tirsdag 21. desember 2010

Stolte av hverandre

Jeg har begynt å studere andre korinterbrev. Ingen andre brev viser vel et så personlig bilde av Paulus. Det som slår meg er hvor storsinnet og sjenerøs han var. Dette er stikk motsatt av det inntrykket mange folk har av Paulus som en litt streng «mørkemann». Selvfølgelig kunne Paulus være direkte og klar i sine uttalelser. Men som person møtte han folk med stor toleranse. Det var jo nettopp denne toleransen som ga ham alle de problemene han hadde med sine landsmenn.

Et talende vers er 2Kor 1,13-14: «Jeg håper at dere skal lære å forstå helt det som dere nok har forstått noe av, nemlig at dere og vi skal være stolte av hverandre på vår Herre Jesu dag, dere av oss og vi av dere». Selv var Paulus veldig stolt av menigheten i Korint: «Jeg har full tillit til dere, og er meget stolt av dere» (2Kor 7,4), og han skrøt av menigheten overfor Titus (2Kor 7,14).

Korinterne derimot var ikke like stolte av Paulus. De synes han var en feiging som bare var tøff på avstand (2Kor 10,10). Andre mindre hyggelige beskrivelser av Paulus som ble brukt i menigheten var «slu» (2Kor 12,16) og «vaklende og uansvarlig» (2Kor 1,16-17). Siden korinterne slett ikke var like stolte av Paulus som han var av dem – så oppfordret Paulus dem til å åpne hjertene sine for ham (2Kor 7,1 + 6,13).

Sett fra avstand er jo dette fullstendig snudd på hodet! Menigheten i Korint slet med alle mulige og umulige problemer – likevel var Paulus svært stolt av dem. Samtidig var denne menigheten altså grunnlagt av en av verdenshistoriens mest kjente og respekterte ledere. De fleste ville vel tenkt seg at menigheten ville vært stolte av slike røtter, men de så bare ned på ham.

For meg viser dette at det å være stolt av, rose, og snakke vel om – ikke først og fremst er et spørsmål om «fakta». Det dreier seg ikke om at den som er mest vellykket i forhold til en standard, den får mest skryt. Dette dreier seg vel så mye om en holdning. Paulus hadde bestemt seg for å se etter det positive og tale vel om det – selv om han ikke var blind for problemene i Korint. I motsetning til dette satt korinterne fast i en vane om å lete etter det som var negativt hos Paulus – og snakke om det. Antakelig gjorde de det samme med alle andre som stakk hodet fram. Det aner meg at lignende holdninger finnes i enkelte norske menigheter også...

lørdag 6. november 2010

Mikrofinans

Kona og jeg var nylig i Kenya for å undervise på en konferanse. Menigheten som inviterte oss driver et ustrakt diakonalt arbeid i lokalmiljøet. Dette inkluderer barnehjem, fosterhjemsordninger, gratis skolegang for fattige, matutdelinger, og mye mer. De hadde også en visjon for å hjelpe folk til å skaffe seg inntekter, slik at de kan klare seg på egen hånd. De hadde allerede hjulpet noen i gang med egne bedrifter: frisørsalong, systue, bilverkested, osv.

Ett problem for de fattigste er at de ikke har tilgang til lån. Dermed klarer de ikke kjøpe inn varelager til kiosken sin, eller innrede frisørsalongen sin. Det å skaffe folk tilgang til små lån, kan derfor bety en enorm forandring. Hvis folk får låne en tusenlapp eller to, så er det som regel nok til å etablere en bedrift. Dette er det som kalles for mikrofinans. Mikrofinans har blitt et av de viktigste verktøyene for å hjelpe verdens fattige. Derfor ble Nobels Fredspris for 2006 tildelt nettopp til en av pionerene innen mikrofinans: Muhammad Yunus

Siden jeg har bakgrunn fra forretning og finans, har jeg blitt spurt om å være styreformann i et nytt kenyansk selskap som skal jobbe nettopp med mikrofinans. Jeg vet ikke om «styreformann i en afrikansk bank» er det som ser best ut på CVen (!) Men arbeidet er så viktig at jeg ikke var i tvil om hva jeg ville svare på forespørselen. For 10-20 tusen kroner kan man hjelpe hele 10 familier til et nytt liv. Denne menigheten i Kenya har vi kjent gjennom mange år, og vet at de er til å stole på. Nå har vi også vært der nede og sett at pengene virkelig kommer fram til dem som trenger det. Hvis noen har lyst til å være med å finansiere dette så bare si fra!

torsdag 4. november 2010

Om å tie i forsamlingen

Et av de vanskeligste – og mest misbrukte – versene i Bibelen er 1Kor 14,33-34 «Som i alle kristne menigheter skal kvinnene tie i menighetssamlingene». Grunnen til at jeg skriver om det, er at en del kristne blir avkrevd en forklaring av ikke-troende og kanskje ikke helt vet hva de skal si.

Det er jo skrevet bok på bok om dette, så jeg kan ikke påstå at jeg skjønner alt ved dette verset. Men noen tanker har jeg da i det minste. For det første så er jeg overbevist om at dette ikke er et generelt forbud for kvinner om å forkynne under gudstjenestene, slik noen har tolket dette. En slik tolkning passer dårlig med sammenhengen det står i.

Verbet «å tie» har minst to nyanser på norsk: Det kan bety at man aldri begynner å snakke. Men mer vanlig er det vel å oppfatte dette som at man holder opp med å snakke. Altså at man først snakker, og så etterhvert slutter med det. Det er den siste betydningen som er vanligst i NT. Det samme greske ordet er brukt to ganger i Apg 15,12-13. Der oversetter Bibelselskapet det slik: «Da ble hele forsamlingen stille, og de hørte på Barnabas og Paulus… Etter at de hadde talt, grep Jakob ordet…» I vers 12 oversetter man her ordet som i 1Kor 14,34 er oversatt med «å tie» med «ble stille». I vers 13 er det samme ordet oversatt «etter at de hadde talt».

Det dreier seg altså om noe som skjer etter at de hadde talt. Først sier kvinnene noe, men på et eller annet tidspunkt må de holde opp. Man kan jo ikke holde på med å snakke for all framtid. At Paulus faktisk ønsket at kvinnene skulle dele noe under gudstjenestene er for øvrig tydelig ut fra at han gir retningslinjer for hvordan de bør kle seg sømmelig når de gjør det (1 Kor 11,2-16).

Neste spørsmål er da: Når er det kvinnene skal slutte å snakke? Jeg tror det dreier seg om orden i gudstjenesten. Verbet «å tie» står tre ganger i 14,28-34. Hver gang er det knyttet til å unngå kaos på møtene: «Hvis en taler i tunger, men ingen kan oversette, så skal han tie». Ellers vil blir det kaos på møtene - om folk snakker et helt uforståelig språk. «Hvis en taler profetisk og en annen begynner samtidig, så skal den første tie». Eller blir det kaos ved at flere prater i munnen på hverandre. Det er vel ikke urimelig at også tredje gangen ordet «å tie» står, så er poenget det samme? Hvis kvinnene - eller mennene for den saks skyld - bare fortsetter å prate i det uendelige så blir det kaos på møtene.

En slik tolkning passer godt inn i sammenhengen det står i, for hele avsnittet 1Kor kapittel 11 til 14, handler egentlig om å komme sammen på en måte slik at det blir til gang og ikke til skade .

søndag 31. oktober 2010

Desentraliserte nettverk

Jürgen Habermas er kanskje den mest innflytelsesrike nålevende filosof. Tidsskrift for teologi og kirke publiserte nylig en artikkel av Habermas som beskriver «religionens tilbakekomst». Etter andre verdenskrig har religion fått stadig mindre plass i vår kultur. Mange i Vesten har derfor antatt at religion snart vil bli mer eller mindre borte. Imidlertid har mange forskere begynt å stille spørsmålstegn ved nettopp denne tankegangen. For de siste årene har religion tvert i mot blitt stadig mer synlig. Habermas snakker derfor om at vi er på vei mot et postsekulært samfunn.

Artikkelen har mye interessant ved seg. Jeg tenkte imidlertid bare å gripe fatt i en liten detalj i den. Habermas sier at én av grunnene til at religionene nå er på vei tilbake i den offentlige bevissthet er at alle de store verdensreligionene ekspanderer kraftig ved hjelp av vellykkede misjonsstrategier.

Men det er ikke alle grupperinger innen de store verdensreligionene som ekspanderer, det er bare enkelte grupper innen disse religionene som vokser. Habermas skriver noe interessant om hvilke grupperinger som har framgang: «Misjonssuksessen har åpenbart også sammenheng med hvor bevegelige organisasjonsformene er. Den verdensomfattende, multikulturelle romersk-katolske kirken tilpasser seg globaliseringstendensene bedre enn de nasjonalstatlige protestantiske kirkene, som er de store taperne. De som utvikler seg mest dynamisk er de desentraliserte nettverkene innenfor islam og blant de evangelikale».

De som opplever vekst er altså de grupperingene som har en fleksibel organisasjon. Når det gjelder å nå ut med budskapet, så er den store taperen de klassiske protestantiske kirkesamfunnene. Den katolske kirken lykkes til en viss grad, mens vinnerne er det Habermas kaller for desentraliserte nettverk.

Dette passer godt med noe jeg selv synes å ha observert. For å lykkes med evangelisering og menighetsvekst i Norge så tror jeg vi trenger nettopp flere slike desentraliserte nettverk. Menigheter som blir sentralstyrt fra et hovedkvarter blir ofte lammet i sin kreativitet, mens menigheter som står helt aleine har en tendens til å bli utsatt for kriser av ulike slag. Derfor tror jeg vi trenger å utvikle nettopp slike desentralisert nettverk: Menigheter som står sammen på en forpliktende måte, men uten å kontrollere hverandre.

mandag 25. oktober 2010

Nådegaver og jantelov

Heldigvis er ikke den norske kulturen lenger like preget av janteloven som den var tidligere. Det er gjort store framskritt i forhold til det å løsrive nordmenns tankegang fra denne i løpet av den siste generasjonen. Men det er fortsatt områder som er «hardere rammet» av Janteloven enn andre. Ett slikt område er bruken av nådegaver.

Den mest sentrale teksten om nådegaver i Bibelen er 1Kor kapittel 12-14. Der gjør Paulus et hovedpoeng av at kristne får ulike gaver fra Gud. «Er vel alle apostler? Er vel alle profeter eller lærere? Gjør vel alle mektige gjerninger?» (1Kor 12,29). Svaret på disse spørsmålene er: Nei, alle får ikke de samme gavene. Faktisk er det i følge Paulus direkte skadelig om alle kristne fikk de samme nådegavene: «Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det av luktesansen?» (1Kor 12,17).

Dette strider i mot den typiske norske tankegangen. Vi er oppdratt i en enhetskultur hvor noe av det viktigste er at alle får like mye. Norsk politikk er i stor grad rettet mot å utligne forskjeller mellom mennesker. Å gjøre forskjell på folk strider rett og slett mot vår opplevelse av hva som er rett. Men det er altså akkurat det Gud gjør når han gir ulike gaver til forskjellige mennesker.

I en sammenheng hvor janteloven fortsatt har innflytelse, kan tankegangen lett bli: «Du skal ikke tro at du har en nådegave som ikke vi har» - eller - «du skal ikke tro at Gud sier noe til deg som Han ikke sier til oss». Slik skapes et sosialt press mot å skille seg ut fra mengden, og den som er ivrigst til å be i tunger eller til å be for syke kan komme til å betale en sosial pris for sin iver. Hvis det virkelig er slik, så hemmer det utviklingen av nådegaver i menigheten.

Janteloven kan også hemme den enkeltes evne til å høre Gud. Hvorfor skulle Gud tale til akkurat meg? Gud vil sikkert heller si det som er viktig til noen andre! Hvorfor skulle Gud gi nådegaver til akkurat meg? Janteloven kan dermed skape både indre hemninger (lave tanker om seg selv) og ytre hemninger (andres forventinger) i forhold til bruk av nådegavene.

tirsdag 19. oktober 2010

Styringsoppgaver

Paulus skrev ned flere lister med nådegaver og tjenester. En av disse listene er i 1Kor 12,28: «Gud satte i kirken først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter mektige gjerninger, nådegaver til å helbrede, hjelpetjenester, styringsoppgaver, ulike slag av tungetale». Gud har altså blant annet satt styringsoppgaver i menigheten. Hva er nå det?

Man skal være forsiktig med å lage en teologi ut av ett enkelt bibelvers – eller som her av ett enkelt ord. Men jeg begynte å tenke litt på hva slags nådegave er nå dette som kalles for styringsoppgaver? Rota av det ordet som brukes i grunnteksten benyttes bare én annen gang i NT. Det er i Apg 27,11 hvor det refererer til kapteinen på et skip. Ordet dekker altså en betydning som kan oversettes med f.eks. kaptein, styrmann, pilot eller los.

Gud har altså satt mennesker med en slik nådegave i menigheten. Nå er jeg slett ikke tilhenger av en sterk pastor som skal styre alt som skjer i en menighet. Likevel er det klart at det finnes mennesker som er spesielt utrustet til å lose menigheten framover. Enhver menighet trenger å vite hor den er på vei, slik at den ikke bare går rundt i sirkler. Det finnes også visse undervannsskjær som en menighet kan gå på grunn på. Da er det viktig å ha mennesker som har gaven til å gi riktig kurs, og til å styre unna farene.

Paulus nevner dette i sammenheng med sin undervisning om nådegaver. Men hvis dette er en nådegave, så betyr det at dette ikke er noe man kan stemme fram ved demokratiske valg. Eller at man kan la det gå på rundgang. Det er ikke slik at enhver god kristen er like godt kvalifisert til denne type oppgaver, for det avhenger av om man har denne spesifikke nådegaven eller ikke. Å la dette gå på rundgang, ville være like merkelig som at man hvert år bestemmer seg for hvem det er som det neste året skal ha ansvar for å tale i tunger, eller for å profetere, eller hvem som skal ha ansvar for å ha kraft til å gjøre mektige gjerninger…

Slike gaver kan selvfølgelig anerkjennes gjennom demokratiske prosesser. Menigheten kan altså velge å ta i mot eller avvise denne nådegaven. Men nådegaven kan aldri skapes gjennom slike prosesser. Hvis styringsoppgaver er en nådegave, så er det en utrustning som Gud velger å gi noen, mens andre i menigheten ikke får den nådegaven. Men forhåpentligvis får de andre noen andre typer nådegaver. Som Paulus sier, så trenger vi alle typer nådegaver for at menigheten skal bli sterk og sunn – altså også styringsoppgaver

søndag 26. september 2010

Skadelige møter?

Paulus kritiserte de kristne i Korint for at de samlet seg på en slik måte at det ikke ble til gagn for dem, men til skade (1Kor 11,17). Jeg lurer på hvor mange kristne ledere som spør seg selv om hvor skadelige er møtene vi avholder?

I en del sammenhenger tenker man at ethvert møte er positivt. Det skjer ut fra tankegangen om at så lenge vi kommer sammen og det leses fra Bibelen, så må det jo være bra. Men det er altså ikke Paulus enig i. Han sier at møter kan være til nytte - eller de kan være til skade.

Som med det meste annet så er det to grøfter man kan falle i. Jeg mener for eksempel ikke at møter som oppleves som «trege» eller «mislykket» nødvendigvis er til skade. Eller at ethvert møte hvor stemningen er god nødvendigvis er til nytte. Det er viktig å unngå en prestasjonsangst i forbindelse med møter, slik at vi føler at vi må prestere «gode» møter. Gud møter ofte mennesker i tilsynelatende mislykkede sammenhenger. Jeg har også tro på faste rutiner i den forstand at Guds folk har samlet seg ukentlig til bønn, lovsang og utleggelse av Guds ord de siste 2500 årene. Det er ikke smart å nedvurdere verdien av en slik tradisjon, selv om ikke ethvert møte «tar av».

Likevel er det et interessant perspektiv at møter kan være skadelige. I Korint ble møtene skadelige på grunn av måten de hadde nattverd på, og på grunn av hvordan nådegavene ble brukt (eller misbrukt). Hva er det som eventuelt er skadelig i våre møter?

onsdag 22. september 2010

Overskrifter og tolkning

Kapitler, vers, fotnoter og overskrifter hørte ikke med til den opprinnelige bibelteksten. De er bare lagt til for at det skal være lettere for oss å finne fram. Dette er vel og bra. Men av og til kan overskriftene og fotnotene «lure» oss, ved at de får oss til å lese et avsnitt med en bestemt forventning om hva avsnittet handler om.

Jeg jobber for tiden mye med første korinterbrev. Sett fra min side, inneholder det brevet noen av de vanskeligste tekstavsnittene i NT, slik som: «kvinnen skal tie i forsamlingen» (14,34) og «hvorfor lar noen seg døpe for de døde?» (15,29) og «en kvinne som ber eller taler profetisk med utildekket hode, fører skam over sitt hode» (11,2). I det siste tilfellet, så hjelper i hvert fall ikke Bibelselskapets overskrift «Kvinnene i menigheten». Norsk Bibel oppsummerer disse versene med «kvinnene skal dekke hodet når de ber og taler profetisk».

Dermed kan vi forledes til å komme til teksten med en forventning om at dette først og fremst handler om kvinner. Men når jeg leser selve teksten, så står det like mye om menn der. For Paulus virker det like viktig at menn ber uten noe på hodet, som at kvinnene ber med noe på hodet. I vers 14 og 15 snakker Paulus like klart om menns frisyrer som om kvinners frisyrer. Avsnittet handler altså ikke om kvinner, men om kjønnsforskjeller.

Jeg har selvfølgelig mine tanker om hva dette avsnittet ønsker å formidle, men det får eventuelt bli et annet innlegg. Poenget i denne omgang er at vi ofte kommer til bibeltekster med en forutinntatt holdning om hva som står der. En slik forutinntatthet kommer som regel av gammel vane, eller at vi bare har lyttet til én type undervisning. Men dessverre kommer den altså også noen ganger fra selve bibeloversettelsen vi leser.

torsdag 9. september 2010

Forsoning og tilgivelse

Jeg leste akkurat en artikkel som satte ord på noe som jeg har tenkt på en stund. Artikkelen handler om tilgivelse og gjenopprettelse av forhold. Den stod i «Journal of Psychology & Theology» 2/2010 og heter «Forgiveness and Reconciliation: The differing perspectives of psychologists and Christian theologians». Poenget er at psykologer og teologer har ulike perspektiver på hva tilgivelse egentlig er.

I følge artikkelen er det vanlig blant psykologer å se på tilgivelse og på gjenopprettelse av forhold som to uavhengige saker. Man kan altså ha det første uten at det andre nødvendigvis følger etterpå. Tilgivelse blir da et verktøy for min egen psykiske helse: Ved å tilgi, så blir jeg mer sunn og hel.

I kristen teologi derimot så henger tilgivelse og gjenopprettelse sammen. Guds tilgivelse har en klart uttrykt hensikt, nemlig å gjenopprette forholdet til den som har gjort feil. Slik Gud gjorde med den falne menneskeslekten gjennom Jesu død. Fra Gud sin side, er tilgivelse altså alltid med en hensikt – og den hensikten er gjenopprettelse. Hvis vi skal ligne Gud, må også vår tilgivelse ha som hensikt å gjenopprette forhold. Selv om det ikke alltid er mulig med gjenopprettelse i praksis, så forteller det oss hva som er rett målsetting.

Det har til tider frustrert meg at noen kristne ser ut til å synes at tilgivelse er alt som trengs: «Ja, jeg har tilgitt deg, men jeg vil aldri se deg mer…» Jeg har ofte lurt på hvor de har fått den forståelsen av tilgivelse fra. Da jeg leste artikkelen skjønte jeg plutselig at de har fått sin forståelse fra rådende psykologiske teorier - og ikke fra Bibelen. Oftere enn vi tror er nok vår forståelse av selv bibelske spørsmål stort sett formet på denne måten - av humanisme og moderne vitenskap.

søndag 5. september 2010

Kjærlighet og det motsatte

Hva er det motsatte av kjærlighet? Umiddelbart ville vel mange av oss sagt ukjærlighet eller hat eller hardhet eller likegyldighet e.l. Nå for tida leser jeg mye i første korinterbrev. Der finnes blant annet den såkalte «Kjærlighetens høysang» i kapittel 13. I det hele tatt handler mye av dette brevet om kjærlighet og det motsatte av kjærlighet.

Paulus så seg nødt til å skrive et brev til korinterne etter at han mottok meldinger om at ting ikke var helt som det skulle i menigheten der (1Kor 1,10). Det var splittelse og strid i menigheten. Disse stridighetene hadde flere årsaker. Men en av de viktigste årsakene til problemene finnes i et nøkkelord i brevet, nemlig det greske ordet for «oppblåst» (φυσιόω – fysioo). Dette ordet brukes 6 ganger i 1Kor (4,6+4,18 +4,19 +5,2 +8,1 + 13,4) og bare én gang ellers i NT. Ofte oversettes ordet med stolthet eller hovmod, men det kommer altså av et ord for å blåse opp.

Kanskje er «arroganse» et like bra ord for å kommunisere innholdet i dette ordet? For det var en gruppe mennesker i Korint som var «oppblåste» (4,6 +4,18-20). Disse så ned på Paulus og hans medarbeidere, og følte seg bedre enn dem. Disse oppblåste folkene så også ned på andre i menigheten og følte seg langt visere og mer åndelig enn resten. Slike «jeg er bedre enn deg holdninger», fører selvsagt til splittelser og problemer. Derfor er et av hovedteamene i brevet enhet, og hvordan denne enheten viser seg gjennom å komme sine søsken i møte i ulike saker.

Den medisinen som Paulus anbefaler mot «oppblåsthet» er kjærlighet: «Kunnskap gjør oppblåst, det er kjærligheten som bygger opp» (8,1). «Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke oppblåst» (13,4). Selv om vi kanskje ikke kan si at arroganse er motsatsen til kjærlighet, så er det i hvert fall tydelig at det var slik mangelen på kjærlighet ga seg uttrykk i Korint. Denne arrogansen førte i sin tur til interne stridigheter og splittelse. Fortsatt er det nok slik i en del sammenhenger at kjærlighet og enhet blir hindret nettopp av arroganse.

tirsdag 31. august 2010

Skole for pastorer i Kenya

Kona og jeg drar snart på en åtte dagers tur til Kenya. Vi har blitt bedt om å undervise på en skole for pastorer i en by som heter Nakuru. Der er drøyt 60 pastorer med på et opplegg som går over to år. Annenhver måned samles man for tre dager med intensiv undervisning. Opplegget er basert på et kurs som Pioneer har brukt gjennom mange år i England, men som selvfølgelig er tilpasset de lokale forholdene.

I Kenya startes det mange menigheter. Men mange av menighetslederne har ganske så mangelfull kunnskap om Bibelen og om teologi. Få av dem har råd til å reise bort for å gå på bibelskole. Dessuten har de jo en menighet hjemme som de må følge opp. Slike kurs som dette er derfor svært viktige i områder hvor mange nye menigheter blir grunnlagt.

Vær gjerne med å be for denne skolen og vårt besøk dit. Vi skal undervise om to temaer: «Forretningsdrift, er det åndelig?» og «Hvor har vi fått Bibelen fra?». I tillegg blir vi nok ganske sikkert bedt om å tale i litt forskjellige menigheter mens vi er der. Så jeg forventer at vi får noen slitsomme, men gode dager!

tirsdag 24. august 2010

Når Paulus var vennlig

Paulus holdt ofte seg selv fram som eksempel til etterfølgelse (Fil 3,7 +1Kor 11,1 +2Tess 3,7). Dette er ikke akkurat noe som er typisk norsk å gjøre. Men det virker som dette var langt mer akseptert i hans kulturelle sammenheng.

Et typisk eksempel på å bruke seg selv som forbilde finnes i 1Kor 6,1-3: Der sier Paulus at «når noen håner oss, så svarer vi med vennlighet» (1Kor 6,13). De kristne i Korint hadde førstehåndserfaring fra hvordan Paulus reagerte når han ble hånet. For i følge Apostelgjerningene var det nettopp det som skjedde første gang han kom til byen: «jødene der sa imot og hånet ham» (Apg 18,6). Å nevne nettopp dette i brevet til dem var derfor relevant.

Det som forbløffer en norsk leser i dag er hvordan Paulus viste vennlighet når han ble hånet. Lukas beskriver Paulus sin vennlighet slik: «Da ristet han støvet av klærne sine og sa til dem: Deres blod skal komme over deres egne hoder…». Det slo meg at hvis det var slik han viste vennlighet, så ville jeg ikke like å treffe ham hvis han var uvennlig...

Men antakelig skjedde det noe mellom første og andre setning i Apg 18,6 – hvor Paulus viste nettopp den vennligheten han snakker om i 1Kor. Det er ofte slik i Bibelens fortellinger at de er et sammendrag. Det skjer altså ting mellom setningene, som man bare kan få med seg ved å sjekke andre steder i Bibelen som omtaler sammen situasjon. For slik som teksten står nå, så er det ikke akkurat vennlighet som slår meg som beskrivelse på Paulus sin reaksjon!

mandag 16. august 2010

Hvor gamle er folk når de blir kristne?

Noe jeg ofte hører er at de fleste som blir kristne, blir det før de er ferdig med ungdomsskolen. Jeg har hørt sagt at 70 % eller 80 % av alle som blir kristne, blir det før de fyller 14 år. Jeg har alltid grublet på hvor den statistikken kommer fra. Er det fakta? Er det virkelig slik? Det har nemlig ikke stemt med mine egne erfaringer – for jeg har sett folk i alle aldre komme til tro.

Men hvis statistikken stemmer: Hvorfor er det slik? Gjenspeiler den bare at de fleste som blir kristne kommer fra et kristent hjem? For i så fall er det ikke overraskende at de tar beslutningen i ung alder. Men hvordan er fordelingen for de som ikke er så heldige at de har vokst opp i et kristent hjem? For å si noe om evangelisering så burde man kanskje luke vekk de som har fått troen inn fra barnsbein? Jeg tipper at aldersforedlingen da ser ganske annerledes ut!

Det fine med å bruke denne type tall fra statistikker er at det setter fokus på hvor viktig det er å satse på barn og ungdom i menigheten. Det er viktig – og relativt enkelt – å nå mennesker i ung alder. Men den negative siden er at det kan ta fra folk trua på at eldre ungdommer og voksne er åpne for evangeliet, fordi «all statistikk viser jo at de som tar i mot frelsen gjør det i ung alder…» Da blir statistikken en selvoppfyllende profeti: Vi har ikke tro på at voksne mennesker kan vinnes, og derfor vinnes få voksne mennesker, noe som bekrefter statistikken om at voksne mennesker ikke kan vinnes, som igjen gir oss enda mindre tru på at voksne mennesker kan vinnes…

Jeg tror nesten jeg vil ta en undersøkelse i min egen menighet, og spørre folk «Hvor gammel var du da du tok du et bevisst valg om å følge Jesus?». Jeg mistenker at forventningen om statistisk aldersfordeling ikke vil bli bekreftet.

fredag 13. august 2010

Apostler først og sist

John Noble er en britisk forkynner som har påvirket mange også her i Norge. Han har vært en av de sentrale lederne innen det som fra 1970-tallet ble kjent som husmenighetsbevegelsen i Storbritannia. På 70 og 80-tallet ble det startet et meget stort antall slike menigheter i UK, og John Noble var en inspirasjon og «farsfigur» for mange av dem. Gjennom årene har John gjestet Norge mange ganger, og han har ofte bodd hjemme hos oss. Det var en hel del norske husmenigheter og forsamlinger som jobbet tett sammen med John på 80 og 90-tallet.

John har skrevet en hel del bøker og hefter. For mange år siden ga Ansgar Forlag ut et hefte av ham som heter «Tilgi oss alle våre kirkesamfunn». Senere har Prokla-Media utgitt minst en bok av ham på norsk.

I sommer ryddet jeg i gamle papirer. Da dukket det opp en norsk oversettelse av et hefte John skrev for mange år siden, som på engelsk heter «First Apostles, Last Apostles». Her lå det en ferdig maskinskrevet oversettelse av dette heftet. Jeg vet ikke helt hvor det kom fra, men tipper at det lå i restene fra Tusenfryd Forlag som jeg overtok for en del år siden. Kanskje var planen at dette skulle utgis på norsk? Men så stoppet det opp av en eller annen årsak.

Jeg tipper at den engelske originalen ble skrevet for nærmere 40 år siden. På den tiden var undervisningen om at det finnes apostler i dag, svært omstridt – og da mener jeg svært omstridt. I dag er dette kjent undervisning (selv om ikke alle er enige). Jeg tror at en del av bloggens lesere likevel er interessert i dette lille heftet. I hvert fall som en slags kilde og som et innblikk i hva som var radikal forkynnelse for 30-40 år siden. De som er interessert i en PDF fil av dette kan legge igjen en kommentar her eller sende meg en mail. Selvfølgelig kan jeg også kopiere opp og sende pr post om det foretrekkes.

tirsdag 10. august 2010

Menighetsvekst og kritikere

Da Paulus kom til Korint første gang, møtte han motstand fra jødene. Faktisk hånte de ham for det budskapet han forkynte (Apg 18,6). Likevel ble to synagogeforstandere der i byen kristne: Krispus (Apg 18,8) og Sostenes (Apg 18,17 +1Kor 1,1). Til tross for at de fleste i den jødiske menigheten var svært negative og hånlige, så valgte de to å ta imot Paulus sitt budskap og la seg døpe.

Når vi leser brevene som Paulus seinere sendte til menigheten i Korint, så får vi inntrykk av en menighet i ganske stort kaos: Det var splittelse, umoral og vranglære over en lav sko. Da er det interessant å sette seg inn i situasjonen til de to tidligere synagogeforstanderne. Når den kristne menigheten i byen ble som den ble, er jeg rimelig sikker på at Krispus og Sostenes fikk høre noen syrlige kommentarer av typen: «Der kan dere se hvor bra resultat det ble med forkynnelsen til han der Paulus fyren».

Ytre sett hadde kritikerne gode argumenter. Da Paulus skrev første korinterbrev, så lå nok livsstilen til medlemmene i synagogen på et betydelig høyere etisk nivå enn det gjorde i den kristne menigheten. Likevel hadde Krispus og Sostenes et poeng. De hadde grepet en visjon av at evangeliet gjaldt alle mennesker. Til tross for alle sine feil og mangler, så nådde i hvert fall den kristne menigheten i Korint ut med budskapet om Guds frelse. Selv om menigheten i Korint på ingen måte var perfekt, så var den i hvert fall i vekst. Men personer som investerte seg selv i denne veksten - slik som Krispus og Sostenes - måtte nok tåle mye kritikk fra sin omgangskrets.

Fortsatt er dette en vanlig reaksjon: Jeg tror det var Rick Warren som sa at enhver voksende menighet vil møte kritikk. I dag kommer ikke kritikken fra synagogene, men fra andre kristne. Ofte blir voksende menigheter kritisert fordi de er «grunne». Husk at det samme kunne sies om menigheten i Korint! Så hvis noen er i en situasjon hvor de blir kritisert av andre kristne fordi de er grunne, men samtidig når ut med evangeliet, vil jeg si: Stå på! Dere er ikke de første som har blitt kritisert. Husk på Krispus og Sostenes! Det er bedre å ha både kritikk og vekst, enn verken kritikk eller vekst.

søndag 1. august 2010

Bibelen og Tradisjonen

For mange kristne er ordet «tradisjon» nesten et fyord. Dette blir forsterket av at Luther og de andre reformatorene har så høy stjerne i norsk kristenliv. Man har fått med seg at Luther reagerte kraftig på at Kirken baserte seg så mye på tradisjoner. Reformatorene hadde da også god grunn til å reagere, for det var mye ille som skjedde i Kirkens navn. Slagordet ble derfor «Skriften alene».

Imidlertid blir dette et problem for dagens norske kristne som ikke kjenner historien mer enn svært overflatisk. For man skal ikke lese mye av og om Luther før man forstår at han var langt mer knyttet til Kirkens tradisjoner enn de fleste av oss som lever i dag. Han tok bare et oppgjør med de mest ekstreme utslagene av tradisjoner, og de som åpenbart ikke var i samsvar med Bibelen.

Dagens mennesker har uendelig tro på individets evne til å tolke tilværelsen på egen hånd. I hvert fall min egen evne til å tolke min virkelighet. Ingen skal få påvirke mitt syn! Hvis du hevder at du forstår noe i Bibelen bedre enn meg, så er du dømmende! Dette er imidlertid en tankegang som er svært langt unna reformatorenes tankegang.

Det er her de gode tradisjonene kommer inn i bildet: Hvis jeg tolker et bibelvers på en måte som ingen andre i kirkehistorien har gjort før meg, så kan jeg gå ut fra at jeg tolker dette verset feil. Noen hevder at Den Hellige Ånd viser dem hvordan Bibelen skal tolkes. Men hvis Den Hellige Ånd viser meg en tolkning som Han aldri har vist noen andre de siste 2000 årene, så er det simpelthen ikke Den Hellige Ånd som taler til meg. Antakelig er det bare min egen ønsketenkning som spiller meg et puss.

Jeg mener selvfølgelig at Den Hellige Ånd stadig gir hver av oss nytt lys over Guds ord, slik at vi forstår det bedre. Men Han kommer ikke med noen helt nye åpenbaringer. Som en person sa det: «Det er utrolig hvordan mennesker som har så stor tro på at Den Hellige Ånd taler til dem, har så liten tro på at Den Hellige Ånd har talt til mennesker før dem».

Bibellærere og hyrder har et spesielt ansvar for å hjelpe nye kristne til å forstå at de står i en historisk sammenheng. Når en moderne nordmann blir frelst, vil han ubevisst ta med seg sin individualistiske tankegang inn i sin lesning av Bibelen. Hvis han da ikke blir forklart hvordan Den Hellige Ånd har talt til Guds menighet gjennom 2000 år, så vil han sannsynligvis feiltolke Guds ord på vesentlige områder.

mandag 26. juli 2010

Gresk eller hebraisk

For en tid tilbake hadde jeg en selsom opplevelse på Bok & Media i Oslo. En kunde kom inn og begynte å spørre en av ekspeditørene om bøker som omtalte hvordan NT «egentlig var skrevet på hebraisk» – og ikke på gresk. Ekspeditøren var ganske ung, og visste ikke hva hun skulle svare. Men da hun så at jeg satt og bladde i noe teologisk faglitteratur, spurte hun om kanskje jeg kunne være behjelpelig. Jeg involverte meg i samtalen med kunden. Hun hadde hørt undervisning om hvordan disiplene var ulærde mennesker og derfor ikke ville være i stand til å forfatte NT på gresk. Konklusjonen måtte derfor være at NT egentlig var skrevet på hebraisk.

Jeg var ikke forberedt på spørsmålet, men kom opp med en del argumenter for at NT faktisk kunne være skrevet på gresk, uavhengig av disiplenes nasjonalitet: Alt fra Aleksander den stores erobringer, via bruken av språkkyndige sekretærer (Rom 16,22), til de gresktalende jødene i menigheten i Jerusalem (Apg 6,1), samt en hel del annet. Men ingen ting bet på henne. For hun var overbevist om at det fantes en helligere og bedre grunntekst til NT, som var blitt borte. Jeg satt igjen med en følelse av at hun mistenkte noen i Kirken for å forsøke å gjemme vekk originalen…

Det er ingen tvil om at det finnes en hebraisk og arameisk bakgrunn til NT. Jesus var jo jøde, og holdt nok de fleste av sine taler på arameisk. De første menighetene hadde GT som sin Bibel. Dette må vi ta hensyn til når vi leser NT. Noe av dagens NT kan kanskje også være basert på oversettelser fra arameisk. Men at mesteparten av NT er skrevet på gresk er det vel liten tvil om.

Man kan trekke bevisstheten om det hebraiske ett (eller flere) skritt for langt, slik at man tenker at hebraisk er det overlegne språket å benytte for å formidle Guds hensikt og planer. Men jeg tror at Gud bevisst valgte begge de språkene som Bibelen ble nedskrevet på: For GT sitt vedkommende, var dette hebraisk. For NT sitt vedkommende, valgte Gud å bruke gresk. Ved å nedvurdere gresk i forhold til hebraisk i denne sammenhengen, så kommer vi ikke nærmere den opprinnelige åpenbaringen - vi kommer faktisk lenger vekk fra den. Dette er et eksempel på hva jeg mener med at vi må ha balanse i vår søken etter Kirkens røtter.

Når det er sagt, så mener jeg ikke at Guds endelige mål er at vi alle skal prate hebraisk eller gresk. For muslimer er ett språk - arabisk - overlegent alle andre språk for å formidle Guds åpenbaring. Men i kristen tankegang er alle språk og folkeslag like verdifulle. Foran Guds trone i himmelen skal det være lovsang på alle mulige språk (Åp 7,9).

torsdag 22. juli 2010

Medfølelse

En av egenskapene til Jesus fra Nasaret som gjør mest inntrykk på meg er hans medfølelse: «Da Jesus så folkemengden, syntes han inderlig synd på dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten hyrde» (Matt 9,36). Stadig vekk ble Jesus «distrahert» av at han fikk medfølelse med folk. Da Jesus så hvordan enken i Nain led, så gikk det inn på ham, og det førte til at han involverte seg (Luk 7,11-17). Andre ganger gråt Jesus (Joh 11,35).

Midt i alle våre aktiviteter må vi aldri glemme denne siden av det å være Jesu etterfølger. Som Jesus lot seg berøre – ja til og med ryste – av menneskers behov, slik må vi også vise medfølelse. Peter oppsummerte det bra: «Til slutt et ord til dere alle: Ha det samme sinn, vis medfølelse, elsk hverandre som søsken, vis hjertelag og ydmykhet» (1Pet 3,8). Dette er vel ting vi aldri kan få for mye av: Medfølelse, hjertelag, ydmykhet.

lørdag 17. juli 2010

Tilbake til røttene

Det er en voksende interesse for å komme tilbake til røttene i den kristne troen. Det å kjenne røttene våre kan være til stor hjelp når vi ønsker å komme dypere i kristenlivet. Men hvilke røtter er det vi skal tilbake til? Jeg synes jeg registrerer minst tre ulike typer røtter som kristne søker tilbake til:

For det første har vi de som søker tilbake til Jesu egen undervisning slik den for eksempel kommer til uttrykk i Bergprekenen. Dette kan bare være bra! For enhver som hevder å være Jesu etterfølgere, må jo Jesu egen undervisning være helt grunnleggende.

Andre er mer fokusert på å finne tilbake til evangeliets jødiske røtter. De første kristne var jøder, og det er klart at det er til stor hjelp å forstå jødisk tankegang når vi selv ønsker å forstå Bibelen. Store deler av NT er vanskelig å forstå om man ikke kjenner GT. Det er derfor svært nyttig å kjenne til evangeliets jødiske røtter. Imidlertid møter jeg noen ganger mennesker som går litt for langt i den retningen etter min «smak». Man opphøyer jødisk kultur til Den Rette, og blir nesten skeptisk til det som ikke er jødisk. Men evangeliet er jo både for jøder og grekere og alle andre! Men så lenge man fastholder et perspektiv på at evangeliet gjelder for alle folkeslag, så er dette en av de røttene vi må kjenne til.

Den tredje roten som folk søker tilbake til er Oldkirken. Man er opptatt av kirkefedrene og hvordan de kristne menighetene fungerte i de første århundrene. Denne roten er i hovedsak gresk, noe som provoserer enkelte som er opptatt av evangeliets jødiske røtter. Men jeg tror vi trenger kunnskap om begge røttene – den jødiske og den oldkirkelige. For de oldkirkelige røttene sier oss noe om hvordan evangeliet først spredde seg blant hedningene. Dessuten ble jo mye av NT til nettopp i spenningsforholdet mellom jøder og hedninger. Men også noen av de som er opptatt av de oldkirkelige røtter, går etter mitt skjønn for langt, og gjør Tradisjonen til rettesnor. Selv om vi har mye å lære av det som skjedde i de første kristne århundrene, så var heller ikke kirkefedrene ufeilbarlige. Ikke minst må man være klar over at det var en intens strid på den tiden nettopp mellom jødiske og hedningekristne grupper. Dette satte naturlig nok preg på en del av kirkefedrenes skrifter.

Som oppsummering vil jeg si at jeg støtter ønsket om å gå tilbake til røttene. Men vi må gå tilbake til alle røttene våre: Jesu egen undervisning, evangeliets jødiske røtter og de oldkirkelige røttene. Så må vi lære å holde disse røttene i en sunn balanse uten slagside til noen av sidene.

torsdag 1. juli 2010

Med Gud - Mot strømmen

Mange menigheter prøver å formulere visjonen sin i en kort og konsis setning. Personlig synes jeg ikke alltid dette er like vellykket, selv om jeg ser nytten av slike «slagord». Imidlertid har jeg skikkelig sansen for formuleringen til SubChurch: «Med Gud - mot strømmen».

Dette er vel hva det handler om når det gjelder å være menighet? Hvis vi er helt og fullt med Gud, så tror jeg vi vil skille oss ut fra samfunnet rundt oss. Ikke slik som man ofte har gjort i kristne sammenhenger - ved å være i mot alt som er nytt og spennende. Men vi trenger å leve alternativt når det gjelder materialisme, karriere og solidaritet med de svake. Vi trenger menigheter som tør å stå opp og gå mot strømmen. Menighet bør være motkultur!

onsdag 30. juni 2010

Er Islams gud Bibelens Gud?

Mange hevder at Islams gud, er den samme Gud som jøder og kristne tilber. Et vanlig argument for dette er at arabiske kristne også tiltaler Gud som Allah. Men det beviser jo ingen ting! For eksempel kjenner jeg to personer som heter Fredrik. Når jeg snakker med dem, så kaller jeg begge to nettopp for Fredrik. Men jeg mener jo ikke av den grunn at de er en og samme person! Det at man bruker identiske betegnelser på personer beviser jo ikke at det handler om kun én person.

På samme måte er det vel på arabisk, vil jeg tro. Både muslimer og kristne tiltaler Gud på sitt morsmål og snakker til ham som «Allah», det vil si «Gud». Men dermed har vi jo bare bevist at det arabiske ordet for gud er Allah – ikke at man henvender seg til samme person. Det interessante er ikke om man bruker det samme tiltaleordet, men om arabiske kristne og arabiske muslimer henvender seg til den samme guden eller ikke.

Dette er faktisk en kjent problemstilling i Bibelen. Der omtales personer som kaller seg gud (som på arabisk altså er: Allah), men som ikke er det (2Tess 2,4 +Esek 28,2). Bibelen er klar på at det at man kaller seg Gud – slett ikke beviser at man er Gud. Islams gud nok kalle seg gud - Allah – men det beviser jo ikke at han faktisk er Gud.

En av de vanligste betegnelsene på Gud i Bibelen er «Herren». Vi blir stadig oppfordret til å tjene Herren av hele vårt hjerte. Samtidig kjempet profetene i GT iherdig mot dyrkelsen av Baal. Ordet «Baal» betyr nettopp «herre». Men profetene forstod selvfølgelig at selv om noen påsto seg å dyrke «Herren», så hjalp ikke det hvis den de tilbad faktisk var Baal.

Et sentralt bud er at vi ikke skal misbruke Herren vår Guds navn (2Mos 20,7). Dyrkelsen av Baal var et graverende eksempel på misbruk av betegnelsen «Herren». Den islamske gudens forsøk på å si at han er den samme gud som Bibelens Gud er kanskje et tilsvarende misbruk av betegnelsen «Gud»?

søndag 27. juni 2010

Ting å gjøre før man gir opp

En ting som bekymrer meg er det store antallet menighetsplantinger som ikke lykkes. Dessverre skrives det lite om dette problemet. Vi er mer opptatt av suksesshistoriene. Hvem vil vel høre om det som ikke lyktes? Likevel tror jeg det er viktig å snakke om dette temaet av og til. For min erfaring er at de fleste menighetsplantere på ett eller annet tidspunkt har lyst til å gi opp. Men at man blir fristet til å gi opp, betyr jo ikke at man bør gi opp.

Steve Sjorgen er redaktør for en side som gir råd til menighetsplantere Der har de lagt ut en del råd for hva man bør gjøre før man eventuelt gir opp et menighetsplantingsprosjekt. Sjogren skriver ut fra en amerikansk sammenheng, hvor det er mye fokus på pastoren med stor P - og dermed på menighetsplanteren med stor M. Jeg ville ha fokusert mer på det kollektive i en menighetsplanting, men likevel er rådene hans verd å lese:

  • Ha jevnlige møter med en personlig veileder (coach) i 3 måneder. Et ukentlig møte med en slik coach vil være en god investering, selv om du etterpå skulle bestemme deg for ikke fortstette menighetsplantingen.
  • Dra avsides for å faste og be. Ta med deg en bibel, klær, vann og deg selv. Hvis du var åndelig nok til å starte dette prosjektet, så må du være åndelig nok til å avslutte det på samme måte.
  • Finn en samarbeidspartner som også planter menighet. Det burde du ha gjort allerede da du startet prosjektet.
  • Få noen andre til å preke, i det minste de to neste ukene. Hvis du har preket 15 ganger i strekk, så trenger du en pause. (Her ville jeg lagt til: Om ikke du trenger en pause fra å preke, så trenger menigheten en pause fra å høre deg preke)
  • Du trenger å bli evaluert i dybden av en coach eller av en god venn
    • lørdag 26. juni 2010

      Kalle en spade for en spade

      Med fare for å virke litt dyster, så vil jeg likevel skrive litt mer om seier over synd. De fleste kristne er enige i utsagnet «i utgangspunktet er vi alle syndere». Imidlertid kan en slik generalisering av synden være med på å ufarliggjøre Bibelens budskap. For hvis jeg er en synder, så betyr det vel antakelig at jeg har begått konkrete synder - ikke bare på et generelt nivå. Kanskje jeg fortsatt begår dem til og med?

      Slike ting er jo alltid enklere å se i andres liv, enn i sitt eget liv. Men ofte tenker jeg når jeg ser mennesker som sitter fast i uvaner og problemer, at de kanskje ikke har erkjent at det de sliter med rett og slett er synd. Man omskriver det og kaller det for «problem» eller «svakhet» eller «utfordring». Men «synd» kaller man det ikke. Det høres jo ille ut å erkjenne at man synder. Ikke er det særlig politisk korrekt å erkjenne noe slikt heller.

      Men Bibelen sier at vi skal bekjenne våre synder (1Joh 1,9). Det ordet som brukes på gresk for «bekjennelse», kan oversettes med «å si det samme som». Med andre ord sier vi oss enig med Gud og sier det samme om situasjonen som det Han gjør. Hvis Gud kaller det en svakhet hos meg, så er det OK for meg å omtale det som en svakhet. Men hvis Gud kaller det for en synd, så kaller jeg også det for en synd. Med andre ord dreier det seg om å kalle en spade for en spade – og en synd for en synd.

      Det er mange fordeler med å erklære seg enig i (bekjenne) sin synd på den måten. For synd kan man nemlig omvende seg fra! Hvordan kan jeg omvende meg fra en svakhet eller en utfordring? Jeg vet ikke! Men Bibelen gir klare retningslinjer når det gjelder å omvende seg fra synd. Mange av oss finner det også enklere å ta i mot Guds tilgivelse for våre synder, enn for våre svakheter. Hvis vi erkjenner at vi sliter med en synd i livet, så kan vi dessuten enklere be om hjelp og støtte. Da vet nemlig den vi ber om hjelp hva han har å forholde seg til.

      Hvis vi stiller diagnosen rett, så er det altså enklere å få rett medisin. Derfor kan det være viktig å få satt rett ord på våre synder. Jeg mener selvfølgelig ikke at alle problemer og svakheter skyldes konkrete synder som begås. Men jeg er overbevist om at det er mange norske kristne som går rundt i årevis og er bundet av ulike ting fordi de har satt feil merkelapp på situasjonen de befinner seg i.

      tirsdag 15. juni 2010

      Seier over synd

      For tida studerer jeg Romerbrevet. Da ble jeg minnet på en kristen klassiker: «Det normale kristenliv» av Watchman Nee. Boka er en gjennomgang av de åtte første kapitlene i Romerbrevet. Et hovedpoeng i boka er at det normale livet for en kristen, det er å leve slik Jesus beskriver en disippel i Bergprekenen. Nee sitt forfatterskap er noe jeg absolutt anbefaler bloggens lesere.

      Dette fikk meg til å tenke på en ting: Når hørte jeg sist en preken om det å seire over synd? Da tenker jeg på hvordan kan vi vinne over fristelser vi blir plaget av, og avhengigheter vi måtte være bundet av. Det er faktisk ganske lenge siden jeg hørte en slik preken!

      Hva kommer det av? Skyldes det at norske kristne stort sett lever i seier over synd og derfor ikke trenger noen undervisning om temaet? Eller er det tvert i mot – at man lever i synd - og trives med det? Eller kanskje det skyldes at man har resignert og tenker at det er umulig å vinne seier? I dag finnes det en fjerde mulighet for norske kristne - og det er å si at vi ikke en gang skal prøve å vinne seier over synden, for det må vi overlate til Gud…

      Bibelen viser oss at vi kan vinne seier over alle slags fristelser vi måtte møte. Jeg tror ikke vi blir fullkomne før Jesu gjenkomst, men det er ingen unnskyldning for ikke å prøve. Jesus sa jo at vi skulle være fullkomne, slik vår Far er det (Matt 5,48). Her snakker ikke Jesus om en eller annen «åndelig» fullkommenhet, men helt praktisk om å elske våre motstandere. Noen ganger kan det være vanskelig å elske de mest ufordragelige personer – vi blir med andre ord fristet til å la være å elske. Men Jesus viser oss at Han kan hjelpe oss med å elske selv om vi ikke «føler» for det. Vi kan altså vinne seier over fristelsen til ikke å elske. Det samme prinsippet gjelder for enhver fristelse og synd vi møter: Jesus kan hjelpe oss til å vinne seier over enhver slik ting her i livet.

      Målet mitt er å leve slik at jeg kan si som Paulus: «Jeg vet ikke om noe galt jeg har gjort» (1Kor 4,4). Paulus visste selvfølgelig om at han hadde gjort gale ting tidligere i livet. Bl.a. hadde han jo vært med på å drepe Stefanus. Men da han skrev brevet til Korint, tror jeg faktisk han levde i seier over alle de synder han kjente til i sitt eget liv. Det betyr ikke at Paulus var syndfri, men at han levde i seier over sine kjente synder. Er ikke dette noe som burde undervises og snakkes om i menighetene, da?

      torsdag 20. mai 2010

      Adoptert som Guds barn

      Paulus snakker om at vi har fått barnekårets ånd (Rom 8,15 +Gal 4,5). I en del engelske bibler er ordet for «adopsjon» brukt. Det er jo hva det handler om når vi får barnekårets ånd: Vi blir adoptert. Men vi kan lett misforstå innholdet i begrepet fordi vi tolker det ut fra vår egen kulturelle sammenheng.

      I vår kulturkrets er nemlig adopsjon ofte sett på som den nest beste løsning. Hvis det er umulig for barnets foreldre selv å oppdra barnet, så er adopsjon det beste alternativet. Vi hører om mennesker som gjennom barndommen føler at et eller annet mangler, for seinere å oppdage at de var blitt adoptert som små uten å vite det. Når de så blir klar over adopsjonen, prøver de å treffe sine biologiske foreldre. Noen ganger leder et slikt møte til at brikkene faller på plass for vedkommende. Når det skjer så er det jo kjempeflott!

      Men det er ikke slike assosiasjoner man hadde til adopsjon da NT ble skrevet. I romersk kultur var ikke adopsjon sett på som noen nest beste løsning. Tvert i mot var det å bli adoptert en ære. Det betydde nemlig at den som adopterte, gjorde et bevisst valg om hvem han ønsket at skulle føre navnet hans videre, og hvem som skulle overta formuen hans. Det å bli adoptert – få barnekårets ånd – var dermed noe som åpnet opp enorme framtidsmuligheter. Det er ganske sikkert denne forståelsen Paulus hadde da han skrev om adopsjon – det å få barnekår.

      mandag 17. mai 2010

      Gjestfrihet

      Et tidligere innlegg førte til samtale rundt hvordan vi kan se mer kjærlighet mellom kristne søsken. Da svarte jeg i hovedsak med konkrete handlinger for hvordan vi bør møte hverandre: Ikke baktale og ikke være hissige, men heller være gode og medfølende. Men det finnes selvfølgelig også mer omfattende temaer som man bør fokusere på i menighetene for å framelske kjærlighet. Da tenker jeg på ting som gjestfrihet, tjenersinn, og enkel livsstil. Alle slike ting vil bidra til å øke «kjærlighetsnivået».

      En ting som ofte er oversett i forkynnelsen er gjestfrihet. Dette er en sentral egenskap hos Gud: Han skapte en fantastisk verden, som Han så inviterte oss inn i. Da Jesus kom til jorda viste han mennesker gjestfrihet. Han var venn med «toller og syndere», og episoden hvor noen lagde et hull i taket og senket en mann på båre ned til Jesus, skjedde jo hjemme hos Jesus (Mark 2,1-12). Hvis du lar noen lage hull i taket ditt uten å kjefte dem opp, da kan man trygt si at du møter folk med en positiv holdning! Å følge etter Jesus og ha Ham som forbilde, innebærer derfor at man selv er gjestfri.

      NT har svært store løfter knyttet til gjestfrihet: «Glem ikke å være gjestfri, for på den måten har noen, uten selv å vite det, hatt engler som gjester» (Heb 13,2). Faktisk kunne man ikke ha et lederverv i de første menighetene hvis man ikke var gjestfri – det var et krav på lik linje med at man ikke skulle være kranglevoren eller drikkfeldig (1Tim 3,2+ Titus 1,8). Mange steder oppfordres vi til å være gjestfrie (Rom 12,13 +1Pet 4,9). Når vi slik oppfordres til å være gjestfrie, så er jo det fordi dette kan læres. Dette bør derfor ha sin naturlige plass i forkynnelsen.

      Rent naturlig så har nordmenn flest en tendens til å bygge en «beskyttende mur» rundt hjemmet sitt og sin private sfære. Men Bibelen viser oss at det er feil valg – for da går vi glipp av mange velsignelser, som f.eks. englebesøk eller istandsettelse til tjeneste for Gud. Menigheter som underviser om gjestfrihet og åpne hjem tror jeg vil oppleve at kjærligheten vokser.

      fredag 14. mai 2010

      Tyrkia og luthersk bekjennelse

      Bjørn Olav Hansen har startet en artikkelserie om kristendommens stilling i Tyrkia. I mange generasjoner var dette landområdet kjerneområdet for evangeliene. Mange av skriftene i NT er jo enten skrevet i det området som nå er Tyrkia, eller hadde kristne i dette området som adressater. Men i dag står evangeliet svakt. Derfor oppfordrer han til fornyet forbønn for Tyrkia. Dette er en oppfordring jeg støtter fullt og helt!

      Nylig leste jeg innledningen til Confessio Augustana (CA) - eller Den augsburgske bekjennelse som det heter på norsk. Dette er et sentralt bekjennelsesskrift for lutherske kirker verden over. Overraskende nok - for de fleste av oss i hvert fall - så begynner CA med en kommentar om nettopp tyrkere (!)

      CA ble lagt fram for Keiser Karl V på riksdagen i Augsburg i år 1530. Jeg siterer fra begynnelsen av skriftet: «Uovervinnelig hersker, ærverdige keiser, allernådigste herre! Deres Keiserlige Majestet har skrevet ut en riksdag til Augsburg, for å rådslå om hjelpetropper mot tyrken, kristennavnets og kristendommens frykteligste gamle arvefiende…»

      Disse saftige ordene hadde selvfølgelig en historisk bakgrunn. Tyrkerne hadde noen tiår tidligere erobret Bysants. Denne byen som i mer enn 1000 år hadde vært et sentrum for den kristne kirke ble nå islamisert med våpenmakt. Nå ønsket tyrkerne å erobre Europa. Dette var en reell trussel mot Europa. Slik sett er det ikke vanskelig å forstå de kraftige ordene som ble brukt i 1530.

      Men hvordan virker dette i dag? CA er fortsatt et sentralt bekjennelsesdokument. Selv om vel fortalen ikke regnes som en del av bekjennelsen, så er den jo likevel en del av dokumentet. Hvis noen grunnlegger en luthersk menighet i Tyrkia i dag, så vil jeg tro de er lite lystne på å legge fram dokumentasjon for trosgrunnlaget sitt. CA slår jo fast at tyrkerne er kristendommens frykteligste arvefiende. Ikke akkurat noe godt grunnlag for dialog!
      Nå er nok dette en detalj i det store bildet, men jeg ble minnet på det igjen da jeg leste artikkelen om å be for Tyrkia.

      torsdag 13. mai 2010

      Oppsøkende tilgivelse

      Det er en snodig sak som jeg har observert hos en del kristne. Hvis noen gjør dem noe vondt, så tilgir de dem nok. Men de tar ikke initiativ overfor den som har såret eller skadet dem. I stedet sitter man og venter på at «synderen» skal komme og be om tilgivelse. Hvis han først kommer og ber om tilgivelse, så skal de nok tilgi ham. Men om han ikke kommer, så sitter man passiv og venter. Man innbiller seg at man ikke har noe ansvar for å prøve å løse situasjonen, siden det er den andre parten som har gjort feil.

      Dette er veldig annerledes tankegang enn Guds tankegang. Gud så at vi mennesker trengte Hans tilgivelse. Derfor tok Han et initiativ, og sendte Jesus til jorda for å forsone menneskeheten med seg selv. Dette skjedde – i følge romerbrevet – mens vi ennå var fiender av Gud. Hvis Gud skulle ventet med å sende Jesus til vi var «ydmyke nok», så ville Han vel aldri ha kommet er jeg redd.

      Vi er kalt til å etterligne Jesus. Det må innebære at vi tilgir på en aktiv måte. Hvis noen har gjort oss noe vondt, så gjør vi oss ikke kostbare! Vi tilgir villig! Faktisk går vi så langt som at hvis vi kan gå til noen og tilby tilgivelse, så gjør vi det – selv om de ikke har bedt om det. Kanskje kan vi kalle dette for «oppsøkende tilgivelse»?

      Hvis vi blir sittende og vente på at de andre skal ta initiativet, så gjør vi som folk flest. De aller fleste vil jo si at de tilgir, hvis noen kommer og ber dem om det. Oppfører vi oss slik, så passer ordene til Jesus: «Er det noe å rose dere av? Det gjør jo selv hedningene!» Som kristne bør vi legge lista høyere, og aktivt søke måter vi kan få tilgitt de som har begått seg mot oss. Da er vi helhjertet, slik vår himmelske Far er det.

      Noen situasjoner er selvfølgelig spesielle. Det er ikke alltid mulig eller smart å gå til noen og si «jeg tilgir deg». Men det betyr ikke at vi kan fraskrive oss ansvaret for å drive oppsøkende tilgivelse der hvor det er mulig.

      onsdag 12. mai 2010

      fredag 7. mai 2010

      Utadvendt menighet

      De fleste menigheter ønsker å være utadvendte, men sliter med å være det. For en stund siden lagde jeg et forenklet diagram ut fra noe som står i boka «The externally focused church» av Rusaw & Swanson. For meg hjalp diagrammet til å tenke gjennom hva som er utfordringen for hjemmemenigheten min. Kort fortalt deler de menigheter i fire kategorier med hensyn til hvor utadvendte de er. Forskjellen mellom kategoriene ligger hovedsakelig i hva som er menighetens fokus:

      Tradisjonelle menigheter er opptatt av å bygge opp medlemmene, og bruker lite energi på å nå ut. Slike forsamlinger finnes det mange av i Norge. Evangeliserende menigheter er selvfølgelig også opptatt av medlemmene sine. Men i tillegg er de opptatt av å fortelle om Guds kjærlighet. Dette kan de gjøre på mange forskjellige måter, men fellesnevneren er at de forteller ved hjelp av ord, musikk, osv. Sosialt engasjerte menigheter har mer fokus på å vise Guds kjærlighet gjennom praktisk omsorg for mennesker i nærmiljøet.

      For å regnes som en utadvendt menighet, mener forfatterne at man må være opptatt både av å fortelle om Guds kjærlighet gjennom evangelisering og av å vise Guds kjærlighet gjennom praktisk omsorg. Nøkkelbegrepet blir altså vise og fortelle – ikke bare en av delene.

      søndag 2. mai 2010

      Red letter Christians

      I en del engelske bibler lar man Jesu ord stå med rød skrift. Jeg synes dette er en uvane, for det kan gi inntrykk av at det finnes to typer uttalelser i NT: Direkte sitater fra Jesus, og kommentarer fra forfatterne. Men jeg tror jo at hele NT er Guds ord, ikke bare de direkte sitatene av Jesus.

      Imidlertid er det noen som har funnet en god måte å bruke denne tradisjonen på. Det er en voksende bevegelse i USA av det som kalles for «Red letter Christians». Dette er kristne som først og fremst ønsker å basere kristenlivet sitt på Jesu egne ord. Dette gjøres ikke for å nedvurdere resten av Bibelen. Men som etterfølgere av Jesus, må det jo være fornuftig å ta utgangspunkt i Mesterens egne ord.

      Dessverre er det i mange kristne sammenhenger – også i Norge – alt for lite fokus på Jesu egne ord. Man bruker mer tid på å forkynne fra brevlitteraturen eller GT, enn man gjør på evangeliene. I den grad man forkynner fra evangeliene, så er det enten fra juleevangeliet, fra lidelseshistorien, eller fra de mer «ufarlige» avsnittene, slik som lignelsen om den gode hyrde, eller Fadervår. Jeg er veldig glad i brevene til Paulus. Nå om dagen bruker jeg mye tid på å studere Romerbrevet. Men ingen ting kan erstatte Jesu egen undervisning om hva det vil si å følge Ham. Heldigvis finnes det også flere og flere norske menigheter som tar dette på alvor.

      onsdag 21. april 2010

      Respekt

      Vi mennesker er skrudd sammen slik at vi ønsker respekt fra våre omgivelser. Vi er sosiale skapninger, og «flokkens» holdning til oss er viktig. Hvis man vil være Jesu etterfølger på alvor, så kan man imidlertid ikke alltid vente å få respekt fra alle. Selv Jesus ble jo ikke akkurat møtt med respekt av alle.

      Jeg tror imidlertid ikke at dette betyr at vi ikke skal bry oss om hva andre mener om oss. Det som derimot er viktig, er hvilke personers meninger vi lar bety noe. Andre personers meninger er viktige – men bare de personer som har et sunt perspektiv på tilværelsen.

      Jeg har jobbet mange år innen finans. Der har jeg blitt kjent med mange virkelig rike mennesker. Noen ganger har jeg spurt om hva som er vitsen med å tjene enda mer penger. Hvis man allerede har et solid antall millioner kroner i formue – hva skal man med mer? Men etter hvert forstår jeg at dette ikke dreier seg om penger. Det handler om respekt. For i finansmiljøet er det få ting som skaper mer respekt enn at man er i stand til å tjene penger. Det handler altså ikke om å ha penger, men om evnen til å tjene penger. Med et slikt utgangspunkt er det helt irrelevant hvor mye penger man allerede har, for respekt får man gjennom å vise at man kan tjene enda mer. Da kan man egentlig aldri tjene «nok» penger, for det er ikke det som er det egentlige målet. Det man egentlig ønsker seg, er respekt hos sine venner – og det får man gjennom å tjene penger.

      De fleste innser at et slikt fokus som nevnt ovenfor er slitsomt. Men jeg tror også alle andre miljøer har visse verdier som – bevisst eller ubevisst – skaper respekt. Det kan være skjønnhet, akademiske titler, evner innen sport, bibelkunnskap, eller mye annet. Da er vi tilbake til utgangspunktet mitt: Det er ikke feil å ønske respekt fra sine omgivelser. Men vi må velge med omhu hvem i våre omgivelser som vi skal bry oss med å få respekt hos. Det er nemlig usedvanlig viktig hvilke verdier det er som skaper respekt i dine omgivelser.

      Menigheten burde være en motkultur i samfunnet, hvor man får respekt hvis man tar Jesu ord på alvor. Den som burde få respekt i menigheten er den som elsker sin neste som seg selv, og som søker å leve et liv som samsvarer med Bergprekenen. Når jeg treffer folk som har dette som målestokk for hva som skaper respekt – da vil jeg gjerne ha respekt fra dem!

      mandag 5. april 2010

      Valg av bibelskole

      Nå om dagen er det mange unge (og noen gamle) som skal velge bibelskole å gå på fra høsten. Noen unge får god rådgivning i dette valget enten hjemmefra eller fra menigheten sin. Andre derimot er mer frittsvevende, og tar valget på egen hånd. De tenker selv at de tar selvstendige og gjennomtankete valg. Dessverre er sannheten ofte at de tar valg etter innfallsmetoden: Hvilken skole er det jeg har hørt om? Hvilken skole har best hjemmeside? Mest spennende studietur?

      Det å ta et år på bibelskole er en viktig investering, som man kan høste frukter av resten av livet. Hvilken skole man ender på burde derfor ikke være tilfeldig, men være et resultat både av nøye vurdering og av at man har søkt Gud seriøst for å høre Hans mening om saken. Her mener jeg hyrdene i menighetene bør ta seg tid til å sette seg ned med hver enkelt ungdom og snakke gjennom valget. Ikke fordi de skal bestemme, men fordi de kan hjelpe til med å sette ting i perspektiv.

      Hvis en ungdom sier: «Hei, jeg har søkt på bibelskole X”, så er det enkleste bare å bifalle dette. Vi er jo glad for at ungdommen har valgt å bruke et år på bibelskole. Imidlertid kan det være nyttigere å si: ”Så flott at du har valgt et år på bibelskole! Hva gjorde at du valgte akkurat bibelskole X?” Et slikt spørsmål vil enten møtes med et gjennomtenkt svar eller med et litt flakkende blikk.

      Nylig var jeg borte i et tilfelle hvor vedkommende hadde valgt å gå på en bibelskole som lærte annerledes enn henne når det gjaldt dåpen, menighetssyn, synet på nådegaver, synet på kvinner i tjeneste, og en lang rekke andre spørsmål. Mange unge vil da si at det er smart å gå et sted hvor man er litt uenig, for da får man prøvd ut meningene sine. Dette argumentet har jo noe for seg, men konsekvensen er at man burde velge bibelskolen til Jehovas Vitner. Der får man som evangelisk kristen virkelig testet ut sine meninger!

      Det er nyttig å utsette seg for alternative syn på teologi og menighet. Men skal man bruke et helt år av sitt liv, så bør man gjøre det i en sammenheng hvor man kan være åpen og i modus for å ta i mot. Man burde ikke planlegge å ha et helt år hvor man alltid må være oppmerksom på om det som undervises kan stemme, eller om det er «helt på jordet».

      Målet med å stille slike spørsmål er ikke å snakke folk vekk fra å gå på bibelskole. Kanskje hun likevel velger bibelskole X. Men i det minste vet hun da i hvert fall hvorfor hun velger den i stedet for bibelskole Y. Selv om det kan oppleves ubehagelig å stille den typen spørsmål, så tror jeg at vi skylder ungdom å ta oss bryet.

      lørdag 27. mars 2010

      Metafortelling

      En av de største forskjellene i menneskers liv er om de har en overordnet fortelling om livet sitt eller ikke. Mange mennesker opplever at livet er satt sammen av en serie mer eller mindre tilfeldige episoder, som ikke nødvendigvis henger sammen med hverandre. Livet er med andre ord fragmentarisk.

      I motsetning til dette, så presenterer Bibelen en overordnet historie om menneskene og universet. En slik metafortelling gjør at alle de små og store hendelsene i livet – de mange små fortellingene – kan forstås i lys av den store fortellingen. Ved å ta utgangspunkt i den overordnede historien om Gud og Hans plan med verden, så får tilsynelatende tilfeldige episoder en helt annen betydning.

      Dette er en viktig grunn til at kristne og ikke-kristne ofte snakker forbi hverandre i etiske spørsmål. Ta for eksempel de som forsvarer ekteskapet. Ofte gjør de det – kanskje ubevisst – ut fra at de setter ekteskap inn i en større sammenheng knyttet til Guds plan med menneskene. Hvis motdebattanten mangler en slik referanseramme – og alt dermed er fragmentarisk og «tilfeldig» - så sier det seg selv at man kan komme til et annet syn på ekteskap. Det samme gjelder nesten enhver etisk diskusjon: Resultatet avhenger av om man handler ut fra en metafortelling eller ikke (og selvfølgelig av hvilken metafortelling man har).

      Jeg tror også mange unge kristne mangler denne metafortellingen. Eller om de ikke mangler den, så er den i hvert fall svak og uklar for dem. For å følge opp eksempelet ovenfor: Når unge kristne står foran et valg om ekteskap eller samboerskap, så kan det være avgjørende om de ser samboerskap som et isolert valget i livet sitt - eller om de regner med at valget henger sammen med metafortellingen om Guds plan. Hvis de bare fokuserer på det aktuelle spørsmålet - «hva er mest praktisk, ekteskap eller samboerskap?» - så kan de lett finne argumenter for begge svar. At unge kristne velger samboerskap bør derfor ikke nødvendigvis være fordi de ikke ønsker å følge Guds ord – det kan skyldes at de leser og tolker Guds ord fragmentarisk – i stedet for i lys av den overordnede historien.

      Eldre kristne har ofte en lite konstruktiv reaksjonsmåte når de møter denne type utfordring: Når unge kristne velger annerledes enn de selv mener er rett, så har man har lett for å bli dogmatisk og/eller frustrert. Jeg mener ikke at man skal la være å ta opp slike ting. Men jeg mener at den langsiktige og viktigste utfordringen ligger i å hjelpe unge kristne til virkelig å få tak på metafortellingen – til å se at hver enkelt episode i livet henger sammen med denne overordnede historien. Å forankre denne metafortellingen i menneskers liv bør gjøres både gjennom forkynnelse og samtale, og er et ansvar som menighetene må ta på alvor.

      lørdag 27. februar 2010

      Min historie - vår historie

      Kristendommen er en religion som er basert på historiske hendelser. Bibelen er i det store og hele en fortelling om verdens skapelse, fall og gjenopprettelse. Når Bibelen skal formidle viktige poenger, så skjer det altså ofte gjennom fortelling.

      Når de første kristne skulle videreformidle hvem Jesus var, så valgte de å gjøre det i hovedsak gjennom å fortelle om ham. Dette er særlig tydelig i evangeliene etter Matteus, Markus og Lukas. Disse kunne jo ha valgt å skrive et filosofisk verk som la vekt på Jesu undervisning, men valgte i stedet en form som var fortelling ispedd lignelser og taler.

      På den måten fortsatte de en tradisjon fra GT. Der blir jo også viktige poenger i stor grad formidlet ved hjelp av fortellinger: Skapelse, syndefall, kallet til Abraham, utgangen av Egypt, eksilet i Babylon, osv. Jeg mener ikke at resten av Bibelen er uviktig, men det er tydelig at fortellingene er sentrale. Bibelen er fortellingen om Guds folk og deres Gud.

      Dette er nyttig å vite hvis man har med nye kristne å gjøre. I vår kultur er det nemlig vanlig å fokusere på enkeltmennesket, og hva det føler og mener. Konsekvensen av det kan bli en privatisert Jesus («min personlige frelser») og hvor forholdet mitt til ham er basert på hva jeg til enhver tid opplever. Vi burde kanskje mer vektlegge at din frelse gjør deg til en del av det gudsfolket som Gud har handlet med gjennom utallige generasjoner og i alle verdens land.

      Det er en merkedag i en kristens liv når han (hun) får øynene opp for at dette dreier seg om mer enn min private historie med Gud. Som kristen er jeg først og fremst del av en større historie: Det handler om vår historie sammen som Guds folk. Den dagen man virkelig forstår at man som kristen tilhører et folk, så tar man et langt skritt videre i sin åndelige utvikling. Dette bør de som er hyrder i menighetene hjelpe folk til å oppdage.

      søndag 21. februar 2010

      Eskatologi i husmenigheter

      Dette er nok for de helt spesielt interesserte, men jeg tror faktisk det finnes noen av dem blant bloggens lesere…

      Fra ca 1970 vokste det fram en rekke husmenigheter i Storbritannia. Disse ble kjent som «House Church Movement». Etter hvert som disse menighetene og bevegelsene vokste seg store, ble de simpelthen kjent som «The new church movement». Denne bevegelsen har hatt stor betydning for mange karismatiske menigheter i mange land – ofte uten at folk er klar over det.

      Martin Scott var en av de som stod midt oppe i bevegelsen. Nå har han publisert sin masteravhandling i teologi som han skrev for 15 år siden. Temaet var «The eschatology of the new church movement (UK)», og den kan lastes ned i PDF format fra bloggen hans her .

      tirsdag 16. februar 2010

      Om å vite om sin egen død

      Jeg leser 2. Petersbrev for tiden. Peter skriver som om han visste at han snart skulle dø (2Pet 1,14). Den samme informasjonen hadde Paulus (2Tim 4,6) og selvfølgelig Jesus selv (Joh 13,1). Av og til har vi vanskelig for å sette oss inn i fortellingene i Bibelen. Hvordan er det egentlig å få beskjed fra Gud om at du snart skal dø? Hva slags konsekvenser ville det fått for hvordan jeg innretter livet mitt?

      Det er viktig å understreke at jeg ikke tror at Gud pleier å si sånt til folk! Hvis noen tror de hører Gud si noe slikt til dem, så tar de ganske sikkert feil. Gud vil liv – ikke død! Likevel er det fascinerende (og litt skremmende) å høre Martin Luther King sin siste tale. Det er tydelig at Gud har sagt noe til ham om framtiden hans. Dette klippet viser King’s aller siste tale. Dagen etter ble han myrdet...

      søndag 14. februar 2010

      Rettlede med visdom

      Nylig satt jeg og snakket med noen ledere om det å rettlede folk i menigheten. De konkrete problemstillingene dreide seg i dette tilfellet om parforhold. Hva mente de om at unge mennesker i menigheten fikk kjærester som ikke var troende? Hvordan skulle man formidle sine tanker om samboerskap? Én ting er hva man mente var rett, men vel så vanskelig var spørsmålet: Skal vi gjøre noe med dette? Skal vi si noe? Eller skal vi holde munn og la være å bry oss? Akkurat denne praten dreide seg som sagt mest om relasjoner og parforhold. Men det finnes en rekke slike etiske spørsmål som er høyaktuelle i enhver menighet.

      Det var i denne samtalen jeg fikk inspirasjon til innlegget mitt om lov og evangelium. For etterhvert som samtalen gikk framover, gikk det opp for meg at de jeg pratet med bare hadde to kategorier av verktøy i verktøykassa si: Enten måtte de «heve standarden» ved å holde fram Bibelens klare undervisning om disse spørsmålene (hva nå det enn måtte være). Med andre ord så kunne de presentere Bibelen som Guds lov.

      Alternativt måtte de fokusere på det faktum at Gud har skapt alle mennesker med fri vilje, og at Jesu død har sonet enhver synd. Derfor kan vi vel egentlig ikke mene noe som helst om hvordan andre bør leve livet sitt? Med andre ord så kunne de velge å presentere Bibelen som Guds evangelium.

      Mitt forslag i en slik situasjon tror jeg ville være å fokusere på Bibelen som Guds visdom. Loven spør om hva som er lov eller ikke lov: Har jeg som kristen lov å finne meg en ikke-troende partner? Visdommen derimot spør om hva som er smart: Er det smart av meg å finne meg en ikke-troende partner? Ofte tror jeg at det å fokusere på hva som er smart i stedet for hva som er lov, er en fruktbar angrepsvinkel i møte med dagliglivets etiske utfordringer. Det som er «smart» er nettopp kjernen i det Bibelen kaller for visdom.

      Bibelen er full av det som kalles visdomslitteratur. Hele bøker er tilegnet visdommen. Dessuten bruker både Jesus, Paulus, Jakob og andre i NT mye tid på Guds visdom. For eksempel sier Paulus at «jeg har lov til alt, men ikke alt gagner» (1Kor 6,12). Det han sier er at selv om Loven ikke nekter meg å gjøre et eller annet, så er det kanskje likevel ikke særlig smart av meg å gjøre det. Dette handler om visdom.

      Paulus og hans medarbeidere «underviste alle mennesker i den fulle visdom, for å føre hvert menneske fram til modenhet i Kristus» (Kol 1,28). På samme måte tror jeg mange menigheter ville vokse mye i modenhet hvis man fikk mer undervisning om Guds visdom.

      fredag 12. februar 2010

      Lov, evangelium og litt til

      Et grunnleggende begrep i luthersk teologi er «lov og evangelium». Tanken er at Guds ord i prinsippet består av to deler: Guds lov viser oss kravene til en hellig Gud, mens evangeliet viser oss Guds nåde. En slik inndeling har mye for seg. Men det kan oppstå et problem, nærmest som en bivirkning: Nemlig at folk ubevisst tenker at GT inneholder lov – mens NT inneholder evangelium. Men da har man forenklet for mye.

      For det første så inneholder GT mye mer enn lover. Faktisk så utgjør lover en svært liten del av GT. Nesten alle lovene i GT er samlet i Mosebøkene, mens resten av GT inneholder fortellinger, profeti, poesi, ordspråk, osv. Dessuten består også Mosebøkene av svært mye annet enn lover. Hele første Mosebok, samt store deler av andre og fjerde Mosebok er for eksempel fortellinger.

      På samme måte inneholder NT stoff som ikke direkte kan kalles «evangelium», slik som deler av Bergprekenen, Jakobs brev eller Johannes Åpenbaring. Selvfølgelig peker alt stoff både i GT og NT på evangeliet (eller på Kristus for å være mer presis). Men likevel er det klart at Bibelen opererer med flere kategorier enn «lov» og «evangelium».

      Jeg prøver ikke å motbevise Luther her. Jeg har bare lagt merke til at disse to kategoriene ser ut til å være en ubevisst «sperre» i tankegangen hos noen ledere i norske menigheter. Hvis de skal veilede menighetens medlemmer i etiske spørsmål, så faller de enten ned på «loven» og snakker om hva som er Guds standard - eller så faller de ned på «evangeliet» og snakker om Guds kjærlighet og menneskets frihet. Jeg mener Bibelen gir flere innfallsvinkler til etiske spørsmål enn som så.

      torsdag 4. februar 2010

      Skilsmissebarn

      Pink er en artist som nok ikke ville sluppet til i så mange kirker. Selv om hun har sin sider, så må jeg innrømme at jeg er ganske stor fan. For hun har tekster med mening (i tillegg til at jeg liker musikken da). Ta for eksempel videoen hennes «Family portrait». Kombinasjonen av tekst, skuespill, koreografi og musikk er det beste innlegget jeg noensinne har hørt mot skilsmisse. Langt bedre enn noen preken jeg har hørt. Etter å ha sett videoen utallige ganger begynner jeg fortsatt å gråte når jeg ser den…

      Enhver som tror at barn kommer uskadd fra samlivsbrudd, bør ta en titt på denne videoen. Enhver som ønsker å lære noe om å kommunisere viktige budskap bør også se og lære. For den som har problemer med å oppfatte teksten, så har jeg lagt den ut her


      P!nk - Family Portrait (Official Music Video) - Funny blooper videos are here

      torsdag 21. januar 2010

      Tid for nådegaver

      Det er kanskje tilfeldigheter, men de siste dagene og ukene har Den Hellige Ånd blitt det store samtaleemnet i mine omgivelser. Det begynte med at folk i min egen menighet sa at det de virkelig ønsket å oppleve mer av var Den Hellige Ånd og Åndens ulike uttrykk, slik som å høre Guds stemme og bruk av nådegaver.

      For to dager siden snakket jeg så med en pastor på telefon: Menigheten hans har vært svært reserverte – ja, nesten skeptiske – til karismatikk og nådegaver. Men nå ville de gjerne at jeg skulle komme og undervise dem om nettopp dette. Fordi det var dette de trengte som menighet (!) Så derfor ønsket pastoren at jeg skulle undervise lederne i menigheten om nådegaver, slik at de virkelig kunne få tak på dette. Deretter skal jeg tale på gudstjenesten deres. For de som vet hvor denne menigheten kommer fra teologisk, så er dette forbløffende!

      Samme dag som jeg snakket med denne pastoren fikk jeg spørsmål om å lede en samling for en gruppe som kommer sammen for «å utforske» det profetiske og lære mer om denne gaven. Dagen etter ble det så klart at kona og jeg skal undervise en hel helg i enda en annen menighet om nettopp nådegaver. Også denne menigheten har liten eller ingen erfaring med nådegaver.

      Så i løpet av meget kort tid har vi fått henvendelser fra en rekke hold vedrørende Åndens gaver. Den Hellige Ånd er selvfølgelig langt mer enn nådegaver og det å høre Guds stemme. Likevel er det spennende når slike ting skjer. Det virker som Gud vil at vi skal fokusere mer på dette området en tid framover. Vi setter pris på forbønn – for dette må ikke ende med bare teoretisk undervisning om temaet - målet er jo å se en forløsning av Åndens gaver i praksis i alle disse sammenhengene.

      tirsdag 19. januar 2010

      Luther og Jakob

      Martin Luther er en av de store i kirkehistorien. Hans oversettelse av Bibelen til tysk og hans uredde kamp for evangeliet har hatt stor betydning for millioner av mennesker. Spesielt her i Norge har Luthers skrifter hatt enorm innflytelse. I tidligere generasjoner måtte alle nordmenn pugge Luthers lille katekisme. Slikt påvirker selvfølgelig tankegangen hos folk – ja, det er med og former hele kulturen.

      Men som alle mennesker, så hadde også Luther sine mindre positive sider. Verst var selvfølgelig holdningen hans til jøder. Et mindre problem – men likevel viktig nok - var Luthers syn på Jakobs brev. Luther klarte ikke å forene undervisningen i Jakobs brev med resten av NT – da særlig Paulus sin undervisning. Derfor ville han helst ha fjernet hele brevet fra Bibelen!

      Denne tankegangen tror jeg fortsatt lurer i bakhodet på mange kristne i Norge. Man aksepterer Jakob som en del av Bibelen, men man sliter med hva det formidler. Derfor brukes det lite i undervisningen i menighetene. I beste fall bruker man noen vers derfra, men det er sjelden å få en omfattende undervisning om brevet som helhet. En slik holdning medfører at vi får ubalanse i budskapet som forkynnes. Vi trenger hele Guds ord – ikke bare de delene vi synes passer oss best.

      Internasjonalt har man ikke lenger noen særlige problemer med å se at Jakob og Paulus slett ikke forkynte mot hverandre. Saken var heller at de begge forsvarte ortodoks kristen lære, men at de gjorde det overfor ulike typer av motstandere. I en av de aller mest aksepterte serier med bibelkommentarer (Word Biblical Commentary) står følgende uttalelse: «Vi har gått hele sirkelen, og er nå på et punkt hvor vi kan konkludere med at Jakob og Paulus var enige» (side 83).

      Teologer som ikke står i en luthersk tradisjon har altså et enklere forhold til Jakob enn hva mange i Norge har, for vi sliter fortsatt med å se sammenhengen mellom budskapet til Paulus og budskapet til Jakob. Selv om man kanskje ikke ønsker å fjerne Jakobs brev, så ønsker man å dysse det ned. Noen prøver til og med å bortforklare brevets innhold med at det er skrevet til jødekristne og derfor ikke gjelder oss hedningekristne. Jeg tror en slik tankegang skyldes at alle nordmenn står i en tradisjon fra Luther – enten vi er lutheranere eller tilhører et annet kirkesamfunn. Jeg tror tida er inne for «å rehabilitere» Jakobs brev - også her til lands

      fredag 15. januar 2010

      Fokus på Gud

      Midt i alle former for møtevirksomhet, menighetsdrift og hektisk dagligliv er det godt å ta seg tid til å fokusere kun på Gud. Sammen med noen venner har kona og jeg derfor begynt å samles lørdagskvelder i Salem på Slitu med et helt enkelt mål: Å fokusere på Gud

      Vi lovsynger, ber sammen, leser Bibelen. Det er helt enkelt egentlig. Vi var sammen for første gang forrige lørdag, og i morgen samles vi på nytt. Det eneste vi ønsker er Guds nærvær. Hvis du bor i området og har den samme lengselen, så er du hjertelig velkommen fra kl. 19.00

      søndag 10. januar 2010

      Lignelsen om den gode jorda

      Jesus fortalte en lignelse om en såmann som sådde korn. Noe av kornet falt ved veien, noe falt på steingrunn, noe ble kvalt av ugress, og noe falt i god jord og bar mye frukt (Matt 13). Denne lignelsen har jeg hørt utlagt som forklaring (eller var det bortforklaring?) på hvorfor evangelisering ikke er så effektivt som man kanskje kunne håpe på. Noen menneskehjerter er jo som steingrunn…

      Dette er sikkert en akseptabel utlegging av denne lignelsen. På den annen side tenker jeg at denne lignelsen også formidler et håp. Jeg tror ikke Jesus prøver å si at «Noen er alltid åpne for Gud og derfor mottar de mye, mens andre alltid er stengt for Gud». Dette blir en slags skjebnetro: Enten så er man åpen for Gud, eller så er man det ikke. Tvert i mot så ønsker Jesus å formidle er et håp om forandring. Man er ikke for alltid dømt til å forbli slik man er. Jordsmonnet i hjertet vårt kan nemlig forandres. Sett på denne måten så blir dette en lignelse om fire ulike utgangspunkt (ved veien, på steingrunn, omgitt av ugras, i god jord), men ett mål – nemlig å ha god jord som bærer frukt.

      Kanskje man føler at «ugraset» i livet har vokst seg så stort at det nesten kveler livet man har i Gud. Men i så fall er det mulig å få forandret jordsmonnet. Der hvor jorda er hard - eller ugraset høyt - så kan hjertene forandres når vi åpner oss opp for Guds nåde. Lignelsen hjelper oss til å identifisere hvorfor livene våre eventuelt ikke bære frukt. Kan det være at vi ikke har dype nok røtter i Guds ord? Eller kan det skyldes at vi har latt oss overvelde av bekymringer? Eller har vi blitt lurt av rikdommens bedrag? Eller kan det være en annen grunn?

      Hvis vi forstår årsaken til problemene, kan vi nemlig gjøre noe med dem. Guds mål for hver enkelt av oss er at hjertet skal være god matjord hvor Guds ord bærer frukt - noen tretti ganger, andre seksti ganger og noen hundre ganger.

      fredag 8. januar 2010

      E-Sword

      For den som er interessert i å studere Bibelen, så kan elektroniske medier være til god hjelp. Det finnes selvfølgelig mye bra programmer man kan kjøpe. Men selv har jeg i flere år benyttet meg av et gratis program som heter E-sword. I tillegg har jeg en norskspråklig utgave av GodSpeed, som jeg fikk i gave for mange år siden.

      E-sword har ikke med alle de siste bibeloversettelsene. Den norske teksten i programmet er for eksempel 1930-oversettelsen. Men man kan laste ned en del ulike engelske oversettelser, samt en dansk og en svensk oversettelse, samt på mange andre språk.

      Den funksjonen som jeg har hatt mest glede av er sporbarheten mot grunnspråket. Med utgangspunkt i den engelske teksten kan man finne ut hvilket ord som er brukt i grunnteksten. Deretter kan man søke opp alle steder i Bibelen med samme ord på gresk eller hebraisk. Man kan også finne andre ord med samme rot (men ulik grammatisk form) på grunnspråket. Dette er nyttig selv for den som ikke kan noen av disse språkene. Man kan også laste ned både greske og hebraiske grunntekster.

      Dessuten kan man laste ned diverse støttelitteratur (Strong’s Concordance, Easton Bible Dictionary, Josefus, osv.) samt klassiske kristne skrifter, slik som GTs apokryfer, Ante-Nicene Fathers, en samling av kristne trosbekjennelser, osv. Alt i alt er dette programmet svært nyttig for den som ønsker hjelp til å studere Bibelen.