Motkultur

I sommer underviser jeg en serie om Apostelgjerningene. De som er med på undervisningen oppfordres til å jobbe litt dypere med stoffet enn hva man vanligvis gjør. Det er interessant å legge merke til reaksjonen hos de som ikke kjenner APG så godt fra før. Det er tydelig at boka har sprengkraft når den får tale for seg selv.

Ett eksempel er de første kristnes radiale holdning til eiendeler: ”De solgte sine eiendommer og annet gods og delte ut til alle etter som enhver trengte det.” (Apg 2,45) og ”ingen av dem led nød, for de som eide jord eller hus, solgte det og kom med pengene og la dem for apostlenes føtter. Enhver fikk så tildelt det han trengte.” (Apg 4,34-35). Som en på kurset sa: ”Skulle vi levd sånn, så ville jeg valgt ikke å ha så mange ting.” Du verden, tenkte jeg. Er det så enkelt å skape en motkultur mot forbrukersamfunnet? Trenger vi bare å eksponere folk for Guds ord?

Nå er det selvfølgelig ofte langt fra tanke til handling. Jeg mener heller ikke at det er slik at alle kristne skal ha alle ting felles til alle tider. Det virker som at menigheten i Jerusalem gikk tilbake til mer ”normale” eiendomsforhold etter en stund. Men selv om det ikke er noen naturlov å ha alt felles, så er vel 99,9 % av alle norske menigheter i den andre grøfta? Vi ser på eiendelene våre som våre – og ikke som noe Gud har latt oss få låne for en stund, slik at vi kan forvalte det på best mulig måte.

De fleste kristne i Norge har et helt uforsvarlig forventingsnivå når det gjelder levestandard. Hvor mange biler trenger egentlig en menighet på 40 medlemmer? Hvor mange kvadratmeter bolig pr medlem har din menighet? Eler hvor mange kebaber kjøper gjennomsnittsmedlemmet pr år? Kanskje alle norske menigheter burde lage en statistikk på slike ting? Hehe! Selv om jeg ikke mener dette siste helt seriøst, så er det ikke til å komme fra at materialsimen blant kristne både går ut over mennesker i den fattige delen av verden, og bidrar til manglende ressurser til misjon og menighetsplanting.

Jeg tror Guds folk er kalt til å være en motkultur i samfunnet. Vi skal representere Guds rikes verdier midt i dagens samfunn. Bibelen sier at vi ”ikke lenger skal la oss prege av den nåværende verden” (Rom 12,2). Dette tror jeg har lite med musikksmak, klesstil og piercinger å gjøre. Derimot tror jeg det har mye med vårt forhold til materielle ting å gjøre! Dette burde utfordre oss til å tenke gjennom spørsmål som: Hvor høyt forbruk burde jeg ha? Er det helt opplagt at jeg må ”realisere” meg selv og gjøre karriere? Må hver husholdning bestå av mor, far og 1,8 barn – eller har vi plass til flere?

Askese er på ingen måte et ideal! Gud har skapt gode ting for at vi skal nyte dem. Men la oss ikke bruke det som unnskyldning for ikke å ta en ærlig snakk med Gud om vårt forhold til eiendeler. La oss heller ikke reagere som den rike unge mannen som Jesus traff: Jesus svarte: "Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi alt til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!" Men da den unge mannen hørte det, gikk han bedrøvet bort, for han var svært rik. (Matt 19,21-22).

New Living Ministries

De siste årene har kona og jeg hatt gleden av å jobbe sammen med et nettverk av tamilske menigheter i Europa. På engelsk er dette nettverket kjent som ”New Living Ministries”. De har nå plantet nærmere 20 menigheter, med et medlemsantall på rundt 1500 mennesker. Dette høres kanskje ikke så mye ut, men når man vet at 70-80 % av disse er oppvokst som hinduer, så begynner det å bli interessant. Den første menigheten plantet de i Paris for 20 år siden. I dag har de menigheter i Sveits, Frankrike, England og Canada. De siste årene har de også sendt misjonærer tilbake til Sri Lanka som mange av dem i sin tid flyktet fra. Der har de startet både menigheter, skole, helsestasjoner og annet arbeid.

Når de starter nye menigheter i Europa og Canada skjer det som regel ved ”knoppskyting”. Når de får kontakter i en ny by så organiserer de dette som et husfellesskap som får hjelp av nærmeste ”etablerte” menighet. Når husfellesskapet har nådd en viss størrelse – som regel rundt 20 personer – så organiseres det som en selvstendig lokal menighet. Jeg har selv besøkt menigheten til NLM i Sankt Gallen i Sveits, som på denne måten har blitt ”modermenigheten” til 8-10 andre selvstendige menigheter i Sveits.

NLM er for meg enda et eksempel på hvor effektivt det er å jobbe i nettverk hvis man ønsker å plante menigheter. For det første har de en felles visjon om å utbre Guds rike gjennom evangelisering og menighetsplanting. For det andre så deler de på ressurser. For eksempel er det et ektepar fra menigheten i Paris som har ansvar for å støtte utviklingen av familiearbeid i alle menighetene i nettverket. For det tredje samles folk fra de forskjellige menighetene jevnlig for å inspirere hverandre og oppmuntre hverandre. På lederkonferansene deres så er det slett ikke undervisningen som er viktigst (til tross for at undertegnede har vært blant predikantene…). Det virkelig viktige arbeidet på disse konferansene skjer når folk fra forskjellige menigheter sitter og deler erfaringer og spørsmål i matsalen mellom møtene eller på en benk i parken etter at ungene har sovna for kvelden. For det fjerde så deler de på økonomien. Gjennomsnittsinntekten er naturlig nok langt høyere hos medlemmene i de sveitsiske menighetene enn hva det er i de andre landene. Men fordi de sveitsiske menighetene identifiserer seg med hele nettverket har de vært veldig sjenerøse (og da mener jeg VELDIG) i å støtte arbeidet i andre land.

Jeg kan også nevne TV arbeidet deres. Hver kveld har de programmer på en av de store kommersielle tamilske tv-kanalene. Dette er ikke typisk ”kristen-tv” slik vi ofte ser det i Norge. De legger mye mer vekt på å tilpasse formidlingen til kulturen, slik at ikke-kristne blir sittende å se på. Likevel forkynnes Guds ord klart. En kveld i uka har de innringningsprogram hvor folk kan bli bedt for på direkten, eller stille spørsmål. Da får de enormt mange telefoner fra hele verden. Faktisk flest henvendelser fra Midt-Østen, siden det der jobber mange tamiler. Mange tamilske hushjelper forteller hvordan familiene de jobber for, ber om at de skal oversette programmene for dem til arabisk. I noen av disse landene er det dødsstraff for å bekjenne Kristus. Men myndighetene mistenker ikke en kommersiell tv-kanal fra Asia for å drive med forkynnelse (!)

Er det rart at jeg ønsker meg flere apostoliske nettverk også i Norge?

Rasisme

Jeg liker å gå kveldsturer før jeg legger meg. På vei hjem etter turen i går, kom en stressa ung afrikansk mann bort til meg og spurte om han kunne gå ved siden av meg. Grunnen var at noen norske ungdommer hadde fulgt etter ham i bil fra sentrum. Han kjente dem ikke, men de var tydelig ute etter ”bråk”. Derfor var han redd for å få juling, og tenkte det var tryggere å gå sammen med en hvit mann. Han spurte meg derfor om jeg kunne følge ham helt til døra. Jeg fulgte ham selvfølgelig hjem, og han roet seg etter hvert som vi fikk gått litt. Men hva er i veien med folk? Jeg blir så sinnsykt provosert!!

Etniske menigheter

De siste årene har det vokst fram en utrolig mengde med nye menigheter blant etniske minoriteter. Selv har jeg vært på mange gudstjenester som har foregått på persisk, spansk eller tamil. Når jeg bruker begrepet ”etnisk menighet” så mener jeg menigheter som har gudstjeneste på et annet språk enn majoritetens språk. I Norge vil det da også inkludere menigheter som bruker engelsk, fransk eller spansk, selv om disse språkene på verdensbasis er uendelige mye mer utbredt enn norsk.

I media får man inntrykk av at de fleste innvandrere er muslimer, og at respekt for andre kulturer kun dreier seg om forholdet til Islam. Dette stemmer jo ikke! Jeg vil tro det er flere kristne innvandrere i landet vårt, enn det er muslimske. Men de gjør mindre vesen av seg. For litt siden slo avisene stort opp at en del etnisk norske ungdommer hadde konvertert til Islam. Men man får ikke med seg det ganske enorme antallet mennesker som går det andre veien: Fra Muhammed til Kristus. Dette dreier seg om et langt større antall mennesker. Selv her i min egen lille by så er det et betydelig antall tidligere muslimer som har blitt kristne. En ganske stor forsamling her i byen har sine møter på persisk, og består hovedsakelig av folk fra Iran og Afghanistan. Dette er personer som har blitt kristne etter at de kom til Norge. Lignende ting skjer over alt i landet vårt. Jeg har også gleden av å kjenne mange tidligere hinduer som har gitt sine liv til Jesus.

I London er nå majoriteten av de som er på gudstjeneste en vanlig søndag ikke etniske briter, men "fremmed-kulturelle". En lignende utvikling er på gang i Norge. Men av en eller annen grunn legger vi nesten ikke merke til det. Jeg tror disse ”etniske menighetene” sitter med en nøkkel til vellykket integrering. Jeg har ofte hørt tamilske forkynnere oppfordre menigheten sin til å takke Gud for Norge, og å be om velsignelse for alle som er ledere i landet (se 1Tim 2,2). Det betyr ikke at man kaster vrak på å være tamil eller iraner eller vietnameser, men det betyr at man velsigner landet man bor i. Dette tror jeg er med å forme gode holdninger, noe som danner et godt grunnlag for vellykket integrering.

Jeg vil påstå at det er vekkelse i Norge! Men mye av det skjer blant mennesker med en kulturell bakgrunn fra Afrika, Asia eller Latin-Amerika. Samtidig er det ikke alle etniske grupper som er like berørt av evangeliet. For tida tenker jeg særlig mye på folk fra Pakistan og Somalia. Selv om det også blant disse folkegruppene er stadig flere som søker Jesus, så har ikke evangeliet hatt samme gjennomslag ser det ut til. Faktisk kjenner jeg ikke til en eneste forsamling i Norge hvor urdu eller somalisk er hovedspråk. Det er kanskje noen slike, men jeg kjenner altså ikke til dem. Jeg vet om pakistanere som leser fast i Bibelen. Men det er uhyre utfordrende å stå fram og fortelle om dette i enkelte pakistanske miljøer. Vær gjerne med på å be om et gjennombrudd for evangeliet i disse etniske gruppene. Har du en somalisk eller pakistansk nabo eller kollega så kan du vel dessuten begynne med å bli venn med ham/henne? Kanskje det åpner muligheten til å introdusere evangeliet.

Wikipedia

Wikipedia har raskt blitt et av de mest brukte oppslagsverkene i Norge. Dessverre så er vi kristne av og til litt seine med å ta i bruk nye informasjonskanaler. La oss håpe at evangeliske kristne kan være med å forme innholdet på Wikipedia, og ikke bli sittende på sidelinja. Selv har jeg lagt ut artikler om Bibelen, men det finnes jo mengder av andre ting vi som Guds folk burde ha meninger og kunnskaper om.

Ulempen på Wikipedia er jo at enhver artikkel fort kan redigeres. Men dette er jo også en mulighet, siden man selvfølgelig også kan føye til opplysninger som mangler. Derfor tror jeg det er bra å ta del i det som skjer. Hvis du skynder deg, så kanskje du finner noen av disse artiklene mer eller mindre slik jeg skrev dem: apostler, praktisk teologi eller Oljeberget

Ledere som kritiseres

Bjørn Olav har noen helt groteske historier å fortelle på sin blog, om hvordan noen ledere forbanner de som er uenige med dem. Det er helt klart ikke Guds måte! Jesus sa at vi skulle velsigne våre fiender (Matt 5,43-48). Da må vi i hvert fall kunne velsigne kristne som ikke er enige med oss! Som alltid ellers bør man gå til Guds ord for å se hvordan slike situasjoner bør håndteres. Et utgangspunkt kan være å studere fire opprør i Bibelen: Mirjam mot Moses (4Mos 12), Absalom mot David (2Sam 15-19), Judas mot Jesus (Matt 26), samt medarbeidere som sviktet Paulus (2Tim 4).

Det er tre ting å lære fra disse situasjonene:

1. Enhver leder som er salvet av Gud, vil en eller annen gang bli motarbeidet av noen innenfra menigheten.
2. Et slikt ”opprør” får negative konsekvenser for den som setter i gang.
3. Det er når man opplever å bli motarbeidet ”innenfra” på denne måten at det kommer fram hva som virkelig bor i en: Er lederen drevet av personlige ambisjoner eller av Guds ånd?

For to-tre år siden snakket jeg med en kristen dame i nærmiljøet. Hun går ikke i noen menighet. Da jeg spurte henne hvorfor hun ikke gjorde det, var svaret at det ikke var noen pastorer i Indre Østfold som hun hadde nok tillit til. Hvis derimot en navngitt person hadde flyttet til området og startet menighet, så skulle hun gladelig gått inn i menigheten hans. Denne personen var en av Norges mest kjente pastorer, og hun hadde hørt ham preke på konferanser og likte det veldig godt. Jeg tenkte imidlertid for meg selv at pipa nok hadde fått en annen lyd hvis denne personen hadde flyttet hit. Da hadde vi nemlig blitt kjent med svakhetene hans også! Ikke at jeg tror denne pastoren har flere svakheter enn andre kristne ledere. Men det er rart med det: De som vi kjenner godt, kjenner vi også svakhetene til. Mens de vi bare hører på konferanser, ser vi som regel bare godsiden til. Likevel tror vi ofte at gresset er grønnere på den andre siden.

Jeg vet ikke hvor mange situasjoner jeg har vært i, hvor jeg har hørt folk beklage seg på akkurat de lederne som er i akkurat deres menighet. Da påpeker jeg som regel at dette er en menneskelig reaksjon hos dem, fordi de kjenner lederne i sin egen sammenheng bedre enn de kjenner lederne i andre sammenhenger. Men det tror de ikke noe på nei! Uansett hva folk måtte mene om akkurat sine ledere, så er dette noe som ser ut som et prinsipp i Bibelen: Mennesker som står i en tjeneste vil bli møtt av motstand både utenfra og innenfra. En gang i blant er denne motstanden høyst betimelig. Men som oftest sier det mer om motstanderne enn om lederne.

Bibelen er heller ikke redd for å advare mot de negative konsekvensene av å drive et ”råkjør” mot ledere i nærmiljøet. Både Mirjam, Absalom og Judas fikk store problemer for å si det mildt. Uten sammenligning for øvrig: Men så vidt meg bekjent er damen jeg nevnte ovenfor fortsatt ikke med i noen menighet. Den pastoren som hun mente hadde vært absolutt perfekt for henne, har blitt avsatt av sin egen menighet, fordi de ikke likte lederstilen hans… Kanskje ikke gresset var like grønt når du kom nær nok? Jeg tenker at det måtte vært bedre for denne damen å ta til takke med en mindre perfekt menighet, og så fått lov å oppleve fellesskapet disse årene. Selv om det ikke finnes noen perfekte menigheter her i området, så forkynnes jo Guds ord, Herren blir tilbedt og det vises omsorg for mennesker.

Hovedpoenget mitt (som jeg nok får komme tilbake til) er hvordan en leder reagerer når han/hun blir utsatt for denne type kritikk. Se hvordan Moses ba i ydmykhet for Mirjam da hun gjorde opprør. Se hvordan David gikk gråtende oppover Oljeberget for å søke Gud da Absalom gjorde opprør. Jesus kalte Judas for venn da han solgte ham til døden. Paulus ba at Gud ikke skulle tilregne sine nærmeste venner at de sviktet ham da han trengte dem som mest. Dette er det som viser hvordan en sann leder er skrudd sammen: Noen ganger må negative konsekvenser av folks holdninger og uttalelser belyses. Men det skjer alltid i bønn og ydmykhet.

Kampen om byene

Jeg har blandede tanker om en del av den ”åndelige krigføringen” som skjer i noen kristne sammenhenger. Av og til oppleves dette som at man lever i en åndelig getto. Profetiene og åpenbaringene florerer, men man kommer seg liksom ikke ut i det virkelige livet. Kvaliteten på åndelig krigføring kan testes på samme måte som all annen tjeneste: Bærer den frukt? (Matt 7,15-20) Blir mennesker frelst og gjort til disipler?

Men at noe misbrukes betyr jo ikke at vi må avskrive det! Medisinen mot ”feil bruk” er som regel ikke ”ingen bruk” men ”rett bruk”. Så også når det gjelder åndelig krigføring: For tiden jobber jeg mye med brevet til efeserne. Det brevet er fullt av henvisninger til den åndelige kampen vi står i (Ef 1,18-2,3 +3,10 +6,10-20). Det er ikke så rart at nettopp dette brevet er fullt av henvisninger til den åndelige kampen. Menigheten i byen der ble grunnlagt i en ekstrem maktkonfrontasjon: Det var som om lysets rike og mørkets rike frontkolliderte i 100 km i timen akkurat der i Efesos.

Apostelgjerningene 18,18-20,38 forteller historien: Efesos var sentrum for dyrkelsen av Artemis. Tempelet i byen der ble regnet som en av oldtidens syv underverker, på linje med bl.a. pyramidene i Egypt. Vi snakker altså ikke om en liten ”pølsebod”, men om en avgudsdyrkelse som var høyt organisert og kjent over hele den ”siviliserte” verden. Derfor kunne byens rådmann si at ”alle mennesker vet at efeserne er voktere for bildet av Artemis, som er kommet ned fra himmelen” (Apg 19,35).

Da Paulus og hans folk kom til Efesos skjedde det en rekke konfrontasjoner i den åndelige verden: Opprør rundt Artemistempelet, brenning av magiske bøker, oppsiktsvekkende demonutdrivelser og helt uvanlige mirakler ved Paulus sine hender. Jeg tror ikke Paulus oppsøkte disse konfrontasjonene. Jeg tror de ”bare skjedde” fordi menigheten utfordret de åndsmakter som hadde fått lov til å styre som de ville der i byen. Resultatet var at alle som bodde i provinsen fikk høre Herrens ord i løpet av to år (Apg 19,10). Det kaller jeg effektiv evangelisering!

Jeg er en som ivrer for å bygge nære fellesskap. Vi må ha menigheter som folk trives i. Men faren er at vi blir så ”koselige” at vi glemmer kampen vi står i: Byene og tettstedene vi bor i er delvis fanget i håpløshet og synd. Hvis ikke vi som Guds folk utfordrer de åndsmakter som regjerer, hvordan skal vi da se forandring? Hvordan skal da mennesker bli satt fri?

Åndskamp er ikke bare bønn og lovsang. Paulus oppsumerer våpnene våre i Ef 6,10-18. Våpnene vi har er sannhet, rettferdighet, beredskap, tro, Guds ord og bønn. I min egen sammenheng har vi nok vært sterkere på noe av dette, mens andre våpen har fått lov til å ligge og samle støv. Tiden er inne for å ta i bruk hele arsenalet. Det står om menneskers frelse og vår hjemsteders åndelige helse.

Kontekstualisering

At man ”kontekstualiserer” noe, betyr at man tilpasser hvordan man formidler budskapet til hvem som hører på. Dette er høyst aktuelt i misjon og evangelisering. Mye av den kristne forkynnelsen i Norge i dag treffer rett og slett ikke tilhørerne. Da er det lett å tenke at dagens nordmenn er lite åpne for evangeliet. Men ofte tror jeg det er formidlingen av budskapet som støter folk vekk, ikke selve budskapet. Dessverre oppleves mange menigheter og deres forkynnelse som lite relevante for den kulturen nordmenn flest er en del av. Men jeg tror altså at mange mennesker ville kommet til tro hvis bare budskapet ble kontekstualisert.

NT har mange eksempler på slik kontekstualisering: Se hvordan Paulus bruker to helt forskjellige innfallsvinkler til evangeliet når han forkynner i synagogen i Antiokia i Pisidia (Apg 13,13-47) og når han forkynner på Akropolis i Aten (Apg 17,22-31). Evangeliet er det samme, men innpakning og kommunikasjon er svært forskjellig. Dette kjennetegnet Paulus sin tjeneste: Han var flink til å tilpasse kommunikasjonen sin til tilhørerne. Han ”skryter” faktisk av at han var tilpasningsdyktig (1Kor 9,20-21). Jeg tror kristenheten i Norge har mye å lære her!

Men kontekstualisering har en annen side også. Evangeliet skal nemlig ikke bare tilpasses tilhørernes kultur. Evangeliet skal samtidig utfordre og endre kulturen den slår rot i. Vi er altså kalt til å gå inn i kulturen samtidig som vi skal utfordre den og forandre den. Vi er kalt til å være jorden salt og verdens lys. Det blir vi ikke hvis vi bare flyter med strømmen. Noen menigheter er flinke til å kommunisere slik at mennesker hører på dem. Men noen ganger kan man føle at saltet har mistet sin kraft. Ja, folk hører på dem. Men hvor har evangeliets evne til å forandre blitt av? Det er altså en innebygd spenning mellom formidling og innhold. Innholdet skal skape forandring, men formidlingen må skje på en måte som gjør at folk lytter.

Her trenger vi både evangelistene og profetene. Evangelistene er opptatt av å nå mennesker. De forstår kontekstualisering! Profeter derimot er opptatt av Guds standard og av evangeliets kraft til å skape forandring. Tragedien i Norge er at evangelistene og profetene sitter på hver sine tuer. Dermed får vi på den ene siden menigheter som har et klart budskap, men som ikke klarer å formidle det. På den annen side får vi menigheter som klarer å formidle budskapet, men de klarer ikke å forandre kulturen.

Slik jeg tenker, så er dette en av hovedgrunnene til at vi trenger apostoliske tjenester. Apostolisk tjeneste handler blant annet om ”å koordinere” formidling og innhold, slik at man ikke får slagside den ene eller den andre veien. Apostler legger nemlig en solid grunnmur, slik at huset som bygges oppå ikke faller verken mot venstre eller mot høyre.

Bibelundervisning i Askim

De neste seks søndagene skal jeg undervise i Apostelgjerningene. Menigheten jeg er en del av har ikke ”vanlige” møter i sommer, men har likevel mye som skjer En av tingene av tingene som skjer, er altså at det blir mulig å fordype seg i Apostelgjerningene. Denne boka har jo materiale i seg til 1000 spennende bibeltimer. Men i denne omgang er målet å få et overblikk over de store linjene. Det håper vi å oppnå gjennom seks ganger to skoletimer med undervisning og samtale.

Samlingene vil være i Østfold Næringspark hver søndag kl 19.30 og er åpne for alle som vil. Ta med bibel, skrivesaker og godt humør. Les gjerne i Apostelgjerningene før samlingene. Jo mer man har lest på forhånd, jo mer utbytte vil man ha. Samlingene er først og fremst rettet mot folk som kunne hatt lyst til å gå på bibelskole, men som av ulike grunner ikke har mulighet til det. Så du trenger slett ikke være teolog for å ha utbytte av dette!