Systematisk undervisning

Da Lukas skrev sitt evangelium så pekte han på noe som var en selvfølge i de første kristne menighetene, nemlig systematisk undervisning: «Det er mange som har forsøkt å gi en fremstilling av det som har skjedd blant oss, slik vi har fått det overlevert av dem som helt fra først av var øyenvitner og Ordets tjenere. Nå har jeg gått nøye gjennom alt fra begynnelsen av og har besluttet at jeg vil skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilus, for at du skal forstå hvor pålitelig det er, det du er blitt undervist i.» (Luk 1,1-4)

Som alle andre nye troende hadde Teofilus fått en systematisk og grunnleggende undervisning om kristen tro og livsstil. «De som fra først av var øyenvitne og Ordets tjenere», var jo jøder. For dem var det en selvfølgelighet at en kristen trengte solid og grundig kjennskap til Skriftene (Rom 2,8 jf 1Tim 4,13). Uten slik kunnskap ville man fort bli offer for misforståelser, og bli drivende hit og dit med vinden fra enhver lære (Ef 4,14).

I dag tror jeg systematisk undervisning er mangelvare i en del kristne sammenhenger. Man satser heller på andre typer aktiviteter – gjerne av en type som krever mindre innsats. Det krever nemlig hardt arbeid å bli godt kjent med Bibelen, og mange kristne misliker sterkt tanken på å gjøre en innsats for sin åndelige utvikling. Noen føler til og med at en slik tankegang smaker av «loviskhet».

Du kan nok få mange velsignelser gjennom en rask forbønnshandling, eller gjennom godt fellesskap over et måltid mat. Men når det gjelder å forstå Skriftene, så holder det ikke med en rask bønn eller med hyggelig samvær. Her kommer man ikke utenom det å lese – og lese mye. Hardt arbeid er selvfølgelig ikke det eneste som kreves for å få innsikt i Guds ord. Men du kan heller ikke klare deg uten målrettet arbeid over tid. Jeg har derfor lyst til å slå et lite slag for lærertjenesten i menigheten. Vi trenger å gi plass for Bibelen i blant oss. Vi trenger nemlig at alle medlemmer i menigheten er solid «grunnfestet» i Guds ord.

Om frosker og profeter

Jeg har blitt fortalt følgende om frosker: Hvis du slipper en frosk opp i en kjele med kokende vann, så vil den hoppe ut umiddelbart, og på den måten berge livet. Men hvis du setter frosken i en kjele med kaldt vann - som du så varmer sakte opp - så vil frosken bli sittende i vannet til den koker i hjel. Forklaringen er at hvis frosken plutselig blir utsatt for varmt vann, så skjønner den instinktivt at den må komme seg vekk. Men hvis det skjer en gradvis tilpasning ved at vannet varmes opp, så venner frosken seg til stadig litt høyere temperaturer. Til slutt blir temperaturen for høy for den, og da har frosken tilpasset seg så godt til omgivelsene at det koster den livet.

Dessverre så passer dette makabre bildet på en del menigheter: De fleste av dagens menigheter startet bra, for nye menigheter blir til ved at mennesker møter Gud. Men etter som årene (eller generasjonene) går, så blir livsvilkårene stadig mer uproduktive. Menighetene blir mindre og mindre utadvendt, og mer og mer i utakt med den planen Gud har for dem. Til slutt kan man ende opp med en menighet som er mest opptatt av seg selv. Da er livsforholdene blitt dårlige. Men fordi slike forandringer skjer gradvis, så er det lett å vende seg til det – akkurat som frosken i vannet som blir stadig varmere. Dette gjelder selvfølgelig ikke alle menigheter! Men jeg har sett litt for mange eksempler på dette.

Hva er den rette «medisinen» mot dette problemet? Sannelig om jeg vet! Men en viktig ting er i hvert fall å stikke fingeren i jorda og evaluere det man holder på med: Er vi på vei i den retningen som Gud vil vi skal gå? Når vi ut til nye mennesker med evangeliet? Blir mennesker gjort til disipler? Hvis ikke – så hvorfor? Deretter må man selvfølgelig ta tak i problemene og gjøre noe med dem. Det er ikke mye hjelp i å evaluere, hvis det ikke får praktiske konsekvenser.

I noen situasjoner trengs nok profeter, fordi man har vendt seg for godt til det uproduktive miljøet. Man klarer rett og slett ikke se at man er i ferd med «å koke i hjel» slik som frosken. Nå mener jeg selvfølgelig ikke at man skal høre på alle og enhver som kommer og sier at «det er noe feil med denne menigheten». Selv den mest framgangsrike menighet, vil ha sine kritikere. Derfor bør man forholde seg til noen som vet hva det handler om – noen som har gode frukter å vise til – og ikke til wannabes. Men finner man noen med god erfaring, så tror jeg det er nyttig å få en «helsesjekk» av noen utenfra en gang i blant. Hvis vi får et ærlig innspill av noen med erfaring, så kan det nemlig hjelpe oss til å unngå at vi tilpasser oss for godt til snikende endringer i livsforholdene.

Gateevangelisering

Jeg har en viss «motvilje» mot en del former for gateevangelisering. Noen ganger får jeg følelsen av at gatemøter arrangeres litt ut fra pliktfølelse. Så blir resultatet noe som både tilhørerne og arrangørene er litt småflaue over. Den typen evangelisering tror jeg virker mot sin hensikt. I stedet for at folk blir trukket til evangeliet, så får de bare bekreftet sine fordommer om at kristne er litt smårare.

Men jeg har også mange ganger vært med på utadrettede ting som virkelig kommuniserer med folk. Det er nemlig en myte at mennesker i Oslo ikke kan nås med evangeliet på gata. Dette kan være gatemøter - men kanskje helst at man setter opp en stand eller at man bare snakker med folk man kommer i kontakt med. Seinest i går fikk jeg være med mens en mann ble frelst på Grønland torg, etter å ha kommet i snakk med en venn av meg. Han var innvandrer med bakgrunn i hinduismen. Han fortalte at han egentlig ønsket å gå litt i en kristen menighet, men han hadde ikke klart finne noen (!) Vi forklarte ham veien til frelse, ga ham et nytestamente på hans eget språk, og lovet å sette ham i forbindelse med en menighet.

Broren til denne karen var blitt kristen for mange år siden, og jobbet nå som pastor i et asiatisk land. Da vi ringte til broren ble det stor stemning! Han hadde jo antakelig bedt mye for sin ufrelste bror. Vi fikk også kontakt med andre mennesker som ikke var klare for å ta et standpunkt for evangeliet ennå, men som ønsket å holde kontakt og få vite mer.

Det hele tok ikke mer enn et par timer. En av de vi pratet med kom altså som søkende hindu og gikk som en nyfødt kristen. Da kan man lure på hvor mange andre det er som rusler rundt i våre byer og er søkende, men som aldri får snakket med noen om evangeliet. Jeg tror det finnes mange! «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans» (Luk 10,2). Når søkende mennesker ikke en gang klarer å finne en menighet, så har vi som Guds folk virkelig klart å gjemme oss godt.

Dekonstruksjon

En av de virkelig positive bidragene fra postmoderne filosofi er forståelsen av dekonstruksjon. Det betyr at man tar og «plukker fra hverandre» et uttrykk for å finne ut hva som egentlig menes. Postmoderne tenkere tar nemlig konsekvensen av at språk bare er noe vi har blitt enige om oss i mellom. Ord har ingen betydning i seg selv. Det er bare hvis vi blir enige om at et ord har en viss betydning, at ordet får akkurat den betydningen. Betydningen i språket ligger altså ikke i ordene, men i vår enighet om hva ordene betyr.

Dette er enklest å forstå hvis man sammenligner ord som høres likt ut på norsk og på engelsk, men som har helt ulik betydning. Ta ordet spott/spot som uttales likt på norsk og engelsk. I denne omgang kan vi glemme at vi skriver ordet litt forskjellig, for lyden er den samme. Engelskmenn er enige om at «spot» betyr en «flekk». Nordmenn er like overbevist om at «spott» betyr «hån». Hvem har rett? Hva er den korrekte betydningen av ordet spott/spot?

Svaret er selvfølgelig at begge to har rett. Betydningen av spott/spot er nemlig det man er blitt enige om i den kulturen hvor ordet benyttes. Bruker du ordet sammen med norsktalende, så betyr det «hån». Bruker du ordet sammen med engelsktalende, så betyr det «flekk».

Det samme gjelder for bruk av ord innen for samme språk. Hvis jeg bruker ordet «Kristus» så tenker jeg på noe ganske annet enn hva en muslim eller en hindu eller en ateist ville gjøre. Selv kristne vil oppfatte ulike nyanser ved ett og samme ord: Bruker du ordet «menighet» - så vil nok en katolikk tenke på noe annet enn en pinsevenn - og en som er i en husmenighet vil ha en tredje ide om hva ordet «menighet» betyr.

Med denne forståelsen i bakhodet, så er det lett å forstå at vi kan oppfatte noe annet med et begrep, enn hva Bibelens forfattere mente når de skrev det. Vi kan bruke bibelske ord som menighet, eldste, nåde, profeti, bønn, gudstjeneste, osv. Men noen ganger bruker vi bare det rette ordet, uten at vi forstår betydningen av ordet. Det holder ikke bare å repetere ordet fra Bibelen – vi må trenge inn bak ordet og forstå hva forfatteren og hans lesere mente at ordet betydde. De kan nemlig ha hatt en annen oppfatning av ordets betydning enn hva vi har i dag.

Fornyelsesbevegelser starter ofte ved en dekonstruksjon. Man stiller spørsmål som: «Er det som vi kaller for menighetsliv, virkelig det samme som det Bibelen kaller for menighetsliv?» Eller man spør: «Er den form for lederskap som vi har i menighetene i dag, det samme som det de første kristne tenkte på med lederskap?» Så begynner man å grave seg ned bakenfor selve ordet, for å finne essensen av ordet og dets opprinnelige betydning.

Jeg mener derfor at dekonstruksjon kan være meget positivt. Ja, noen ganger helt nødvendig! Problemer oppstår kun hvis man stopper der. Vi trenger nemlig rekonstruksjon etter dekonstruksjonen. For meg er dekonstruksjon kun et første skritt på veien – og ikke endestasjonen. Her skiller jeg nok lag med mange postmoderne tenkere. Men det tar ikke bort det faktum at det er behov for dekonstruksjon i en del kristne sammenhenger.

En problemfri framtid

Når man snakker med noen som sliter med et problem, så er det lett å fokusere på problemet i stedet for på løsningen. Særlig gjelder dette hvis noen har hatt et problem over lang tid. Da kan det nesten være umulig for denne personen å tenke seg en framtid hvor problemet er løst. Nylig satt kona og jeg i en samtale med en person som har fungert bra på de fleste områder. Men det er særlig ett problem som ser ut til å dukke opp hele tiden. Til slutt blir man fristet til å resignere, og tenke at «det vil alltid forbli slik det er i dag».

Men det er nettopp i slike situasjoner at en sjelesørger kan være til hjelp. I stedet for å spørre masse om problemene, så spurte vi heller: «Hvordan ville situasjonen vært uten dette problemet?» Ved å få konfidenten (den som mottar sjelesorg) til å sette ord på hvordan tilværelsen ville være uten problemet, så peker de nemlig ofte på veien fram mot løsningen av situasjonen.

Det å be noen beskrive en tenkt «problemfri framtid» er derfor et viktig «verktøy» i sjelesorgen. I stedet for å stille spørsmål som «hvorfor føler dere at dere mangler et åndelig fellesskap i familien?» - så sier man i stedet «beskriv livet i familien hvis dere hadde et nært åndelig fellesskap». Fokuset i samtalen er altså ikke problemet (lite åndelige fellesskap) men den problemfrie framtida (når familien har et godt åndelig fellesskap). I stedet for å stille spørsmålet «hvorfor er du styrt menneskefrykt?» - så sier man «beskriv hvordan du vil oppføre deg når du ikke lenger er redd for hva mennesker sier og tenker om deg»

Når konfidenten først har satt egne ord på hvordan de ser for seg tilværelsen uten problemet, så får de gjerne tro på at problemet kan løses. Ofte har de nemlig brukt så mye krefter på å tenke på problemene, at de ikke har hatt overskudd til å tenke på hvordan livet ville vært uten problemer. Men hvis de får hjelp til å tenke positive tanker om framtida, så kan det være til hjelp. For positive ord kan skape tro!

En annen fordel med denne framgangsmåten er at konfidenten selv setter ord på hva som bør forandres. Dermed unngår man rollen som «ekspert» i sjelesorg. Ansvaret for å komme ut av problemene ligger nemlig alltid på konfidenten selv, ikke på sjelesørgeren/samtalepartneren. I stedet for at jeg som sjelesørger forteller hva jeg tror konfidenten bør gjøre med problemene sine, så «tvinges» konfidenten til selv å sette ord på de prosessene han/hun/de ønsker at skal starte.

De ti bud

I noen sammenhenger er det ganske vanlig å høre at Det Gamle Testamentet «ikke gjelder for kristne». Den som hevder noe annet risikerer raskt å bli stemplet som «lovisk» eller det som verre er. Men hva mener man med at GT «ikke gjelder» da?

Mange kristne kan ikke en gang budene – langt mer fortelle hvor man finner dem i Bibelen. Du kan jo ta en liten test for deg selv: 1) Kan du ramse opp alle de ti bud? 2) Hvor i Bibelen finner du dem? Jeg gjetter at mindre enn halvparten av medlemmene i min egen menighet kan svare rett på disse to enkle spørsmålene.

Man kan si at det eneste en del kristne vet om de ti bud er at de ikke må la seg binde av dem! Det er jo en trist innstilling - og dessuten en nokså overflatisk kjennskap til Guds ord. Hvis det eneste du vet om deler av Guds ord er at det ikke gjelder for deg, så har jeg et råd: Les den delen av Guds ord før du konkluderer!

Når jeg hører folk si: «De ti bud gjelder ikke for oss kristne» – får jeg alltid lyst til å spørre: Hvilket bud – helt konkret – mener du at ikke gjelder for deg? Har du tenkt å ha flere enn én gud? Eller er det de greiene om ikke å lyve, stjele eller drepe som ikke gjelder for deg? Eller hva mener du egentlig når du sier at de ti bud ikke gjelder for deg…?

Saken er jo at de ti bud gjelder for både kristne og jøder og for ateister med! Enten vi tror på dem eller ikke, så gjelder de. For de er Guds råd for hvordan man kan ha det bra med seg selv og med omgivelsene. Bryter vi budene, så får det negative konsekvenser - for oss eller for andre. Les de ti bud og deretter Bergprekenen: Så kan du etterpå fortelle meg hva det er som står her som ikke gjelder for oss mennesker…

Paulus sier at Moseloven er god, bare den brukes etter lovens hensikt (1Tim 1,8). Og Lovens hensikt er ikke å frelse oss - men «å gi opplæring og tale til rette, hjelpe på rett vei og oppdra i rettferd» (2Tim 3,16). Ting som de ti bud og Bergprekenen er altså ting Gud har gitt oss for å hjelpe oss på rett vei og oppdra oss i rettferd. Hvis noen sier til deg at du blir frelst ved å prøve å holde de ti bud, så er jo det fullstendig feil! Faktisk vranglære! Men hvis du er blant dem som mener at du trenger hjelp fra Gud til å gå den rette veien, så er det ikke dumt å lese hele instruksjonsboka som fulgte med fra Han som lagde oss.