. Men vi kan lett misforstå innholdet i begrepet fordi vi tolker det ut fra vår egen kulturelle sammenheng.

I vår kulturkrets er nemlig adopsjon ofte sett på som den nest beste løsning. Hvis det er umulig for barnets foreldre selv å oppdra barnet, så er adopsjon det beste alternativet. Vi hører om mennesker som gjennom barndommen føler at et eller annet mangler, for seinere å oppdage at de var blitt adoptert som små uten å vite det. Når de så blir klar over adopsjonen, prøver de å treffe sine biologiske foreldre. Noen ganger leder et slikt møte til at brikkene faller på plass for vedkommende. Når det skjer så er det jo kjempeflott!

Men det er ikke slike assosiasjoner man hadde til adopsjon da NT ble skrevet. I romersk kultur var ikke adopsjon sett på som noen nest beste løsning. Tvert i mot var det å bli adoptert en ære. Det betydde nemlig at den som adopterte, gjorde et bevisst valg om hvem han ønsket at skulle føre navnet hans videre, og hvem som skulle overta formuen hans. Det å bli adoptert – få barnekårets ånd – var dermed noe som åpnet opp enorme framtidsmuligheter. Det er ganske sikkert denne forståelsen Paulus hadde da han skrev om adopsjon – det å få barnekår.

Gjestfrihet

Et tidligere innlegg førte til samtale rundt hvordan vi kan se mer kjærlighet mellom kristne søsken. Da svarte jeg i hovedsak med konkrete handlinger for hvordan vi bør møte hverandre: Ikke baktale og ikke være hissige, men heller være gode og medfølende. Men det finnes selvfølgelig også mer omfattende temaer som man bør fokusere på i menighetene for å framelske kjærlighet. Da tenker jeg på ting som gjestfrihet, tjenersinn, og enkel livsstil. Alle slike ting vil bidra til å øke «kjærlighetsnivået».

En ting som ofte er oversett i forkynnelsen er gjestfrihet. Dette er en sentral egenskap hos Gud: Han skapte en fantastisk verden, som Han så inviterte oss inn i. Da Jesus kom til jorda viste han mennesker gjestfrihet. Han var venn med «toller og syndere», og episoden hvor noen lagde et hull i taket og senket en mann på båre ned til Jesus, skjedde jo hjemme hos Jesus (Mark 2,1-12). Hvis du lar noen lage hull i taket ditt uten å kjefte dem opp, da kan man trygt si at du møter folk med en positiv holdning! Å følge etter Jesus og ha Ham som forbilde, innebærer derfor at man selv er gjestfri.

NT har svært store løfter knyttet til gjestfrihet: «Glem ikke å være gjestfri, for på den måten har noen, uten selv å vite det, hatt engler som gjester» (Heb 13,2). Faktisk kunne man ikke ha et lederverv i de første menighetene hvis man ikke var gjestfri – det var et krav på lik linje med at man ikke skulle være kranglevoren eller drikkfeldig (1Tim 3,2+ Titus 1,8). Mange steder oppfordres vi til å være gjestfrie (Rom 12,13 +1Pet 4,9). Når vi slik oppfordres til å være gjestfrie, så er jo det fordi dette kan læres. Dette bør derfor ha sin naturlige plass i forkynnelsen.

Rent naturlig så har nordmenn flest en tendens til å bygge en «beskyttende mur» rundt hjemmet sitt og sin private sfære. Men Bibelen viser oss at det er feil valg – for da går vi glipp av mange velsignelser, som f.eks. englebesøk eller istandsettelse til tjeneste for Gud. Menigheter som underviser om gjestfrihet og åpne hjem tror jeg vil oppleve at kjærligheten vokser.

Tyrkia og luthersk bekjennelse

Bjørn Olav Hansen har startet en artikkelserie om kristendommens stilling i Tyrkia. I mange generasjoner var dette landområdet kjerneområdet for evangeliene. Mange av skriftene i NT er jo enten skrevet i det området som nå er Tyrkia, eller hadde kristne i dette området som adressater. Men i dag står evangeliet svakt. Derfor oppfordrer han til fornyet forbønn for Tyrkia. Dette er en oppfordring jeg støtter fullt og helt!

Nylig leste jeg innledningen til Confessio Augustana (CA) - eller Den augsburgske bekjennelse som det heter på norsk. Dette er et sentralt bekjennelsesskrift for lutherske kirker verden over. Overraskende nok - for de fleste av oss i hvert fall - så begynner CA med en kommentar om nettopp tyrkere (!)

CA ble lagt fram for Keiser Karl V på riksdagen i Augsburg i år 1530. Jeg siterer fra begynnelsen av skriftet: «Uovervinnelig hersker, ærverdige keiser, allernådigste herre! Deres Keiserlige Majestet har skrevet ut en riksdag til Augsburg, for å rådslå om hjelpetropper mot tyrken, kristennavnets og kristendommens frykteligste gamle arvefiende…»

Disse saftige ordene hadde selvfølgelig en historisk bakgrunn. Tyrkerne hadde noen tiår tidligere erobret Bysants. Denne byen som i mer enn 1000 år hadde vært et sentrum for den kristne kirke ble nå islamisert med våpenmakt. Nå ønsket tyrkerne å erobre Europa. Dette var en reell trussel mot Europa. Slik sett er det ikke vanskelig å forstå de kraftige ordene som ble brukt i 1530.

Men hvordan virker dette i dag? CA er fortsatt et sentralt bekjennelsesdokument. Selv om vel fortalen ikke regnes som en del av bekjennelsen, så er den jo likevel en del av dokumentet. Hvis noen grunnlegger en luthersk menighet i Tyrkia i dag, så vil jeg tro de er lite lystne på å legge fram dokumentasjon for trosgrunnlaget sitt. CA slår jo fast at tyrkerne er kristendommens frykteligste arvefiende. Ikke akkurat noe godt grunnlag for dialog!

Nå er nok dette en detalj i det store bildet, men jeg ble minnet på det igjen da jeg leste artikkelen om å be for Tyrkia.

Oppsøkende tilgivelse

Det er en snodig sak som jeg har observert hos en del kristne. Hvis noen gjør dem noe vondt, så tilgir de dem nok. Men de tar ikke initiativ overfor den som har såret eller skadet dem. I stedet sitter man og venter på at «synderen» skal komme og be om tilgivelse. Hvis han først kommer og ber om tilgivelse, så skal de nok tilgi ham. Men om han ikke kommer, så sitter man passiv og venter. Man innbiller seg at man ikke har noe ansvar for å prøve å løse situasjonen, siden det er den andre parten som har gjort feil.

Dette er veldig annerledes tankegang enn Guds tankegang. Gud så at vi mennesker trengte Hans tilgivelse. Derfor tok Han et initiativ, og sendte Jesus til jorda for å forsone menneskeheten med seg selv. Dette skjedde – i følge romerbrevet – mens vi ennå var fiender av Gud. Hvis Gud skulle ventet med å sende Jesus til vi var «ydmyke nok», så ville Han vel aldri ha kommet er jeg redd.

Vi er kalt til å etterligne Jesus. Det må innebære at vi tilgir på en aktiv måte. Hvis noen har gjort oss noe vondt, så gjør vi oss ikke kostbare! Vi tilgir villig! Faktisk går vi så langt som at hvis vi kan gå til noen og tilby tilgivelse, så gjør vi det – selv om de ikke har bedt om det. Kanskje kan vi kalle dette for «oppsøkende tilgivelse»?

Hvis vi blir sittende og vente på at de andre skal ta initiativet, så gjør vi som folk flest. De aller fleste vil jo si at de tilgir, hvis noen kommer og ber dem om det. Oppfører vi oss slik, så passer ordene til Jesus: «Er det noe å rose dere av? Det gjør jo selv hedningene!» Som kristne bør vi legge lista høyere, og aktivt søke måter vi kan få tilgitt de som har begått seg mot oss. Da er vi helhjertet, slik vår himmelske Far er det.

Noen situasjoner er selvfølgelig spesielle. Det er ikke alltid mulig eller smart å gå til noen og si «jeg tilgir deg». Men det betyr ikke at vi kan fraskrive oss ansvaret for å drive oppsøkende tilgivelse der hvor det er mulig.

Utadvendt menighet - enkel versjon

Denne videoen sier noe om det å være en utadvendt menighet. Enkel og greit.

Utadvendt menighet

De fleste menigheter ønsker å være utadvendte, men sliter med å være det. For en stund siden lagde jeg et forenklet diagram ut fra noe som står i boka «The externally focused church» av Rusaw & Swanson. For meg hjalp diagrammet til å tenke gjennom hva som er utfordringen for hjemmemenigheten min. Kort fortalt deler de menigheter i fire kategorier med hensyn til hvor utadvendte de er. Forskjellen mellom kategoriene ligger hovedsakelig i hva som er menighetens fokus:

Tradisjonelle menigheter er opptatt av å bygge opp medlemmene, og bruker lite energi på å nå ut. Slike forsamlinger finnes det mange av i Norge. Evangeliserende menigheter er selvfølgelig også opptatt av medlemmene sine. Men i tillegg er de opptatt av å fortelle om Guds kjærlighet. Dette kan de gjøre på mange forskjellige måter, men fellesnevneren er at de forteller ved hjelp av ord, musikk, osv. Sosialt engasjerte menigheter har mer fokus på å vise Guds kjærlighet gjennom praktisk omsorg for mennesker i nærmiljøet.

For å regnes som en utadvendt menighet, mener forfatterne at man må være opptatt både av å fortelle om Guds kjærlighet gjennom evangelisering og av å vise Guds kjærlighet gjennom praktisk omsorg. Nøkkelbegrepet blir altså vise og fortelle – ikke bare en av delene.

Red letter Christians

I en del engelske bibler lar man Jesu ord stå med rød skrift. Jeg synes dette er en uvane, for det kan gi inntrykk av at det finnes to typer uttalelser i NT: Direkte sitater fra Jesus, og kommentarer fra forfatterne. Men jeg tror jo at hele NT er Guds ord, ikke bare de direkte sitatene av Jesus.

Imidlertid er det noen som har funnet en god måte å bruke denne tradisjonen på. Det er en voksende bevegelse i USA av det som kalles for «Red letter Christians». Dette er kristne som først og fremst ønsker å basere kristenlivet sitt på Jesu egne ord. Dette gjøres ikke for å nedvurdere resten av Bibelen. Men som etterfølgere av Jesus, må det jo være fornuftig å ta utgangspunkt i Mesterens egne ord.

Dessverre er det i mange kristne sammenhenger – også i Norge – alt for lite fokus på Jesu egne ord. Man bruker mer tid på å forkynne fra brevlitteraturen eller GT, enn man gjør på evangeliene. I den grad man forkynner fra evangeliene, så er det enten fra juleevangeliet, fra lidelseshistorien, eller fra de mer «ufarlige» avsnittene, slik som lignelsen om den gode hyrde, eller Fadervår. Jeg er veldig glad i brevene til Paulus. Nå om dagen bruker jeg mye tid på å studere Romerbrevet. Men ingen ting kan erstatte Jesu egen undervisning om hva det vil si å følge Ham. Heldigvis finnes det også flere og flere norske menigheter som tar dette på alvor.