En helt vanlig tysker

For et par år siden flyttet en tysk mann til Indre Østfold. Han har god teknisk utdannelse og kom hit til landet for å jobbe. Men han opplevde et problem som svært mange i hans situasjon opplever: Det var vanskelig å få norske venner.

En lørdags natt var en gruppe kristne ute i Askims gater for å dele ut kaffe og vafler til de som var «ute på by’n». En av de som var med og delte ut vafler, snakker flytende tysk – og kom da i snakk med denne mannen. Det endte med at vår nye tyske venn ble invitert med på gudstjeneste dagen derpå. Han dukket opp og trivdes, selv om han knapt satte sine bein i en kirke mens han bodde i Tyskland. Faktisk begynte han å komme nesten hver eneste søndag, og var gjerne også med på ting som skjedde i løpet av uka. På grunn av språkproblemer, så forstod han ikke så mye av prekenen og den slags. Men lovsangen, den likte han! Dessuten likte han fellesskapet. Han var ikke den som takket nei til en grillfest! De tysktalende i menigheten ga ham etter hvert et nytestamente og snakket mye med ham. Likevel fikk han ikke noe tydelig «gjennombrudd» som kristen mens han var her.

Da finanskrisen kom, mistet min tyske venn jobben. Han valgte da å flytte tilbake til Berlin. Men da et team fra menigheten var på reise i Tyskland i sommer, så inviterte vi vår venn med oss. Siden han kjente oss, så ble han med oss på møter også i noen tyske menigheter, selv om han aldri hadde pleid å gjøre slikt tidligere. Da kallet om å innvie livet sitt til Gud ble gitt mot slutten av møtet, så var han blant de første som ga respons. Kanskje dette skyldtes at han for første gang fikk høre talene oversatt til sitt eget språk? Forrige uke fikk jeg høre at han nå har funnet seg en menighet i Berlin hvor han går fast og trives godt.

Å høre slike historier er alltid inspirerende (synes nå jeg). Men jeg tror man også bør tenke litt mer prinsipielt rundt dette: For det finnes bokstavelig talt hundretusenvis av mennesker som er i en lignende situasjon i Norge i dag. De kommer fra et land nær oss (Sverige, Polen, Estland, Tyskland…). De kommer for å jobbe. Mange av dem blir her ett år eller noen få år, og så drar de hjem. Men nettopp i denne fasen er de ofte søkende etter dypere mening med livet. Er vi som menigheter forberedt? Ser vi i det hele tatt disse menneskene?

Husmenighet i Asker

Noen gode venner er med i en husmenighet i Asker. De har akkurat lansert en ny hjemmeside. Hvis noen av bloggens lesere som bor på de kanter er på jakt etter et kristent fellesskap, så sjekk ut både hjemmesiden og fellesskapet. Jeg har vært på et par samlinger der i høst og likt meg veldig godt. De er en fin gjeng - og har alltid plass til flere!

Migrasjonsmenigheter

I vår tid opplever vi de største folkevandringene i historien. Her snakker vi om store mengder mennesker. I fjor hadde Oslo mer enn 24.000 mennesker som flyttet inn i kommunen og et tilsvarende antall som flyttet ut. I min egen region (Askim/Mysen) så var det 2800 innflyttinger og 2600 utflyttinger i 2008. Da snakker vi bare om flyttinger innenlands. I tillegg kommer alle de som flyttet mellom disse kommunene og utlandet.

Denne utviklingen utgjør både utfordringer og muligheter for menigheter. En utfordring er at man ikke lenger kan regne med at de som er i en lokal menighet i dag, vil forbli der «for alltid». Tidligere var det slik at når noen først ble med i en menighet, så ble de gjerne værende der lenge. Mange norske frimenigheter har jo vært dominert av de samme familiene gjennom generasjoner!

Slike menigheter vil fortsatt ha sin plass i kirkebildet. Men jeg tror det samtidig kommer til å vokse fram menigheter med et annet fokus. Kanskje vil vi få menigheter som nesten utelukkende satser på å nå mennesker på flyttefot? Det jeg forsøksvis vil kalle «migrasjonsmenigheter». Dette er menigheter som søker å nå ut til de enorme mengdene mennesker som «driver forbi»: De som kommer til lokalmiljøet vårt, blir her en stund, og så flytter videre.

Hva slags typer menigheter må vi ha for å nå disse menneskene? Hva vil kjennetegne vellykkede migrasjonsmenigheter? Bibelgruppa som jeg er med i er ett av mange eksempel på at man faktisk kan nå disse gruppene av mennesker. I den gruppa er det folk som kommer til Norge for å ta en universitetsutdannelse. De er her i 1-5 år før drar de videre. Men den tiden de er her, kan forandre dem for alltid. Imidlertid føler jeg at vi med den bibelgruppa knapt nok skraper i overflata. Sulten etter åndelig mening blant de som er i migrasjon, er nemlig langt større enn tilbudet av menigheter som ønsker å være med å møte denne «etterspørselen».

Uvanlig bibelgruppe

For tida er jeg med i en bibelgruppe hvor antallet kristne er i klart mindretall. Sist onsdag var jeg faktisk den eneste med en kristen bakgrunn der. De andre deltakerne har bakgrunn som hinduer, buddhister og muslimer. Jeg tror faktisk at ingen av dem noensinne hadde lest i Bibelen før vi startet bibelgruppa. Så da blir det bibelgruppe på alvor: Vi setter oss nemlig ned og leser høyt i Bibelen. Høytlesingen går på rundgang. Deretter snakker om det vi har lest. Vi begynte med skapelsen, fortsatte med Jesu fødsel og deretter Bergprekenen. Nå har vi begynt å lese oss tvers gjennom Lukas og skal så fortsette med Apostelgjerningene.

Det er fascinerende å se reaksjonene. Fortellingene tar tak i folks fantasi og tanker. Bergprekenen var en ubetinget suksess. En av hinduene var overbevist om at denne undervisningen stammet fra Mahatma Gandhi, og for ham var det et stort kompliment å si at noe stammet fra Gandhi. Vi fikk da snakket sammen om hvordan Gandhi antakelig hadde lest Bergprekenen og blitt fascinert av Jesu ord.

Det er ikke lett å si hvor dette ender. Men at Bibelen har kraft i seg til å forandre mennesker lurer jeg i hvert fall ikke på lenger. Ikke at jeg lurte på det før heller, forresten. Men det er oppmuntrende å se det skje rett foran øynene mine. Det eneste som er litt trist er å tenke på hvor mange norske kristne som har blitt blaserte i forhold til Bibelen. Man tar den som en selvfølge, og bruker derfor veldig lite tid til å studere Guds ord.

Kvinnene i lidelseshistorien

På Bibelens tid var det stor forskjell mellom menns og kvinners rettigheter. Det gjaldt både i jødiske miljøer og hos folkeslagene rundt dem. For eksempel ville ikke en kvinne være brukbar som vitne i en rettssak, fordi man anså kvinner for upålitelige. De siste dagene har jeg derfor blitt fascinert av å lese Jesu lidelseshistorie, slik Matteus presenterer den i kapittel 26 til 28.

I disse kapitlene framstiller Matteus konsekvent kvinnene som pålitelige og mennene som upålitelige: Judas forråder Jesus, Peter fornekter Jesus, og alle disiplene forlot ham i Getsemane. Kvinnene derimot var til stede da Jesus ble korsfestet og da han ble gravlagt – de hadde ikke stukket og gjemt seg. Det var også kvinner som stod opp tidlig på søndagen for å salve Jesus. På samme måte var det en kvinne som salvet Jesus i Betania, mens (de mannlige) disiplene kritiserte henne. Til og med kona til Pilatus blir framstilt som mer pålitelig enn både mannen sin og Jesu mannlige disipler.

Det er selvfølgelig ikke slik at alle kvinner er pålitelige og alle menn er upålitelige. Men Matteus ønsket å få fram et poeng, som gikk helt på tvers av holdningene i hans samtid. Slik jeg ser det, så har Matteus bevisst ønsket å understreke at kvinner er til å stole på – og derfor bør de få ansvar. Dette var da også noe som kjennetegnet de kristne menighetene i oldtiden. Kvinner fikk langt mer tillit og muligheter i menighetene, enn hva de fikk i resten av samfunnet.

Siden jeg ofte underviser for mennesker fra andre kulturer, så ser jeg at dette budskapet om likestilling mellom kvinner og menn har sprengkraft fortsatt i dag. Men selv blant etniske norske kristne så hender det en sjelden gang at jeg møter holdinger som med fordel kunne blitt justert av Bibelens fortellinger om kvinners pålitelighet og evne til å få ansvar.