Møter og mål

Det pågår mange interessante diskusjoner om hvordan en menighet bør organiseres. Bør vi bare ha selvstendige husmøter, eller skal vi satse på store møter, eller en kombinasjon av disse? Hva skal vi gjøre når vi kommer sammen? Skal noen preke eller skal ordet være fritt hele tiden? Skal vi ha eget opplegg for barna eller skal de være sammen med de voksne?

Alt dette er viktige samtaler som man må ta på alvor. Men ofte føler jeg at diskusjonen blir redusert til hva som fungerer best. Hva slags type samlinger føler jeg at jeg trives best i? Liker jeg best små uformelle samlinger hvor jeg kan snakke mye, eller vil jeg heller være en del av en stor forsamling med gode taler og massiv lovsang? Eller kanskje føler jeg meg mest hjemme i en liturgisk sammenheng?

For meg går det viktigste skillet i en menighet på hva som er fokus – og ikke på hvordan møtene er organisert. Jeg tror menighetens viktigste oppgave er å ære Gud, og tilrettelegge for å skape forandring i menneskers liv. At mennesker blir kjent med Jesus og lærer å holde alt det han har befalt oss, er kjernen i Misjonsbefalingen. Det burde derfor også være enhver menighets fokus.

Enkelte menigheter kan ha mange gode møter og aktiviteter, men uten at folk blir forvandlet. Da spør jeg meg selv om hva som er verdien. Dette kan gjelde både store menigheter og husmenigheter. Men så finnes det andre menigheter som har fokus på å gjøre folk til disipler. Kanskje ikke møtene er så storartet, men mennesker blir forvandlet, slik at de stadig blir litt mer lik Jesus.

Det er selvfølgelig ikke noen motsetning mellom å ha gode møter, og det å se mennesker forandret! Men det er heller ikke noe likhetstegn mellom disse tingene: Man kan ha «gode møter» uten at folk blir forandret. Enda viktigere enn å spørre seg hvordan vi skal ha møter, er det derfor å spørre seg hvorfor vi skal ha møter.

Døm ikke!

Få ting er mer irriterende enn å bli sitert på en slik måte at sammenhengen ting er sagt i blir borte. I en diskusjon kan plutselig noen si «men du sa jo…». Da får vi lyst til å svare: «Ja, men det er jo tatt helt ut av sin sammenheng!» For å forstå et utsagn korrekt, må vi vite i hvilken sammenheng utsagnet hører hjemme. Politiske debatter er fulle av taktikken med å ta motpartens sitater ut av sin sammenheng. De fleste av oss har vel opplevd at ting vi har sagt har blitt misbrukt på denne måten i en eller annen krangel.

Dessverre så er det mange som leser Bibelen på samme måte. Man tar en enkelt setning fra Bibelen, og hevder at «slik er det - fordi Guds ord sier det». Men også bibelsitater kan misbrukes om de tas ut av den sammenhengen de står i. Et klassisk eksempel på dette er utsagnet i Salme 10,4: «Det finnes ingen Gud». Man skal ikke være veldig bevandret i Bibelen før man forstår at den setningen ikke gir et korrekt bilde av Bibelens undervisning om Guds eksistens. Med andre ord så kan dette sitatet bare forstås rett, hvis man kjenner sammenhengen det er sagt i. Vi må altså lese denne setningen i sammenheng med det som står før og etter, for å forstå hva forfatteren mente da han skrev dette.

Eksempelet ovenfor er lett å gjennomskue, men det kan være vanskeligere å se at dette gjøres også med andre bibelvers. Et eksempel på det er Matteus 7,1 hvor Jesus sier: «Døm ikke!» Dette sitatet brukes ofte helt løsrevet fra situasjonen det er sagt i. Da kan resultatet bli nesten like ille som sitatet fra Salme 10. Jeg hører nemlig ofte dette sitatet fra Jesus bli brukt som begrunnelse for at vi aldri skal kunne uttale oss om noe er rett eller galt. For hvem er vel vi som dømmer en annen? Sa ikke Jesus selv at det å dømme en annen er noe av det verste vi kan gjøre? En slik tanke passer godt inn i den postmoderne tankegangen som er så utbredt i Norge, hvor det eneste som ikke kan tolereres er at man ikke tolerer alt.

Men er dette hva Jesus mente da han sa at vi ikke skulle dømme? For å forstå hva Jesus mente må vi se utsagnet i sin sammenheng. Det vi vet er at Jesus andre ganger faktisk oppfordret oss til å dømme, men at det er viktig at vi dømmer rettferdig (Joh 7,24). Her bygger Jesus på GT hvor det er et hovedpoeng nettopp at man skal dømme rettferdig (5Mos 1,17). De første kristne fulgte opp denne tankegangen med at man må dømme rettferdig. Faktisk sier Paulus at evnen til å dømme rett er et tegn på kristen modenhet (Fil 1,9-10 +1Kor 2,15). Avsnittet som begynner med «døm ikke» avsluttes med at vi ikke «skal kaste perler for svin». I seg selv betinger dette en viss form for bedømmelse – vi må jo vite hvor svinene er for å unngå å kaste noe til dem…

Poenget til Jesus var altså ikke at vi aldri skal dømme. Poenget med utsagnet «døm ikke» kan bare forstås rett når man leser hele avsnittet det står i. Hovedbudskapet i det avsnittet er at vi ikke skal bruke én måleskala for oss selv og en annen måleskala for våre medmennesker. Mennesker har en tendens til å legge bedre merke til andres feil enn til sine egne. Våre egne feil har vi lett for å unnskylde, mens vi samtidig er lite nådige mot andre som gjør feil. Jesus beskriver det som at vi ser flisen i andres øyne, men ikke bjelken i vårt eget øye. Det er ikke feil å ta en flis ut av øyet på noen, men det er vanskelig å gjøre hvis vi har en bjelke som hindrer vårt eget syn. Problemet er altså ikke at vi dømmer om noe er godt eller dårlig, men at vi er hardere mot andre enn hva vi er mot oss selv.

Kommunisere med Gud

Om et par uker drar jeg til Tyskland igjen. Der skal jeg blant annet undervise på et seminar som har fått tittelen «å kommunisere med Gud». Det å ha toveis kommunikasjon med Gud er en av de mest grunnleggende velsignelsene for en kristen. Gud ønsker å lede oss gjennom å tale til oss, og Han ønsker å høre våre bønner.

Dessverre er det en del kristne som ikke har forstått at det å få sine bønner besvart er en fundamental opplevelse i kristenlivet. Noen ber av plikt: «Siden jeg er kristen bør jeg jo be» Andre ber for å få en slags åndelig opplevelse: «Når jeg ber, så føler jeg at Gud er nær». Det er selvfølgelig helt vesentlig for en kristen å oppleve Guds nærvær. Likevel vil jeg påstå at det viktigste ved bønn er at Gud hører den – og at Han svarer på det vi ber om.

Da disiplene ba Jesus lære dem å be, så kom han med veldig konkrete eksempler på hvordan man kan be (Lukas 11,1-13). Poenget med bønn – i følge Jesus – er at Gud vil gi oss det vi ber om. Han vil ikke gi oss en stein hvis vi ber om et brød – eller en slange hvis vi ber om en fisk. I parallellteksten til dette, sier Jesus at vi ikke skal være som de som ikke kjenner Gud – de som tror at de blir bønnhørt ved å bruke mange ord (Matteus 6,7). Bønn dreier seg altså ikke om hvor lenge vi ber, eller om hvordan vi opplever bønnen, men om hvorvidt Gud svarer på bønnen eller ikke. Dette betyr selvfølgelig ikke at det er uviktig om vi bruker mye eller liten tid sammen med Gud, eller om vi opplever Guds nærvær eller ikke. Alt jeg sier, er at bønner som ikke blir besvart har liten verdi i forhold til bønner som blir besvart.

For noen høres dette skremmende ut. Jeg regner med at seminaret kommer til å reise spørsmål hos de som er der. For eksempel «hvorfor får ikke jeg bønnesvar?» Eller «er det noe feil med mitt kristenliv hvis jeg ikke hører Gud tale til meg?» I sånne situasjoner er det bra å ha et seminar og ikke en vanlig preken. For en slik samling er nødt til å være interaktiv for å bære frukt. Ved at folk får mulighet til å stille spørsmål, drøfte dem høyt, og få tilbakemelding fra andre (ikke bare fra predikanten), så kan man få reell hjelp til å komme videre på akkurat dette området i kristenlivet.

Men kommunikasjon er ikke bare at vi prater til Gud. Det innebærer også at Gud taler til oss. Det gjør Han både gjennom sin Ånd og gjennom sitt ord. Et seminar om å kommunisere med Gud, må derfor handle om begge disse to dimensjonene.