Flere av bloggens lesere gir meg tilbakemelding om at de liker å lese bibelundervisning av meg. Det er jo hyggelig å høre! Interesserte kan i den forbindelse lese min nyeste artikkel på Wikipedia som omhandler profeten Jonas sin bok.
lørdag 25. oktober 2008
fredag 24. oktober 2008
En røst som roper i ødemarken
En av historiens mest fascinerende skikkelser er Johannes døperen, som stod fram i Judeas ødemark for snart 2000 år siden. Markus skrev om ham: ”Hos profeten Jesaja står det skrevet: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde veien for deg. En røst roper i ødemarken: Rydd vei for Herren, gjør hans stier rette! Slik stod døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte at folk skulle vende om og bli døpt for å få tilgivelse for sine synder. Fra hele Judea og Jerusalem drog alle ut til ham; de ble døpt av ham i elven Jordan, idet de bekjente sine synder.” (Mark 1,2-5)
For folket i Judea var dette sensasjonelt. Gjennom mange hundre år hadde profeter fungert i Israel og formet deres tanker om Gud og om rett måte å tjene Ham på. Mange av disse profetene kan vi ennå lese om i GT. Men nå hadde den profetiske røsten vært stille helt siden Malaki opererte på 400-tallet før Kristus. Men nå – endelig - stod det på nytt fram en profet!
Riktignok var det nok av røster som ropte i ødemarken også på Johannes sin tid. Faktisk kjenner man til minst 70 ulike ”profetiske” bøker som ble skrevet på denne tiden, i det samme området som Johannes stod fram. Flere av disse hadde visjoner om Guds inngripen. Men hvorfor var da ikke disse andre også profeter. slik som Johannes? Den kjente teologen George Eldon Ladd skriver at selv om mange mente at de hadde Herrens ord: ”så var det ingen av dem som skapte en folkebevegelse med allmenn forventning om at Gud snart skulle føre inn sitt rike. Dette ville vært resultatet hvis de hadde hatt den sanne profetiske ånd” (A theology of the New Testament, side 32). Dette var det som særpreget Johannes: De ord han talte skapte forandring.
Målestokken på en sann profetisk tjeneste er altså ikke at man roper i ødemarken, men at folket strømmer til og lar seg døpe. Her er det dessverre mange som har misforstått: Man tror at profeter er folk som ”står utenfor” menighetene og samfunnet og ”roper inn” til dem. Men kjennetegnet på en profetisk gave er at det skapes forandring! Skal man skape forandring, så må man jobbe sammen med mennesker med andre nådegaver. Profetisk tjeneste skapes altså som regel i menigheten ikke utenfor den.
Mennesker med profetiske gaver sliter ofte med erfaringer av å bli avvist. Fristelsen er da stor til å trekke seg tilbake fra Guds folk og bli ”en røst som roper i ødemarken”, der hvor folk vanligvis ikke er. Dermed ”åndeliggjør” man sine egne sår og symptomer på avvisning. Men dette er altså en misforståelse av hva sann profetisk tjeneste innebærer.
Sagt med andre ord: en profetisk tjeneste skal måles ut fra resultatene den skaper, ikke ut fra om personen virker ”åndelig”. Mange mennesker kan høre Guds stemme – faktisk er det Guds plan at alle skal høre Hans stemme (Heb 8,8-10). Så det å høre Guds stemme gjør ingen til profet. Den sanne profetiske ånd fører til at mennesker blir frelst, menigheter blir bygd opp og urettferdige strukturer i samfunnet blir revet ned. Dette kan man kun oppnå hvis bruker sin profetiske gave der hvor folk er.
Dette betyr selvfølgelig ikke at alle som skaper forandring er ekte profeter. Bibelen sier at det skal stå fram falske profeter som skal lede folk vill. Men det er an annen sak. Poenget mitt er at ”en røst som roper i ødemarken” er en misforståelse av hva profetisk tjeneste er. En profet er en som skaper varig forandring gjennom sitt liv og sitt budskap. Derfor sa Jesus at vi skulle kjenne en ekte profet på vedkommendes frukt – ikke på ordene eller ”stilen” til vedkommende (Matt 7,15-20)
For folket i Judea var dette sensasjonelt. Gjennom mange hundre år hadde profeter fungert i Israel og formet deres tanker om Gud og om rett måte å tjene Ham på. Mange av disse profetene kan vi ennå lese om i GT. Men nå hadde den profetiske røsten vært stille helt siden Malaki opererte på 400-tallet før Kristus. Men nå – endelig - stod det på nytt fram en profet!
Riktignok var det nok av røster som ropte i ødemarken også på Johannes sin tid. Faktisk kjenner man til minst 70 ulike ”profetiske” bøker som ble skrevet på denne tiden, i det samme området som Johannes stod fram. Flere av disse hadde visjoner om Guds inngripen. Men hvorfor var da ikke disse andre også profeter. slik som Johannes? Den kjente teologen George Eldon Ladd skriver at selv om mange mente at de hadde Herrens ord: ”så var det ingen av dem som skapte en folkebevegelse med allmenn forventning om at Gud snart skulle føre inn sitt rike. Dette ville vært resultatet hvis de hadde hatt den sanne profetiske ånd” (A theology of the New Testament, side 32). Dette var det som særpreget Johannes: De ord han talte skapte forandring.
Målestokken på en sann profetisk tjeneste er altså ikke at man roper i ødemarken, men at folket strømmer til og lar seg døpe. Her er det dessverre mange som har misforstått: Man tror at profeter er folk som ”står utenfor” menighetene og samfunnet og ”roper inn” til dem. Men kjennetegnet på en profetisk gave er at det skapes forandring! Skal man skape forandring, så må man jobbe sammen med mennesker med andre nådegaver. Profetisk tjeneste skapes altså som regel i menigheten ikke utenfor den.
Mennesker med profetiske gaver sliter ofte med erfaringer av å bli avvist. Fristelsen er da stor til å trekke seg tilbake fra Guds folk og bli ”en røst som roper i ødemarken”, der hvor folk vanligvis ikke er. Dermed ”åndeliggjør” man sine egne sår og symptomer på avvisning. Men dette er altså en misforståelse av hva sann profetisk tjeneste innebærer.
Sagt med andre ord: en profetisk tjeneste skal måles ut fra resultatene den skaper, ikke ut fra om personen virker ”åndelig”. Mange mennesker kan høre Guds stemme – faktisk er det Guds plan at alle skal høre Hans stemme (Heb 8,8-10). Så det å høre Guds stemme gjør ingen til profet. Den sanne profetiske ånd fører til at mennesker blir frelst, menigheter blir bygd opp og urettferdige strukturer i samfunnet blir revet ned. Dette kan man kun oppnå hvis bruker sin profetiske gave der hvor folk er.
Dette betyr selvfølgelig ikke at alle som skaper forandring er ekte profeter. Bibelen sier at det skal stå fram falske profeter som skal lede folk vill. Men det er an annen sak. Poenget mitt er at ”en røst som roper i ødemarken” er en misforståelse av hva profetisk tjeneste er. En profet er en som skaper varig forandring gjennom sitt liv og sitt budskap. Derfor sa Jesus at vi skulle kjenne en ekte profet på vedkommendes frukt – ikke på ordene eller ”stilen” til vedkommende (Matt 7,15-20)
torsdag 16. oktober 2008
Vekst på Færøyene
Her om dagen fikk jeg en mail fra Færøyene. Det er alltid hyggelig å få nye bekjente i Guds store familie, og jeg er alltid interessert i nyheter fra Guds rike. Så jeg spurte om hvordan det stod til med menighetene dere borte: Opplever man vekst eller tilbakegang? Blir unge mennesker nådd med evangeliet? Svaret jeg fikk var så gode nyheter at jeg tenkte flere skulle få lov til å glede seg over dem! Her er et utdrag:
”Det går bra her på Færøyane. Jeg liker fult så godt ordet vekst fremfor vekkelse. ”Vekkelse” bærer i blant preg av nyttårsfyrverk, veldig imponerende – en stund - og så er alt nesten like koldt og mørkt, som det var fra før. Mens vekst tar lengre tid, men er på sigt mye mer bæredygtig. Vi ser faktisk mer eller mindre vekst i alle bevægelser på Færøyane: Indre Mission, Brødremenighet, Pinsevenner og Karismatikere. Kanskje flertallet er unge mennesker. Det er ikke sånn, at det er noen bestemte begivenheter, som vi kan peke på og sige at det var dit eller dat, som utløste veksten, men vi merker en voksende enhet blant Guds folk”
Alle kristne bevegelser i landet opplever vekst – og flertallet av de som kommer til er ungdommer. Dette er jo intet mindre enn strålende! Kanskje vi om ikke lenge kan begynne å sende misjonærer sammen fra Norge og Færøyene til kontinentet? Det er også moro å se at det er den langsiktige, bærekraftige veksten som man er opptatt av, og ikke store, heftige møter. Eller ”nyttårsfyrverkeri” som min venn skriver.
”Det går bra her på Færøyane. Jeg liker fult så godt ordet vekst fremfor vekkelse. ”Vekkelse” bærer i blant preg av nyttårsfyrverk, veldig imponerende – en stund - og så er alt nesten like koldt og mørkt, som det var fra før. Mens vekst tar lengre tid, men er på sigt mye mer bæredygtig. Vi ser faktisk mer eller mindre vekst i alle bevægelser på Færøyane: Indre Mission, Brødremenighet, Pinsevenner og Karismatikere. Kanskje flertallet er unge mennesker. Det er ikke sånn, at det er noen bestemte begivenheter, som vi kan peke på og sige at det var dit eller dat, som utløste veksten, men vi merker en voksende enhet blant Guds folk”
Alle kristne bevegelser i landet opplever vekst – og flertallet av de som kommer til er ungdommer. Dette er jo intet mindre enn strålende! Kanskje vi om ikke lenge kan begynne å sende misjonærer sammen fra Norge og Færøyene til kontinentet? Det er også moro å se at det er den langsiktige, bærekraftige veksten som man er opptatt av, og ikke store, heftige møter. Eller ”nyttårsfyrverkeri” som min venn skriver.
tirsdag 14. oktober 2008
Oversettelser
Spamfilteret mitt stopper heldigvis mye useriøs post. Men noen ganger stopper det også post man gjerne skulle lest. Noen ganger skrives spam på ett språk, og deretter blir det oversatt til andre språk ved hjelp av oversettelsesprogrammer. Disse programmene vet hva hvert enkelt ord betyr: Med det betyr ikke at budskapet er kommunisert så klart likevel. I dag mottok jeg følgende lille perle: ”At gospel To provost. Are edit as on collected. With sheer? do he alcoholic greek. so a menopause. That go meant serpent, tomb at onshore. He go calibre! Are peruse do molecule forestry deliberate”
Jeg er flink i engelsk, og kan litt russisk, så jeg skjønner de fleste ordene i mailen. Men likevel sliter jeg litt med å forstå sammenhengen… Er det bare meg som har det slik?
Dette minner meg om en av mine kjepphester: Bibeloversettelser! I noen kristne sammenhenger virker det som man tror at jo mer ordrett Bibelen er oversatt, jo mer ”korrekt” er den. Men som eksempelet ovenfor viser, så er ikke det alltid tilfelle. Ofte vil faktisk slike oversettelser være dårligere, fordi de ikke får med seg poesien, dramatikken og lesbarheten i Bibelen.
For å ta et tilfeldig valgt vers som vi leste høyt i en bibelgruppe nylig:
”Også dere har han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder. I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn. Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre.” (Ef 2,1-3)
Sammelign dette med: ”Dere var en gang døde på grunn av deres misgjerninger og synder. Dere levde på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i luftens rike, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde en gang alle som de. Vi fulgte lystene i vår syndige natur og lot oss lede av den og av våre egne tanker. Slik var vi av naturen under Guds vrede, likesom de andre.”
Det er mulig den første oversettelsen er mer ”korrekt” ord for ord, men den andre ligner mer på et brev som noen ville ha skrevet. I min erfaring så vil en gjennomsnittlig norsk ungdom slite med å forstå den første oversettelsen, mens oversettelse nummer to er langt mer tilgjengelig.
Dette er slett ikke det mest ubegripelige i bibeloversettelser som brukes av mange. 3Mos 7,34 nærmer seg den mailen jeg mottok i dag med hensyn til klarhet i komunikasjonen: ”For svingebrystet og løftelåret har jeg mottatt fra Israels barn av deres fredsslaktoffer og gitt det til Aron, presten, og til hans sønner, som en evig rettighet de kan kreve av Israels barn.” Ja vel. Da vet vi det. Alt er klart og ingen ting å lure på…
Det er mange som etter råd fra meg har byttet til en av Bibelselskapet sine oversettelser. Ofte har jeg fått tilbakemelding om at ”nå er det morsomt å lese Bibelen”. Det eneste som har skjedd er at man har gått over fra å lese en ”direkte” oversettelse til en oversettelse som fokuserer på sammenheng og lesbarhet. Dette er ingen uvesentlig ting! Faktisk tror jeg en del eldre kristne skremmer vekk yngre kristne fra å lese Bibelen, fordi de tviholder på sin favorittoversettelse, til tross for at denne er mye mer vanskelig tilgjengelig for den som ikke kjenner Bibelen så godt.
onsdag 8. oktober 2008
Apostlenes lære
Lukas skriver om den første menigheten i Jerusalem at: ”Trofast holdt de seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene.” (Apg 2,42). De hadde fellesskap med hverandre, de søkte Gud i bønn og de feiret nattverd sammen. Dessuten la de vekt på å holde seg til apostlenes lære. Dette gjorde at menigheten ble sunn og sterk! Men hva inngikk egentlig i begrepet ”apostlenes lære”? I dag virker det som om noen tenker at apostlenes lære var det som Paulus underviste. Men da menigheten i Jerusalem startet var jo ikke Paulus blitt kristen en gang. Apostelens lære må derfor være noe annet…
Heldigvis slipper vi å gjette på hva apostlene forkynte i Jerusalem. Det er nemlig nedskrevet. De første apostlenes lære er det som er nedskrevet i evangeliene til Markus, Matteus og Lukas.
En fyr som het Papias levde fra år 70 til 155. Han kjente apostelen Johannes personlig. Papias skrev en bok ca år 130, noe som er 60-70 år etter at Markus sitt evangelium ble nedskrevet. Der skrev han bl.a.: ”Markus ble Peters tolk og nedskrev Herrens ord og gjerninger etter hukommelsen, nøyaktig om enn ikke i rekkefølge… derfor feilet ikke Markus når han nedskrev noe slik han husket det. For han la bare vekt på én ting: Ikke å utelate noe av det han hadde hørt, eller forfalske det.”
Hvor hadde altså Markus hørt det han skrev ned i sitt evangelium? Jo, det hadde han hørt de utallige gangene han hadde tolket Peter sine taler. Markus skrev altså direkte ned et sammendrag av Peters forkynnelse. Dette må jo være den ”apostlenes lære” som menigheten i Jerusalem holdt seg trofast til. Det Paulus og Johannes skrev ned senere var mer som utfylling, presiseringer og kontekstualisering av den grunnleggende ”apostlenes lære”. Denne grunnleggende læren til apostlene finner vi altså i evangeliet etter Markus.
Matteus, som var en av de opprinnelige tolv apostlene, oppfattet oppdraget de hadde fått av Jesus på samme måte når han siterer Jesus slik: ”… lære dem å holde alt det jeg har befalt dere” (Matt 18,20). Misjonsbefalingen var å videreformidle Jesu undervisning til nye disipler. Dette gjorde Matteus bl.a. gjennom å skrive sitt evangelium. Forkynnelsen i dag burde reflektere de første apostlenes lære slik vi finner den i evangeliene: Nemlig at undervisningen er sentrert rundt fortellingen om Jesu liv og undervisning – og om Hans død, oppstandelse og gjenkomst.
Heldigvis slipper vi å gjette på hva apostlene forkynte i Jerusalem. Det er nemlig nedskrevet. De første apostlenes lære er det som er nedskrevet i evangeliene til Markus, Matteus og Lukas.
En fyr som het Papias levde fra år 70 til 155. Han kjente apostelen Johannes personlig. Papias skrev en bok ca år 130, noe som er 60-70 år etter at Markus sitt evangelium ble nedskrevet. Der skrev han bl.a.: ”Markus ble Peters tolk og nedskrev Herrens ord og gjerninger etter hukommelsen, nøyaktig om enn ikke i rekkefølge… derfor feilet ikke Markus når han nedskrev noe slik han husket det. For han la bare vekt på én ting: Ikke å utelate noe av det han hadde hørt, eller forfalske det.”
Hvor hadde altså Markus hørt det han skrev ned i sitt evangelium? Jo, det hadde han hørt de utallige gangene han hadde tolket Peter sine taler. Markus skrev altså direkte ned et sammendrag av Peters forkynnelse. Dette må jo være den ”apostlenes lære” som menigheten i Jerusalem holdt seg trofast til. Det Paulus og Johannes skrev ned senere var mer som utfylling, presiseringer og kontekstualisering av den grunnleggende ”apostlenes lære”. Denne grunnleggende læren til apostlene finner vi altså i evangeliet etter Markus.
Matteus, som var en av de opprinnelige tolv apostlene, oppfattet oppdraget de hadde fått av Jesus på samme måte når han siterer Jesus slik: ”… lære dem å holde alt det jeg har befalt dere” (Matt 18,20). Misjonsbefalingen var å videreformidle Jesu undervisning til nye disipler. Dette gjorde Matteus bl.a. gjennom å skrive sitt evangelium. Forkynnelsen i dag burde reflektere de første apostlenes lære slik vi finner den i evangeliene: Nemlig at undervisningen er sentrert rundt fortellingen om Jesu liv og undervisning – og om Hans død, oppstandelse og gjenkomst.
søndag 5. oktober 2008
Risiko
Jeg har akkurat begynt å lese Red Moon Rising av Pete Greig. Pete er han som på mange måter startet bønnevekkelsen blant ungdom som ”koordineres” via www.24-7prayer.com. Om du ikke kjenner den bevegelsen, så ta en titt på siden deres! Jeg har hatt gleden av å oppleve noen slike bønnerom rundt i Europa, og det er virkelig en inspirasjon!
Imidlertid er det som griper meg mest hans hjerte for ungdom som lider i Europas storbyer. Ungdom som har gått seg bort i smerte og mangel på identitet. Pete jobbet i en meget framgangsrik menighet i Sør-England. Folk ble frelst, menigheten vokste, de plantet nye forsamlinger, og ting gikk bra på alle måter. Han hadde massevis av invitasjoner til å preke og regnet med at han kunne jobbe videre som pastor og predikant resten av livet, og ha det flott.
På det tidspunktet skrev han i dagboka si: ”Det er ingen risiko igjen, og jeg er redd for å slå meg til ro med dette. Problemet er at alt går så bra! Jeg står i fare for å gå glipp av livet mitt – en dag av gangen.” Deretter beskriver han hvordan han begynte å be om mot til å følge Guds kall uansett hva folk rundt ham måtte mene om saken. Det betyr ikke at Pete mener vi skal kjøre vårt eget løp, for han står fortsatt i et forpliktende forhold til søsken rundt seg. Men vi må noen ganger tørre å ta noen drastiske veivalg her i livet.
Er det noe jeg er redd for, så er det å sløse bort livet mitt – en dag om gangen. Jeg ønsker å gjøre det Gud har lagt ned i hjertet mitt. Heldigvis har jeg en familie og en menighet som støtter meg i den tanken. Likevel er det jo risikofylt å leve slik. Risiko betyr at vi kommer til å gjøre noen feil. Men jeg vil heller utsette meg for å gjøre noen feil, enn å leve et liv som er 100 % forutsigbart. Jeg har derfor en lapp ved skrivepulten min som sier:
”Risiko, risiko, risiko! Fri meg fra det forutsigbare!”
Imidlertid er det som griper meg mest hans hjerte for ungdom som lider i Europas storbyer. Ungdom som har gått seg bort i smerte og mangel på identitet. Pete jobbet i en meget framgangsrik menighet i Sør-England. Folk ble frelst, menigheten vokste, de plantet nye forsamlinger, og ting gikk bra på alle måter. Han hadde massevis av invitasjoner til å preke og regnet med at han kunne jobbe videre som pastor og predikant resten av livet, og ha det flott.
På det tidspunktet skrev han i dagboka si: ”Det er ingen risiko igjen, og jeg er redd for å slå meg til ro med dette. Problemet er at alt går så bra! Jeg står i fare for å gå glipp av livet mitt – en dag av gangen.” Deretter beskriver han hvordan han begynte å be om mot til å følge Guds kall uansett hva folk rundt ham måtte mene om saken. Det betyr ikke at Pete mener vi skal kjøre vårt eget løp, for han står fortsatt i et forpliktende forhold til søsken rundt seg. Men vi må noen ganger tørre å ta noen drastiske veivalg her i livet.
Er det noe jeg er redd for, så er det å sløse bort livet mitt – en dag om gangen. Jeg ønsker å gjøre det Gud har lagt ned i hjertet mitt. Heldigvis har jeg en familie og en menighet som støtter meg i den tanken. Likevel er det jo risikofylt å leve slik. Risiko betyr at vi kommer til å gjøre noen feil. Men jeg vil heller utsette meg for å gjøre noen feil, enn å leve et liv som er 100 % forutsigbart. Jeg har derfor en lapp ved skrivepulten min som sier:
”Risiko, risiko, risiko! Fri meg fra det forutsigbare!”
fredag 3. oktober 2008
Lunkenhet
Et bibelvers som jeg ofte har hørt misbrukt er Johannes åpenbaring 3,15-16: ”Jeg vet om dine gjerninger; du er verken kald eller varm. Hadde du bare vært kald eller varm! Men du er lunken, ikke kald og ikke varm. Derfor vil jeg spytte deg ut av min munn.” Mange bruker disse versene som om Jesus her snakker om hver enkelt sitt hjerteforhold til Ham. Tanken er at Gud ønsker at du skal være varm. For hvis du er lunken, så vil Jesus ikke ha deg med på laget, liksom…
Dette må jo være feil! Gud vil selvfølgelig at vi skal ha en hengivenhet til Ham. Men det er tross alt bedre å ha et lunkent, men positivt forhold til Jesus, enn at man er helt iskald i forhold til Ham. Dette bibelverset brukes gjerne på denne måten av mennesker som føler de er skikkelig ”på hugget” i forhold til Gud. Så sitter vi andre der og får dårlig samvittighet fordi vi er så ”lunkne”. Dermed mister vi all den frimodighet vi måtte ha hatt før vi hørte prekenen…
Jeg tror dette bibelverset handler om noe helt annet: Nemlig at kaldt vann kan brukes til noe og varmt vann til noe, men lunkent vann har vi sjelden bruk for. Kaldt vann er deilig når du er tørst og varmt vann er deilig når du er frossen. Når man kommer sliten hjem en regnfull høstkveld, så er det fantastisk å kunne ta et varmt bad. Man kjenner livet vender tilbake til kroppen. Når man står opp igjen fra badekaret nesten helt ”kokt,” så smaker det virkelig med en iskald Farris! Det ville ikke blitt helt det samme å hoppe opp i et badekar med lunkent vann, for deretter å drikke Farris som holder 30 grader. Nei, jeg vil heller ha det ene skikkelig varmt og det andre skikkelig kaldt – ikke noe lunkent her.
Johannes skriver da også til en menighet – ikke til enkeltindivider (se vers 14). Mange menigheter jeg har vært i er nettopp lunkne. Ikke slik at ingen er virkelig glad i Gud der. Du kan møte mase flotte kristne der! Men menigheten er liksom ikke til nytte for noen ting. Ikke er de flinke til å nå kirkefremmede med evangeliet - og ikke er de særlig flinke til å gjøre de som allerede er der til radikale disipler. Man holder vel egentlig bare menigheten i gang…
Heldigvis slipper vi å velge mellom om vi vil være kalde eller varme. En menighet kan både være forfriskende for de som er der, og den kan være et sted hvor mennesker som har vært ute i regn og blåst kan oppleve varme og nytt liv. Men da må vi ta Jesu ord om ikke å være lunkne – rett forstått - på alvor.
Dette må jo være feil! Gud vil selvfølgelig at vi skal ha en hengivenhet til Ham. Men det er tross alt bedre å ha et lunkent, men positivt forhold til Jesus, enn at man er helt iskald i forhold til Ham. Dette bibelverset brukes gjerne på denne måten av mennesker som føler de er skikkelig ”på hugget” i forhold til Gud. Så sitter vi andre der og får dårlig samvittighet fordi vi er så ”lunkne”. Dermed mister vi all den frimodighet vi måtte ha hatt før vi hørte prekenen…
Jeg tror dette bibelverset handler om noe helt annet: Nemlig at kaldt vann kan brukes til noe og varmt vann til noe, men lunkent vann har vi sjelden bruk for. Kaldt vann er deilig når du er tørst og varmt vann er deilig når du er frossen. Når man kommer sliten hjem en regnfull høstkveld, så er det fantastisk å kunne ta et varmt bad. Man kjenner livet vender tilbake til kroppen. Når man står opp igjen fra badekaret nesten helt ”kokt,” så smaker det virkelig med en iskald Farris! Det ville ikke blitt helt det samme å hoppe opp i et badekar med lunkent vann, for deretter å drikke Farris som holder 30 grader. Nei, jeg vil heller ha det ene skikkelig varmt og det andre skikkelig kaldt – ikke noe lunkent her.
Johannes skriver da også til en menighet – ikke til enkeltindivider (se vers 14). Mange menigheter jeg har vært i er nettopp lunkne. Ikke slik at ingen er virkelig glad i Gud der. Du kan møte mase flotte kristne der! Men menigheten er liksom ikke til nytte for noen ting. Ikke er de flinke til å nå kirkefremmede med evangeliet - og ikke er de særlig flinke til å gjøre de som allerede er der til radikale disipler. Man holder vel egentlig bare menigheten i gang…
Heldigvis slipper vi å velge mellom om vi vil være kalde eller varme. En menighet kan både være forfriskende for de som er der, og den kan være et sted hvor mennesker som har vært ute i regn og blåst kan oppleve varme og nytt liv. Men da må vi ta Jesu ord om ikke å være lunkne – rett forstått - på alvor.
Abonner på:
Innlegg (Atom)