Elsker du meg?

Peter fikk i oppdrag fra Jesus å lede den første kristne menigheten. Da Jesus Hadde stått opp fra de døde og var i ferd med å dra tilbake til Gud hadde han ett viktig spørsmål til Peter før han skulle ta fatt på denne viktige oppgaven: ”Elsker du meg?” Tre ganger spurte Jesus ham om dette. Til slutt ble Peter lei seg av at Jesus spurte om det samme igjen og igjen og sa ”Du vet jo at jeg elsker deg” (Joh 21,15-19)

Noen ganger blir jeg veldig frustrert fordi jeg snakker med kristne som tilsynelatende har oppfattet spørsmålet fra Jesus som ”elsker du deg?” – i stedet for ”elsker du meg” Det sentrale budskapet er ikke lenger: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand." (Matt 22,37).

Det viktigste (tror vi) er at jeg har det bra. Jeg er selvfølgelig ikke i mot at folk har det bra. Mange mennesker trenger virkelig å lære å sette pris på seg selv, og i hvert fall å akseptere seg selv slik Gud har skapt dem. Folk trenger å erfare at Gud elsker dem. Likevel sitter jeg ofte igjen med et spørsmål om vi ikke driver og lærer folk å ha seg selv og sin egen lykke i sentrum, mens sentrum i livet vårt egentlig burde være å søke Guds rike først (Matt 6,33).

Forresten er kanskje ikke det å ha seg selv i sentrum noe som folk trenger å lære. De fleste nordmenn er jo oppdratt til å ha seg selv og sin egen lykke som mål i livet. Derimot trenger vi kanskje å lære mennesker om Jesu kall til å følge etter Ham og legge ned sine egne meninger og rettigheter og preferanser. Det er kanskje dette Jesus mente da Han sa: "Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp, og følge meg.” (Matt 16,24)

Statsborgerskap og et radikalt valg

Jo mer man jobber med mennesker fra andre nasjoner, jo mer forstår man hvor heldige vi er som har et norsk stasborgerskap. Vi tar det som en selvfølge at staten beskytter sine borgere. Vi kan nok irritere oss over skatter og avgifter, og til og med oppleve noen tilfeller av maktmisbruk. Men vi regner med at felles samfunnstjenester, slik som skole og politi, i hvert fall er tenkt å være tilgjengelig for alle statsborgere i landet. Men slik er det slett ikke i alle land. Tvert i mot blir politiet, hæren og domstolene i noen land aktivt brukt mot deler av befolkingen. Hvis man tilhører ”feil” folkeslag eller har ”feil” politisk eller religiøs overbevisning, så kan man bli utestengt fra skoler og arbeidsplasser, og til og med risikere fengsel eller død. Mange styresmakter bruker altså sin makt til å undertrykke sin egen befolkning.

Forrige helg ble jeg nok en gang minnet om dette. Vi var i London for å være med i et bursdagselskap, og der var det folk fra alle verdensdeler. Flere hadde historier om sine egne myndigheter som gjør at den vanlige nordmann får ”hakeslepp”. Et av de folkeslagene som virkelig får kjenne dette på kroppen er tamiler fra Sri Lanka. Myndighetene i landet prøver å sulte ut tamilene nord i landet. Tusenvis har blitt myrdet og ennå flere har måttet flykte fra landet sitt. Dette skjer altså ikke på grunn av en invasjon fra en fremmed makt, men er noe som landets egne myndigheter står bak.

Tamilene var ikke de eneste i dette selskapet som hadde problemer med myndighetene sine, men jeg bruker dem som eksempel. Jeg fikk nemlig også tid til å snakke med en gammel venn av meg fra New Zealand. Hun har jobbet i mange år med det tamilske nettverket av menigheter som jeg har skrevet om tidligere. Hun bruker nå stadig mer av sin tid på selve Sri Lanka. Men som utenlandsk statsborger er det vanskelig å få visum, siden hun hjelper ”feil” folkeslag. Her er det ikke snakk om politisk aktivitet av noe slag, men å drive skoler, barnehjem, helsestasjoner osv. Slike ting ønsker ikke myndighetene at tamilene i nord skal få glede av.

Min venn har valgt en virkelig radikal løsning på denne utfordringen: Hun har søkt om srilankisk statsborgerskap! For å forstå rekkevidden av en slik beslutning må vi nordmenn prøve leve oss inn i situasjonen. Først bør vi spørre oss selv: ”Ville jeg byttet bort mitt norske pass mot et statsborgerskap i Irak eller Afghanistan?” Mange av oss ville vel vært betenkt på å gjøre noe slikt. Men det min venn gjør er faktisk langt mer skummelt enn hva et slikt bytte ville betydd for oss. For hun jobber som sagt med ”feil” folkegruppe, sett fra myndighetenes synspunkt. Det betyr at hun ved frivillig å stille seg under srilankiske myndigheters autoritet, risikerer å bli utsatt for de samme krenkelser av menneskerettighetene som tamilene opplever.

Hun ville at vi skulle være med henne å be om at dette går i orden. Hun har forstått alvoret i konflikten. Dette er altså ikke en naiv ung dame som tror hun kan redde verden og at hun selv er usårbar. Til det har hun sett for mye nød og død. Hun går inn i dette med åpne øyne – vel vitende om mulige konsekvenser. Det stiller meg overfor et dilemma som både er følelsemessig og etisk: Kan jeg være med å be om at Gud skal gi min venn noe hun mener er Guds vilje, men som i beste fall vil skape store problemer for henne – og i verste fall føre til døden?

Guds herlighet

En dame i menigheten kommenterte på søndag at det var en ”tyngde” i møtet helt fra det startet. Med det mente hun ikke at stemningen var ”tung”, eller at undervisningen var ”tung”. Det hun tenkte på var opplevelsen av at Gud var der. Gud er selvfølgelig alltid til stede, for Han er allestedsnærværende. Men noen ganger opplever vi Hans nærvær på en sterkere måte, enn hva vi ellers gjør. Slik var det på søndag.

Noen ungdommer syntes det var et merkelig uttrykk å si at det var en ”tyngde” i møtet. Men dette er ganske så bibelsk. 1. Kongebok kapittel 8 handler om innvielsen av templet i Jerusalem. I vers 9 og 10 står det: ”Så hendte det da prestene gikk ut av helligdommen, at skyen fylte Herrens hus. Prestene kunne ikke stå og gjøre tjeneste på grunn av skyen; for Herrens herlighet fylte templet.” Ordet som er oversatt med ”herlighet” er det hebraiske ordet ”kabod” som egentlig betyr ”tyngde” eller ”vekt”. Det står altså egentlig at Guds tyngde fylte tempelet. Dette ordet ”tyngde” brukes gjennom GT for Guds herlighet.

Det var altså en liten smak av Guds herlighet vi fikk smake, og som hun omtalte som en ”tyngde” i møtet. Når Guds herlighet kommer på en slik måte i et møte, så reagerer ofte mennesker med å bli stille. Noen synker ned på kne og noen legger seg på magen på gulvet. Andre sitter rolig i stolene sine, og noen gråter stille. I dette tilfellet snakker vi om en menighet hvor gjennomsnittsalderen på møtedeltakerne er under 30 år, så stillheten skyldes ikke at man er gammel og sliten. Men i slike situasjoner ønsker man kun å være innfor Gud og tilbe Ham. Da strekker ofte ordene ikke til, slik at man heller velger å være stille.

Det virker som det alltid er disse møtene som folk husker best. I andre møter kan man ha flott undervisning eller nådegaver i sterk funksjon. Men ingen ting gjør mer inntrykk enn når Guds tyngde – Guds herlighet – åpenbares i blant oss. Vi har hatt noen slike møter opp gjennom menighetens historie. Men jeg tror vi bare så vidt har fått noen små kort lite glimt av hvordan Gud ønsker å åpenbare seg i blant oss. For jeg er overbevist om at Gud ønsker å åpenbare seg for sitt folk. Vi bør derfor lære å la Gud slippe mer til på møtene våre. Jeg vil se mer av Guds herlighet åpenbart i blant oss!

Evangelistlaug

I middelalderen samlet ulike yrkesgrupper seg I foreninger som ble kalt “laug”. I en by ville da murerne samle seg i ”murerlauget” mens bakerne samlet seg i ”bakerlauget”. Dette ble gjort for at de som drev med det samme faget kunne hjelpe og støtte hverandre. I dag kjenner de fleste unge til den engelske varianten av ordet: ”guild” Dette brukes om samarbeidende grupper på online spill, som for eksempel World of Warcraft.

Jeg har imidlertid lyst til ”å stjele” dette ordet, og bruke det på tjenester i Guds menighet. Det blir stadig arrangert samlinger og kurs for pastorer (hyrder). Oftere og oftere arrangeres det også seminarer for mennesker som opplever at de har en profetisk gave eller tjeneste. Bibellærere får mye ”påfyll” fra bibelskoler og litteratur. Men hva gjøres egentlig for evangelistene i blant oss? Jeg vet ikke om en eneste sammenheng i Norge som er fokusert på å trene og utvikle evangelister, selv om for eksempel Jesus Revolution og andre bevegelser er svært så evangeliserende i sin fokus. Men er det noen som kjenner til et forum som er spesialisert på utvikling av evangelister? Hvis noen av bloggens lesere kjenner noe slikt, så gi meg beskjed.

Jeg har diskutert dette med en venn av meg som ”har mye evangelist” i seg. Selv om han har jobbet med mye annet i forskjellige menigheter, så er det å nå kirkefremmede med budskapet om Jesus det han virkelig brenner for. Han har da også sett en god del unge, kirkefremmede mennesker komme til tro. Han kjenner heller ikke til noe slikt opplegg for evangelister i Norge. Vi ble vel derfor enige om at hvis ingen andre gjør noe med dette, så får heller vi gjøre det. Jeg håper altså at vi kan etablere et ”evangelistlaug” i Norge.

Målet er helt enkelt å se flere evangelister i norske menigheter – og å hjelpe disse til å bli mer effektive i sin tjeneste. Målgruppa vil være de som tror de har et kall til å evangelisere, og ikke de som allerede er anerkjente evangelister (selv om de også er velkommen selvfølgelig). Det betyr altså de som kjenner at hjertet banker litt raskere når vi snakker om å nå kirkefremmede, om å ta sjanser for å utbre evangeliet, om å gjøre de tingene mange andre ikke tør, om å mobilisere menighetene til å bli utadvendte, om å se nådegaver fungere i gågata, osv. Hvis du faller inn i denne kategorien, så gi et lite vink!

Arbeidsformen vil bli litt til underveis. I første omgang planlegger vi å samle de som er interessert til en samling en lørdag i løpet av vinteren. Dessuten vil vi bygge opp et forum for utveksling av erfaring og for å gi gjensidig støtte og oppmuntring. Til å hjelpe oss vil vi invitere med erfarne evangelister fra både innland og utland. Fint om alle er med og ber for dette prosjektet.

Somaliere for Kristus

Med fare for å gjenta meg selv: Det kommer mange asylsøkere og jobbsøkere til Norge for tiden. Mange av disse kommer fra Somalia. Spesielt den siste tiden har det flyttet mange somaliere til den delen av Askim som vi bor. Det har ført til at jeg oftere og oftere ber om at disse skal få bli kjent med evangeliet.

Somalia er kjent som verdens mest lovløse land. Det er sannelig ikke rart at folk flykter! Samtidig er det også ett av de landende som har færrest kristne. Faktisk vil de fleste somaliere benekte at det i det hele tatt finnes en eneste kristen somalier. Men misjonsforskere anslår at det finnes kanskje 2.000 kristne somaliere på verdensbasis. Det er ikke mye i en befolkning på mer enn 10 millioner! Flere av de som åpent har bekjent sin tro på Jesus, har da også måttet bøte med livet for det.

Jeg har nylig hatt en kort mail veksling med en misjonær som jobber litt i Somaliland. Det er den nordligste av provinsene i landet, og den eneste provinsen med noenlunde fungerende samfunnssystemer. På mitt spørsmål på om han kjente til noen somalisktalende menigheter i Norge eller andre steder i Europa, så svarte han enkelt og greit ”nei”. Dessuten sa han at han tvilte på om noen slik menighet fantes på vårt kontinent. Selv har jeg på nettet kun funnet omtale av én eneste somalisktalende bibelgruppe. Den er organisert ut fra en menighet i USA. Det betyr at somaliere har svært få muligheter til å høre evangeliet på sitt eget språk.

Hva kan du og jeg gjøre med det? Kanskje ikke så mye, men noe kan vi alle gjøre:

1. Skaffe oss informasjon. Jeg pleier å anbefale Operation World som et bra sted å starte
2. Be for at somaliere i Norge (og andre steder) skal komme til tro
3. Vise praktisk omsorg for somaliske naboer. Kjærlighet kan åpne stengte dører.
4. Kjøpe et nytestamente på somalisk. Det kan du gi bort når muligheten åpner seg