lørdag 28. mars 2009

Husverter og eldste

De siste årene har «husmenighet» blitt en av de store trendene blant kristne i Norge. Wolfgang Simpsons bok «Hjem som forandrer verden» har blitt til stor inspirasjon for mange. Jeg synes også boka har mye bra for seg. Men en ting er jeg ikke enig: Slik jeg forstår det, så setter Simpson nesten likhetstegn mellom «eldste» og «husvert». I hvert fall er det mange norske husmenighetsfolk som tenker slik. Med andre ord at når Bibelen snakker om «eldste» så er dette omtrent det samme som å si «en person som åpner hjemmet sitt for en husmenighet». Dette tror jeg er feil – og jeg tror man lider et tap hvis man har et slikt perspektiv på eldstetjenesten.

NT snakker om å innsette eldste i hver by (Tit 1,5) og i hver menighet (Apg 14,23). I noen byer var det så mange kristne at de umulig kunne samles i ett hjem. Likevel snakker aldri Paulus om menighetene i Korint eller menighetene i Tessalonika - i flertall. Det er alltid i entall: Menigheten i Korint, menigheten i Tessalonika, osv. Når Paulus bruker flertallsformen «menighetene i Galatia» så kommer det av at Galatia var en hel region med flere byer. I NT var det slik at én by hadde én menighet som kunne bestå av mange husfellesskap.

Når Paulus innsatte eldste i hver menighet, så må det derfor innebære at han innsatte noen eldste for menigheten i Korint og noen eldste for menigheten i Tessalonika. Dette betyr ikke at man ikke kunne ha mennesker som fungerte som eldste i mindre sammenhenger (f.eks. i et husfellesskap). Men for meg er det klart at i hvert fall noen av de eldste som apostlene innsatte, var eldste som fungerte som eldste for alle de kristne i byen sin.

Et annet argument er at eldste (tilsynsmenn, hyrder) alltid nevnes i flertall i NT. Vi leser aldri om at det innsettes én pastor i NT, men alltid om team av eldste. Siden lederskap er i flertall, så må eldstefunksjonen omfatte mer enn ett hushold.

Et sentralt begrep i mange husmenigheter er det greske ordet «oikos». Det oversettes ofte med hus, hjem eller familie. Men det har en utvidet betydning i forhold til det vi er vant med i dagens Norge. Et «oikos» på den tiden kunne inkludere slektninger, slaver, lønnede tjenere, eller til og med forretningspartnere. Rikfolk kunne i sitt «oikos» ha mer enn hundre personer. I denne sosiale sammenhengen var husverten familiens ubestridte overhode. Når dagens mennesker leser Paulus sine retningslinjer for hus og hjem (f.eks. Ef 5,21-33) så synes de fleste at for mye makt blir gitt til mannen i huset, og at kvinnene undertrykkes. Det revolusjonerende for Paulus sin samtid var imidlertid at kvinner og barn i det hele tatt ble gitt noen form for rettigheter! Antikkens hjem var autoritære! Det var derfor ingen annen som kunne åpne hjemmet for en kristen forsamling enn sjefen sjøl.

Spørsmålet er da om denne husverten som åpnet sitt «oikos» automatisk ble regnet som en «eldste»? Noen ganger var det selvfølgelig slik: Filemon er et godt eksempel. Men andre ganger kunne det hende at familiens overhode ikke en gang var en kristen. Da kunne han jo ikke bli regnet som en eldste i menigheten, selv om han tillot at noen i familien fikk bruke hjemmet til kristne samlinger. Husvert ja – men ikke eldste. Det mest ytterliggående eksempelet er når Paulus hilser fra «de hellige i keiserens oikia» (Fil 4,22). Keiser Nero var ikke en eldste i noen menighet!

Mitt tips er at de første apostlene tok utgangspunkt i den jødiske forståelsen av «eldste» og så tilpasset det til de nye utfordringene som hedningekristne menigheter utgjorde. Å si at «eldste = husverter» blir derfor for enkelt – og faktisk misvisende. For å forstå denne viktige funksjonen tror jeg vi må gå til Bibelen på nytt med et åpnet sinn – for her tror jeg mange husfellesskap har bommet – og det taper de på…

onsdag 25. mars 2009

Kompetanse på sjelesorg

Når jeg først har begynt å tenke seriøst på det med sjelesorg i menigheten, så blir jeg mer og mer overbevist om at dette må det snakkes om! Det kan virke som det nesten er tabu å ha ting man sliter med i følelseslivet sitt – eller i samvittigheten. Men sånn skal det jo ikke være. Jeg har tro på at forbønn løser problemer, men i noen sammenhenger ser det ut til å være den eneste medisinen man har å tilby. Noen ganger trenger man rett og slett noen å åpne hjertet sitt for. Jeg skulle ønske at menighetenes hyrder tok dette på alvor, og sørget for at kompetansenivået i menighetene ble økt. Da mener jeg ikke at hyrdene selv må sørge for all sjelesorg, men at de legger til rette for at dette kan fungere i menigheten.

Med fare for å virke litt vel forretningsmessig, så ser jeg et forbilde i hvordan store industribedrifter organiserer vedlikehold av maskinene sine. Vi snakker jo på en måte om vedlikehold her også – bare om vedlikehold av sjelslivet i stedet for av maskiner. Vedlikehold i industrien organiseres ofte i tre «linjer» med ulik kompetanse og med ulik nærhet til «problemene»:

Førstelinjes vedlikehold er den som jobber ved maskinen til daglig. Maskinoperatøren er ikke utdannet innen vedlikehold, men får grunnleggende opplæring i hvordan kjenne igjen symptomer på ting som ikke fungerer, og foreta enkle vedlikeholdsoppgaver. Dette kan gjøres på et veldig enkelt nivå, men gjør at problemer avdekkes – og noen gang avhjelpes – før de vokser seg store. Andrelinjes vedlikehold er spesialistene som jobber i bedriften, for eksempel en ingeniør i vedlikeholdsavdelingen. Hvis det oppstår et mer omfattende problem ved en maskin, så har man kompetanse innad i bedriften som man kan benytte seg av. Vedlikeholdsavdelingen er bemannet med folk med mer kompetanse på vedlikehold, enn hva maskinoperatørene har. De kan tilkalles når problemene blir litt større enn «normalt». Tredjelinjes vedlikehold er eksperter som man tilkaller utenfra – som ikke er ansatt i bedriften. Dette er mennesker med spesialkompetanse som kanskje trengs over hele landet (eller hele verden), og som det ikke lønner seg for den enkelte bedrift å ha fast ansatt.

Tanken er at det lønner seg å løse problemene så nær der de oppstår som mulig. Men noen ganger trenger man bistand fra andre. På samme måte bør folk få hjelp så nær dagliglivet sitt som mulig. I menigheten bør man få mest mulig støtte fra de som man naturlig er sammen med til daglig, f.eks. i husfellesskapet man er en del av. Men noen ganger trengs det hjelp fra folk med mer erfaring og kompetanse.

Hvis man trekker denne parallellen til sjelesorg i menighetene så vil «førstelinje sjelesorg» bety at vi skjønner hvor viktig det er at flest mulig av menighetens medlemmer blir flinke til å fange opp når noen har det vanskelig, og også kunne hjelpe dem før en vanskelig sak vokser seg for stor. «Andrelinjes sjelesorg» er i så fall mennesker som er en del av en samtaletjeneste i menigheten. Dette bør være folk som har fått kursing i sjelesorg og kommunikasjon. Men det er ikke snakk om fagfolk eller eksperter – kun menighetsmedlemmer med en viss livserfaring og kompetanse. «Tredjelinjes sjelesorg» er den hjelpa vi kan få utenfor menigheten hvis problemene blir for store. Da snakker vi om alle mulig typer fagfolk: psykologer, familieterapeuter, rusmiddelomsorg, osv.

Jeg forstår at denne analogien har begrensninger. Men jeg mener som sagt at dette er en viktig oppgave for menighetens hyrder - å sørge for å heve kompetansen om sjelesorg både i «førstelinje» og i «andrelinje». Jeg tror vi hadde høstet mye god frukt av dette på lang sikt.

torsdag 19. mars 2009

Litterære sjangere i Bibelen

For noen dager siden hadde jeg en samtale med en ung mann om hva det betyr å være bibeltro. Vi var begge enige om at Bibelen er Guds ord. Men hvordan skal vi forstå den? Når er man mest bibeltro: Hvis man tolker ord for ord, eller hvis man prøver å forstå hva forfatteren ønsket å formidle? Noen ganger prøver nemlig forfatterne i Bibelen å si noe mer (eller annet) enn det ordene tilsynelatende sier. Ta følgende uttalelse fra GT, som ganske tydelig viser dette: «Han binder sitt esel i vintreet, sin fole ved den edle ranke. Han vasker sin kledning i vin, sin kjortel i drueblod» (1Mos 49,11).

Hva betyr «drueblod»? Ser man kun på ett ord, eller en setning, kan man trekke den konklusjonen at Bibelen mener at frukt har blodomløp. Men her er det opplagt at forfatteren bruker et poetisk språk. Hvis forfatterens hensikt er å bruke et poetisk billedspråk, så gjør vi lurt i å tolke teksten nettopp som poetisk, og ikke ord for ord. Denne teksten bruker et vanlig poetisk virkemiddel på hebraisk. I hebraisk poesi brukes nemlig ikke rim, slik vi gjerne gjør på norsk. Derimot brukes ofte paralleller. Det vil si at to (eller flere) linjer bygger på hverandre og utdyper hverandre (eller lager kontraster). Et kjent eksempel er Jesus sin uttalelse i Lukas 6,27-28:

Elsk deres fiender
Gjør godt mot dem som hater dere
Velsign dem som forbanner dere
Be for dem som krenker dere


Her bygger setning nummer 2 og 4 på henholdsvis setning nummer 1 og 3. Hva betyr det å elske sine fiender? Jo, gjør godt mot dem som hater dere! Hva betyr det å velsigne dem som forbanner dere? Jo, be for dem som krenker dere. Dette er klassisk hebraisk oppbygging av poesi. Når man først har vendt seg til å se denne oppbyggingen i hebraisk poesi, så finner man den igjen på mange plasser i Bibelen. Bare prøv selv, og se hva du kan finne i f.eks. Salmene eller i evangeliene.

Med denne kunnskapen, så er det lett å se at sitatet fra 1.Mosebok nettopp er en slik poetisk billedbruk:

Han binder sitt esel i vintreet
Sin fole ved den edle ranke.
Han vasker sin kledning i vin
Sin kjortel i drueblod


«Folen» i linje 2, er den samme som «eselet» i linje 1. «Drueblodet» i linje 4 er det samme som «vinen» i linje 3. Forfatteren mener altså ikke at frukt har blodomløp. Han bruker et kjent poetisk virkemiddel, og regner med at leseren forstår dette. Det vil derfor ikke være bibelsk å hevde at druer kan blø, til tross for uttalelsen om drueblod. Vi kan regne med at forfatteren selv har klart for seg at han skriver poesi, og at de første leserne av dette også tolket dette som poesi - og ikke som en lærebok i naturvitenskap.

Dette er jo et ganske banalt eksempel, men det illustrerer poenget mitt. Skal vi forstå slike tekster rett, så må vi forstå at de er poesi. Vi må sette oss inn i hva forfatteren mente å formidle da han skrev det han skrev. Vi kan faktisk bare være trofaste mot Guds ord, hvis vi tolker det slik Ordet selv forutsetter at det skal tolkes. En del av formidlingen er nettopp valg av litterær sjanger, som f.eks. poesi. For å tolke rett, må vi derfor forstå hvilken sjanger som benyttes i den aktuelle teksten. Andre litterære sjangere i Bibelen inkluderer fortellinger, ordtak, lover, profetier, osv. Det er altså en stor hjelp når vi skal tolke en tekst, hvis vi forstår hva slags type tekst (litterær sjanger) vi har foran oss.

lørdag 14. mars 2009

Kortvarig sjelesorg

For tida leser jeg boka «Strategies for brief pastoral counselling» av Howard Stone. Altså «strategier for kortvarig sjelesorg». Boka er en artikkelsamling redigert av en professor i pastoral teologi og sjelesorg. Boka har mange gode poenger, men først og fremst liker jeg selve ideen bak den. Gjennom forskning og egen erfaring hevder forfatterne å ha påvist at kortvarig sjelesorg er (minst) like effektiv som langvarig. Med «kortvarig» så mener de et begrenset antall samtaler: Maksimum ti samtaler, men sjelden mer enn fem eller seks – og ofte bare én eller to samtaler.

Vi har lett for å tenke at personlige problemer har svært kompleks bakgrunn. Derfor kreves det omfattende sjelesorg eller terapi for å løse slike problemer. Bokas hovedpoeng er at selv om årsakene til problemene nok kan være komplekse, så trenger slett ikke løsningen på problemene være så kompleks. Som sjelesørger bør man med andre ord være mer opptatt av å finne løsninger, enn av å kartlegge alle årsakene til at ting er som de er.

Dette synes jeg er forfriskende: Vi er alle påvirket av Freud sine tanker om at våre personlige problemer har sin rot i barndommen. Av denne tankegangen følger det at for å kunne løse dagens problemer, så må vi forstå grundig hva som har skjedd tidligere i livet. Stone påpeker imidlertid at Bibelen er mye mer opptatt av nåtid og framtid, enn av fortid. Det betyr ikke at en persons fortid er irrelevant, men at fokuset i sjelesorg må være det som kan skje i dag, og hvordan framtiden vil se ut for en person, etter at han med Guds hjelp har fått løst noen av sine problemer. Fortida tones altså ned – og framtida løftes fram. Håp er et sentralt begrep i Bibelen, og håp er jo alltid knyttet til framtida, ikke til fortida.

Selvfølgelig finnes det situasjoner hvor mennesker trenger langvarig terapi. Men dette er, i følge Stone, unntaket og ikke regelen. Det normale burde være at folk fikk dekket sitt behov for noen å snakke med i sin lokale menighet. Da er det fint å vite at mange kan bli hjulpet av én eller noen få samtaler. Man trenger slett ikke alltid langvarig oppfølging for å få hjelp. Jeg tror en slik innstilling vil føre til at det blir lettere for folk å oppsøke sjelesorg for sin egen del. De fleste av oss ville med glede tatt imot et tilbud om å snakke med noen om ting vi sliter med, hvis vi visste at vi ville snakke om dette bare en håndfull ganger. Hvis vi derimot forventer oss 20 (eller 40!) samtaler om problemene våre, så ville nok de fleste av oss betakke seg. Kortvarig sjelesorg vil derfor senke terskelen for å gå inn i sjelesorg i menighetene. I tillegg er det som sagt minst like effektivt som langvarig sjelesorg.

mandag 9. mars 2009

Sjelesorg

Sjelesorg betyr rett og slett å ha omsorg for sjelen. Gjennom livet kommer de fleste av oss opp i situasjoner som vi ikke helt vet hvordan vi skal håndtere. Følelseslivet vårt kan bli skadet på ulike måter, som for eksempel gjennom avvisning eller savn. Da er det godt å vite at Gud ønsker å helbrede slike følelsesmessige sår. Hvis vi snakker med en erfaren person om det som tynger oss, så er vi inne i det som vanligvis omtales som «sjelesorg» i kristen sammenheng.

Jeg er imidlertid redd for at det er for lite åpenhet om slike ting i Norge. Da Kjell Magne Bondevik ble sykmeldt fra jobben som statsminister på grunn av en mild depresjon, så vakte det oppsikt langt utenfor landets grenser. Vi vet jo at alle kan slite med ting, men at noen snakker åpent om det er uvanlig. Vi beholder heller maska, og holder smerten inne i oss. Bondevik fikk fortjent ros for sin åpenhet rundt dette. Hvis en statsminister kan slite med følelseslivet sitt, og likevel holde hodet hevet, så kan jammen vi andre gjøre det også.

Nylig snakket jeg med en mann som har vært med i veiledertjenesten på Sommer-Oase gjennom mange år. Han fortalte at en stor andel av de som kommer på konferansen, først og fremst kommer for å få anledning til å snakke med noen. Man føler ikke at man kan – eller tør – åpne seg for noen i menigheten hjemme. Da er det godt å kunne komme til Oase og finne noen som har tid til å lytte. Men det beste hadde jo vært om det var trygt og naturlig å være åpen hjemme i sin egen menighet.

Jeg mener altså at det er for lite åpenhet omkring dette også i menighetene. Kanskje det kommer av at vi helst vil klare oss selv? Eller kommer det av at vi er redde for at folk vil stille spørsmål om gudslivet vårt, hvis vi innrømmer at vi sliter med ting? Eller setter vi ubevisst et likhetstegn mellom «åndelig» og «vellykket»? Ikke vet jeg!

Selv om det finnes hederlige unntak, så er organisert sjelesorg og veiledertjeneste alt for sjeldent i norske menigheter. Jeg skulle ønske at lokale menigheter tok dette på alvor. Selv om det skjer en hel del sjelesorg av spontan art, så ville en bevisst satsning på dette området gitt mange fordeler. Da kunne mennesker bli hjulpet – både faste menighetsmedlemmer - og folk som står mer fjernt fra organisert menighetsliv.

Ofte er det ikke så veldig mye som skal til for å hjelpe noen i sjelesorg. Kanskje man bare trenger å gi et relativt kort kurs til de som ønsker å bli sjelesørgere. De fleste av oss har nemlig egentlig først og fremst behov for at noen tar seg tid til å lytte til oss, og kanskje komme med noen innspill basert på egne erfaringer og visdom fra Guds ord.

onsdag 4. mars 2009

Misjon og lokale menigheter

De to viktigste uttrykkene for Guds menighet er den lokale menigheten, og det jeg kaller den «omreisende» menigheten. Med den omreisende menigheten, så tenker jeg på folk som først og fremst har sitt kall til å tjene i mer enn en menighet, altså enten misjonsorganisasjoner eller apostoliske team.

Jeg tror at lokale menigheter trenger å være aktivt med i misjon. Hvis en menighet kun blir opptatt av sin egen lille del av verden, så mister den et verdifullt perspektiv. Samtidig tror jeg at misjonærer må ha som mål at lokale menigheter bygges sterke. Det finnes ingen ting som er mer effektivt for oppfylling av Misjonsbefalingen, enn å bygge levende lokale menigheter. Gode team og gode misjonsbaser kan aldri erstatte gode lokale menigheter.

Jeg tror noe av problemet er at vi har lett for å bli «nærsynte». Vi har så mye fokus på ting i vår egen sammenheng at vi rett og slett sjelden har tid til å sette oss inn i hvordan andre jobber. Lokale ledere er opptatt av lokale utfordringer, og har sjelden tid til å snakke med misjonsledere. De som jobber i misjon besøker nok mange lokale menigheter, men har ofte ikke tid til å sette seg inn i hva den lokale menigheten virkelig trenger.

Etter å ha jobbet mest med én lokal menighet gjennom om noen år nå, så har jeg i det siste fått muligheten til å gjenoppta mer regelmessig kontakt med venner som jobber i misjon, blant annet i YWAM. Da har jeg på nytt blitt minnet om hvor viktig det er med regelmessig kontakt mellom den lokale og den omreisende menigheten. Bare gjennom regelmessig kontakt kan vi bygge bruer mellom disse to - bruer som vil bringe mye velsignelser til begge sider av elva.