I vår tid opplever vi de største folkevandringene i historien. Her snakker vi om store mengder mennesker. I fjor hadde Oslo mer enn 24.000 mennesker som flyttet inn i kommunen og et tilsvarende antall som flyttet ut. I min egen region (Askim/Mysen) så var det 2800 innflyttinger og 2600 utflyttinger i 2008. Da snakker vi bare om flyttinger innenlands. I tillegg kommer alle de som flyttet mellom disse kommunene og utlandet.
Denne utviklingen utgjør både utfordringer og muligheter for menigheter. En utfordring er at man ikke lenger kan regne med at de som er i en lokal menighet i dag, vil forbli der «for alltid». Tidligere var det slik at når noen først ble med i en menighet, så ble de gjerne værende der lenge. Mange norske frimenigheter har jo vært dominert av de samme familiene gjennom generasjoner!
Slike menigheter vil fortsatt ha sin plass i kirkebildet. Men jeg tror det samtidig kommer til å vokse fram menigheter med et annet fokus. Kanskje vil vi få menigheter som nesten utelukkende satser på å nå mennesker på flyttefot? Det jeg forsøksvis vil kalle «migrasjonsmenigheter». Dette er menigheter som søker å nå ut til de enorme mengdene mennesker som «driver forbi»: De som kommer til lokalmiljøet vårt, blir her en stund, og så flytter videre.
Hva slags typer menigheter må vi ha for å nå disse menneskene? Hva vil kjennetegne vellykkede migrasjonsmenigheter? Bibelgruppa som jeg er med i er ett av mange eksempel på at man faktisk kan nå disse gruppene av mennesker. I den gruppa er det folk som kommer til Norge for å ta en universitetsutdannelse. De er her i 1-5 år før drar de videre. Men den tiden de er her, kan forandre dem for alltid. Imidlertid føler jeg at vi med den bibelgruppa knapt nok skraper i overflata. Sulten etter åndelig mening blant de som er i migrasjon, er nemlig langt større enn tilbudet av menigheter som ønsker å være med å møte denne «etterspørselen».
Denne utviklingen utgjør både utfordringer og muligheter for menigheter. En utfordring er at man ikke lenger kan regne med at de som er i en lokal menighet i dag, vil forbli der «for alltid». Tidligere var det slik at når noen først ble med i en menighet, så ble de gjerne værende der lenge. Mange norske frimenigheter har jo vært dominert av de samme familiene gjennom generasjoner!
Slike menigheter vil fortsatt ha sin plass i kirkebildet. Men jeg tror det samtidig kommer til å vokse fram menigheter med et annet fokus. Kanskje vil vi få menigheter som nesten utelukkende satser på å nå mennesker på flyttefot? Det jeg forsøksvis vil kalle «migrasjonsmenigheter». Dette er menigheter som søker å nå ut til de enorme mengdene mennesker som «driver forbi»: De som kommer til lokalmiljøet vårt, blir her en stund, og så flytter videre.
Hva slags typer menigheter må vi ha for å nå disse menneskene? Hva vil kjennetegne vellykkede migrasjonsmenigheter? Bibelgruppa som jeg er med i er ett av mange eksempel på at man faktisk kan nå disse gruppene av mennesker. I den gruppa er det folk som kommer til Norge for å ta en universitetsutdannelse. De er her i 1-5 år før drar de videre. Men den tiden de er her, kan forandre dem for alltid. Imidlertid føler jeg at vi med den bibelgruppa knapt nok skraper i overflata. Sulten etter åndelig mening blant de som er i migrasjon, er nemlig langt større enn tilbudet av menigheter som ønsker å være med å møte denne «etterspørselen».
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar