Møter eller menighetsliv

De siste årene har det vært mye snakk om husmenigheter. Dette mener jeg er en bevegelse inspirert fra Gud. Vi trenger virkelig nye uttrykksformer for Guds menighet, hvis vi skal nå nasjonen vår med evangeliet og gjøre dem til disipler. Men jeg mener at de som ivrer for husmenigheter på noen områder ikke går langt nok i sitt ønske om å reformere menighetslivet.

Spesielt tenker jeg på forståelsen av hva en menighet er. Mye av det som sies og skrives handler nemlig om møtene. I tradisjonelle menigheter er møtene styrt fra plattformen. I en husmenighet kan samlingene være mye mer fleksible, og alle kan delta mer aktivt. Det er bra! Men det viktigste i en menighet er jo ikke samlingene! Det viktigste er det daglige fellesskapet mellom medlemmene – og mellom medlemmene og Gud. Dette fokuset føler jeg er alt for lite framme i lyset når det snakkes om husmenigheter. Mye dreier seg om en bedre form for samlinger. Jeg er enig i at vi trenger nye typer samlinger, men det er vel bare startpunktet?

Menighetsliv dreier seg ikke om samlingene, men om å dele livene med hverandre. Det betyr ikke nødvendigvis bofellesskap, selv om det også er en naturlig ting for noen som er med i denne type felleskap. Men det dreier seg i hvert fall om å besøke hverandre for å spise kveldsmat eller gjøre hagearbeid eller legge puslespill sammen. Man passer barna til hverandre, og de som er flinke til å skru bil hjelper de av oss som er mindre flinke. Ja, og så møtes vi selvfølgelig jevnlig for å studere Bibelen, lovsynge og ha nattverd sammen. Men det er ikke samlingene som er menighetslivet. Menighetslivet er livet vi lever, hvor samlingene inngår som en del av noe større.

Et slikt perspektiv får bl.a. konsekvenser for forståelsen av eldste. Mye av dagens diskusjon rundt eldste koker ned til ting som dreier seg om hva de bør – eller ikke bør – gjøre i samlingene. Siden man (ubevisst) tenker at menighetsliv er lik samlinger, så tenker man at eldstefunksjonen også må ha med samlingene å gjøre. Men i en husmenighet, så vil man som regel ikke ha behov for noen til å lede samlingene: Hva er da poenget med en eldste? Ikke så mye egentlig…

Dermed kommer man fram til konklusjonen om at en eldste er en husvert som åpner hjemmene sine for husmenigheten. Men jeg mener eldste er noe annet og mye mer enn dette. Faktisk tror jeg man kan være en eldste uten å ha et hjem å åpne i det hele tatt – og uten å lede et eneste møte. I min menighet ønsker vi i prinsippet at alle hjem skal være åpne og inkluderende – enten de som bor der regnes som eldste eller ikke. For å få en forståelse av den bibelske eldsterollen, så må vi starte med å se helheten i menighetslivet. Menighet er noe mye mer enn samlinger – derfor er ikke eldsterollen nødvendigvis knyttet til menighetens samlinger.

Å grunne på Guds ord

En av de klassiske kristne åndelige disipliner er meditasjon. I dag forbindes dette ofte med østlige religioner, men kristen meditasjon er nesten det motsatte av dette. I østlige religioner er målet gjerne å tømmes for vår egen personlighet, slik at vi kan ”gå opp i verdensaltet”. Kristen meditasjon har derimot som mål at vår personlighet skal fylles opp av Guds tanker. Målet er at Guds ord skal få rikelig plass i oss og blant oss (Kol 3,16) slik at vi kontinuerlig grunner på Guds ord. Hvis Guds ord stadig får forme tankene våre, så vil vi bli ledet inn i en livsstil som kjennetegnes av Guds velsignelse (Salme 1,1-3).

Livet vårt kan også leves i kontinuerlig bønn til Gud (1Tess 5,17 + Ef 6,18). Men i dagens samfunn bombarderes vi formelig med inntrykk fra alle kanter. Den typiske norske ungdom leser i dag lekser med både musikken og TV-en slått på, samtidig som man er logget på msn og stadig blir avbrutt av sms-er fra venner. Da kan vi trygt si at budskapet i skolebøkene må kjempe om oppmerksomheten! Men slik er det vel for oss alle i større eller mindre grad? Vi lar alle slags inntrykk flomme inn over oss. Da er det ikke rart hvis vi føler at det er vrient å høre Guds stemme midt i all ”støyen”

Mer enn noen gang er det derfor viktig å lære seg å bli stille. Ja, dette er noe du kan lære! Det er her den kristne ”meditasjonen” kommer inn. For å komme inn i en livsstil hvor man hører Guds stemme gjennom hele døgnet, så er det viktig å rydde plass i livsrytmen din for å simpelthen bli stille framfor Gud (Sal 37,7 +62,6 Hab 2,20). Du setter altså av litt tid for å roe deg ned framfor Gud. Finn et egnet sted og tidspunkt for å være stille. Selv 10 minutter daglig vil skape stor forandring hvis du ikke har gjort dette tidligere. Etter 10 minutter meditasjon kan du eventuelt gå videre til forbønn eller bibelstudier eller noe annet.

Meditasjon skiller seg fra studier ved at man ikke først og fremst er ute etter forståelse, men etter innlevelse. Les en historie fra evangeliene og prøv å sette deg inn i hvordan det opplevdes å være til stede. Prøv for eksempel å se deg selv som Marta i historien om Jesus, Maria og Marta. Eller at du er Peter som vurderer å gå en tur på vannet. Be Gud om å vise deg hvordan dette var. De tankene du får skal selvfølgelig ikke brukes til å forme teologien din! Men du vil bli overrasket over hvordan bibelhistorier på denne måten blir levende på en ny måte.

Målet med meditasjon er heller ikke å lese mye. Det er bedre å lese korte stykker og virkelig få tid til å la dette påvirke deg. Noen anbefaler faktisk at man mediterer på den samme historien hver dag i en hel uke. En annen ide er å meditere seg gjennom Fadervår med en bønn pr dag: ”Far, du som er i himmelen” har mer enn nok i seg til å tenke på i 10 minutter. Neste dag kan du konsentrere deg om ”La ditt navn holdes hellig”, osv.

Det finnes både gode teknikker å lære og en del bra bøker om emnet. En av klassikerne om emnet er Madame Guyons bok: Experience the depths of Jesus Christ. I det hele er det greit å vise en viss forsiktighet, særlig hvis du tidligere har vært involvert i former for østlig meditasjon. For målet er som sagt ikke meditasjonen i seg selv, men å roe seg ned slik at Guds ord og bønn etter hvert blir en kontinuerlig del av livet ditt. Ikke alle kristne bøker om emnet er like bibelske heller. Men brukt på rett måte er dette en av de åndelige disipliner som har vært høyest skattet gjennom hele kirkehistorien.

Hvorfor ni av ti husmenigheter dør

Over hele verden vokser det fram nye former for menighet. Noen kaller det for fellesskap, andre for husmenighet. Disse fellesskapene er fokusert rundt hjemmene. Folk er nemlig trøtte av å være benkevarmere som kommer på møter en gang eller to i uka for å se og høre på noen som kjører et show som kalles ”møte” eller ”gudstjeneste”. Man vil være delaktig – ikke bare være tilskuer. Jeg er derfor overbevist om at menigheter som møtes i hjemmene er noe Gud står bak!

De siste 25 årene har jeg sett et stort antall nye menigheter bli til – både i Norge og i andre land. Jeg har sett husmenigheter bli født – og jeg har sett dem dø. Men noen av dem har jeg også sett blomstre! Jeg har ingen statistikk, men jeg vil tro at 90 % av de husmenighetene jeg har kjent til – ikke lenger eksisterer. De fleste husmenigheter blir født med entusiasme, men etter 2-4 år ser det ut til at de fleste visner bort. I USA skal visstnok gjennomsnittlig levetid på en husmenighet være mellom 18 og 24 måneder!

Jeg vet at jeg høres ut som en festbrems når jeg sier dette: For det å starte en ny menighet er noe av det mest spennende man kan være med på. Da er det kanskje litt upassende å snakke om farer og en tidlig død... Men siden Gud vil ha menigheter som møtes i hjemmene, så er det så viktig å finne ut hvorfor noen menigheter dør og hvorfor noen blomstrer. Her er noen innledende tanker rundt temaet:

En trussel er rett og slett kjedsomhet. Hvis man lenge har vært tilskuer i en tradisjonell menighet, så kjennes det som en befrielse å være i en sammenheng hvor alle kan si noe, alle kan bruke sin nådegave og alle kan be og bli bedt for. Dette er en av husmenighetenes største styrker! Men hva skjer når alle har bedt for alle de andre 50 ganger? Hva skjer når de samme 10 menneskene har hørt de andre 9 snakke om sine 8 favorittemaer 7 ganger? Da inntreffer en trøtthetsperiode hvor folk begynner å spørre seg: Hva nå? Dette er tidspunktet da folk nesten umerkelig begynner å trekke seg litt tilbake. Til å begynne med kommer man på de fleste samlingene, men andre ting blir stadig oftere prioritert. Slik siver futten ut av fellesskapet. I min erfaring oppstår dette gjerne etter et par år – og jeg tror det er hovedgrunnen til at de fleste husmenigheter ikke blir eldre enn 2-4 år.

Nært knyttet til kjedsomhet er problemet med koseklubben. Nesten alle menigheter starter med en håndfull kristne som kommer sammen fordi de ønsker noe nytt. Dette er som regel uproblematisk! Problemet oppstår når alle nye som kommer til, også er kristne som kommer fordi de føler at de ikke får dekket sine behov andre steder. Da kan man fort bli en liten intern klubb som er mer opptatt av å dekke hverandres behov for omsorg, enn av å være med å oppfylle Misjonsbefalingen. Nå er det ikke feil å dekke behov. Tvert i mot tror jeg vi må ha menigheter som er i stand til å dekke behov for omsorg. Uten evne til å vise omsorg vil vi ikke nå ut med de gode nyhetene om Jesus. Men hvis målet vårt kun er kos – så kan vi fort komme av sporet. Målet vårt må være å gjøre Guds vilje - enten Guds vilje er koselig eller ikke.

Dette er et tema man kan si mye om. Men jeg tror i hvert fall at det er helt avgjørende for en ny menighet at man når ut til nye mennesker med evangeliet. Man kan kanskje si at det handler om å nå ut eller dø ut!

Hvilke ti bud sa du?

Noen mener at de ti bud gjelder for oss kristne – andre vil hevde at de ikke gjør det. Uansett hva man mener om den saken, så er det ingen tvil om at mange opp gjennom kirkehistorien har ment at de ti bud gjelder for de kristne. Derfor har de ti bud uten tvil hatt stor innflytelse på kirkens tankegang. For et par generasjoner siden kunne de fleste nordmenn ”de ti bud” på rams. I dag vil vel selv mange aktive menighetsmedlemmer slite med å nevne alle ti.

Men dagens lille spørsmål er: Hvilke bud er egentlig ”de ti bud”? Jeg vil hevde at det man kaller ”de ti bud” bare er ni av dem. Da jeg lærte om de ti bud på skolen så lurte jeg alltid på hvorfor det niende budet er ”du skal ikke begjære din nestes eiendom” mens det tiende budet er ”du skal ikke begjære din nestes ektefelle, eller hans arbeidsfolk eller andre som hører til hos din neste.” For meg høres dette ut som ett og det samme bud, nemlig: ”Du skal ikke begjære”. Saken er da også at dette selvfølgelig er ett og det samme bud. Men i så fall sitter vi jo igjen med bare ni bud! Hvor ble det da av de ti budene? Hvis det som kalles det niende og det tiende budet faktisk bare er det tiende – hvor kom vi ut av tellinga?

De ti budene ble gitt til Moses på Sinai. Dette kan du lese om i 2. Mosebok kapittel 20. Hvis du leser nøye gjennom dette kapitlet så ser du at man har hoppet over det andre budet, nemlig det som sier ”du skal ikke lage deg noe gudebilde”. Av en eller annen grunn blir dette slått sammen med det første budet som er ”du skal ikke ha andre guder enn Herren”. Men dette er jo åpenbart to forskjellige bud. Man kunne jo tenke seg at man ikke tilba noen andre enn Herren, men at man samtidig lagde seg et bilde av Ham. Men dette forbyr altså Skriften gjennom det annet bud.

Ved å ta med budet om ikke å lage bilder, så blir de ti bud en "fornuftig" rekke:

1. Du skal ikke ha andre guder enn Herren
2. Du skal ikke lage deg noen gudebilder
3. Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn
4. Du skal holde hviledagen hellig
5. Du skal ære din far og din mor
6. Du skal ikke slå i hjel
7. Du skal ikke bryte ekteskapet
8. Du skal ikke stjele
9. Du skal ikke lyve
10. Du skal ikke begjære

Hvorfor i all verden har man så hoppet over det annet budet, og i stedet prøvd å ”berge stumpene” ved å dele opp det tiende budet på en ulogisk måte? Kanskje dette blir litt i overkant filosofisk, men jeg vil likevel lansere en teori:

Enhver som har vært i katolske eller ortodokse kirker har sett bilder av ”Maria og Jesusbarnet”. Det mange ikke vet er at disse såkalte madonnabildene er tatt rett ut fra hedenske religioner som var utbredt ved begynnelsen av vår tidsregning. Bildene av ”Maria og Jesus” er skremmende like bildene av ”Isis og Horus” som hadde blitt tilbedt helt fra tiden i det gamle Egypt. Faktisk kan man hevde at de ”kristne” madonnabildene er direkte avgudsbilder. De har bare har fått bibelske navn, i stedet for sine gamle hedenske navn. I en slik situasjon er det selvfølgelig ikke særlig populært å nevne det annet bud om ikke å lage gudebilder. Man drev jo og importerte gudebilder direkte inn i gudstjenestene sine.

Den østlige kirke med sitt sterkeste fotfeste i Bysants (dagens Istanbul) opplevde i tidlig middelalder enorme interne konflikter som følge av bruken av ikoner. Den som er interessert i å vite mer om dette kan søke på ordet ”ikonoklast” som betyr billedstorming. Det er interessant å vite at dette skjedde samtidig med Islams framvekst nettopp i denne delen av verden. Muhammed var i starten av sin karriere ganske velvillig innstilt mot ”bokens folk” det vil si jøder og kristne. Men etter hvert kjølnet dette betraktelig. Noe av det som Muhammed reagerte aller mest negativt på blant de kristne var det han oppfattet som dyrking av gudebilder (altså bruken av ikoner). Derfor er Islam ennå i dag så tydelig i mot billeder.

Mitt filosofiske spørsmål er: Ville Islam vokst fram hvis den kristne kirke på den tiden hadde tatt det annet bud på alvor? Hvis kirken hadde tatt billedforbudet bokstavelig – ville da Muhammed søkt til Bibelen i stedet for å satse på sine egne visjoner? Islam er (sammen med kommunismen) den ideologi som står bak det meste av kristenforfølgelsene i vår tid. Dette er selvfølgelig uhyre kompliserte problemstillinger. Men helt spissformulert: Er det slik at vi gjennom Islams motstand mot evangeliet høster fruktene av vår egen kirkes manglende innsikt i Guds ord? Hvis vi ikke hadde skåret vekk det annet bud – hadde da Islam fått grobunn?

Nådegavebasert tjeneste

Et av de viktigste kriteriene for å få en sunn og voksende menighet er å få til det som kalles ”nådegavebasert tjeneste”. I korte trekk betyr det at folk som tjener i menigheten gjør en mye bedre jobb når de får lov å holde på med ting de føler seg utrusta til å drive med, enn hvis de blir overtalt til å gjøre oppgaver som anses ”nødvendige”. Det er jo helt naturlig at det er slik, siden man som regel lykkes bedre med det man er flink til! Dessuten vil folk trives bedre når de får holde på med noe som ”er dem”. Nådegavebasert tjeneste fører dermed til både større trivsel og større effektivitet (mer frukt) i menigheten.

Dette er imidlertid et prinsipp som er lett å overse i nye menigheter. Man ønsker nemlig å ha både den ene og den andre og den tredje tjenesten. Men som regel er visjonen større enn ressursene. Det er ikke slik at vi kan gjøre alt vi ønsker å gjøre nå. Vi må derfor tørre å vente til Gud reiser opp noen i blant oss (eller sender noen til oss) som virkelig er utrusta for denne tjenesten, og som ønsker å ta tak i den.

I Kraftverket har vi vært heldige og fått inn en hel del kirkefremmede, som ikke har kommet med alt for mange tanker om hvordan en menighet ”bør” være. Men vi også har opplevd at folk har meninger om hva slags tjenester menigheten ”burde” ha. Som regel er jeg helt enig: Nesten uansett hva slags positiv tjeneste du foreslår, så skulle jeg ønske vi hadde det i menigheten!

Samtidig må vi forstå at vi ikke kan utvikle nye tjenester bare ved å ønske dem. Vi trenger også mennesker som er kalt av Gud til å lede slike tjenester. Alternativet er jo å ”overtale” noen til å ta ansvaret. Vi kan lett se at vi trenger et ungdomsarbeid (eller barmhjertighetsarbeid, eller en barneklubb, osv). Men hvis vi ikke har noen som har sin glede i å arbeide med dette, så blir det fort mye slit og lite resultat.

For en menighetsplanter, så er derfor evnen til å tørre å mangle noen tjenester en viktig egenskap! Vi bør selvfølgelig undervise om tjenester, slik at folk får lyst på dem. Vi bør også be til Gud om å sende ut/reise opp flere arbeidere. Men vi bør være forsiktige med å overtale folk til å ta på seg oppgaver – uansett hvor ”positive” de oppgavene måtte være. Dette betyr jo selvfølgelig ikke at det er feil å ta i et tak der det trengs: Få av oss føler vel ekstatisk glede over å rydde stoler eller ta oppvasken, men det bør gjøres likevel! Men vi bør ha ”nådegavebasert tjeneste” som grunnleggende prinsipp for oppgaver i menigheten.

På den annen side så er det å forstå prinsippet om nådegavebasert tjeneste en kjempemulighet for menigheten. Vi har akkurat begynt med strukturerte samtaler med en del av folka i menigheten, nettopp med dette for øyet: ”Hva er det du føler Gud har lagt deg spesielt på hjertet?” Når vi gjennom samtale og bønn klarer å sette ord på svaret til dette spørsmålet, så kan det bli som en eksplosjon i vedkommende sitt liv. Gleden og effektiviteten som vedkommende opplever i sin tjeneste for Gud øker ikke bare litt – den kan faktisk mangedobles når folk føler at de kommer inn på riktig spor.

Teamlederskap

Enhver ny menighet må forholde seg til spørsmål om lederskap. De siste tiårene har den rådende tankegangen vært at man må ha én sterk leder. Denne betegnes som regel for ”pastor”. Man argumenterer gjerne med bibelvers fra det gamle testamentet (f.eks. Moses). Men jeg mistenker at de faktiske forbildene ofte er hentet fra moderne management litteratur. Det trenger ikke være feil, men det er greit å vite hvor ideene kommer fra. Ut fra NT så er det heller ikke så lett å argumentere for at en menighet skal ledes av en sterk pastorrolle. Vi leser aldri i NT om innsettelsen av en enkelt pastor i en menighet, men alltid om eldste i flertall. Mange menigheter som har hatt fokus på en sterk leder, har da også gått i tenkeboksen i det siste – og lurer på om dette virkelig er den beste modellen.

Som en motreaksjon til dette, har noen begynt å understreke at vi skal underordne oss hverandre – ikke bare følge etter en hovedleder. Dette tror jeg har mye for seg, men det er viktig å ikke hive ut barnet med badevannet. Hvis man studerer NT, så kan jeg vanskelig forstå at man kan komme til en konklusjon om at de første kristne menigheter manglet ledere. Jeg har i hvert fall foreløpig ikke sett noen argumentasjon som har overbevist meg om at ”lederløse menigheter” er en bibelsk modell.

Derimot er det viktig å diskutere på hvilke områder det trengs ledere, så vel som hvordan lederskap bør utøves. Her er det nemlig mye rart ute og går! Som et eksempel kan jeg ta et prinsipp som jeg synes jeg ser tydelig i NT - nemlig at lederskap bør være organisert som team. Når Paulus henvender seg til lederskap i menigheter, så er det alltid til de eldste, til tilsynsmenn og diakoner, osv. Begrepene brukes alltid i flertall. Jeg tror altså at vi trenger ledere – men at vi trenger ledere som er gode teamarbeidere.

Et problem i Norge er at vi har lett for å forveksle team med komité. Teamlederskap betyr ikke at alle skal sitte og mene like mye om alle ting – og at flertallet avgjør. Det fører bare til handlingslammelse. Team handler om at du tar initiativ og ansvar på de områder du er god – og at jeg tar initiativ på de områder hvor jeg er sterkest. Men samtidig så forstår vi begge at vi er avhengige av hverandre: ”Min tjeneste” er ikke det viktigste - det som er viktig er at vi sammen får utført det Gud legger på oss hjertet. I praksis betyr det at i noen situasjoner så underordner jeg meg ditt lederskap, og i andre så underordner du deg mitt lederskap. Dette er en god form for gjensidig underordning: Vi får brukt våre beste sider, samtidig som vi får hjelp der vi ikke er fullt så sterke.

De åndelige disipliner

Paulus sier at dårlig selskap ødelegger gode vaner (1Kor 15,33). Dermed sier han jo samtidig at det finnes noe slikt som ”gode vaner”. Regelmessig trening og sunt kosthold er eksempler på slike ”gode vaner”. Jo mer jeg jobber med unge og ferske kristne, jo mer overbevist blir jeg om at det er nyttig også å utvikle gode åndelige vaner, i tillegg til vaner som går på livsstil og helse. En av Åndens frukter er jo nettopp selvbeherskelse (Gal 5,23).

Gjennom kirkehistorien er det å utvikle slike gode åndelige vaner som regel blitt kalt for ”åndelige disipliner”. Det finnes flere ulike definisjoner av hvilke åndelige disipliner som er viktige. Men noen av dem er felles for alle, slik som bønn og tjeneste for andre.

Richard Foster nevner 12 slike åndelige disipliner i sin bok ”Veier til glede”: Meditasjon, bønn, faste, studier, enkelhet, tilbaketrukkethet, underordning, tjeneste, skriftemål, gudstjenester, ledelse og fest.

Noen vil kanskje legge til noe, og noen vil trekke fra noe fra denne lista. Jeg tror da heller ikke poenget er å lage en liste over ting vi ”bør” gjøre, men at vi kan lære av de som har gått foran oss. Jeg tror at en menighet hvor folk er opptatt av bønn, tjeneste, studier, osv vil være en menighet som står støtt gjennom både medgang og motgang

Husk bare at dette ikke noe vi må gjøre for at Gud skal bli tilfreds, men noe vi får lyst til gjøre fordi vi forstår at det er et tilbud fra Gud, som kan føre oss dypere inn i vår vandring med Gud.

Nådens tidsalder

Noen mennesker prøver å overbevise meg om at det store skillet mellom Loven og evangeliet startet med Paulus sin omvendelse og undervisning. Men dette kan jo ikke stemme! Konflikten mellom ”lov” og ”nåde” startet ikke med Paulus eller med Apostelmøtet. Det hele startet med Jesus sin radikale nye holdning til Loven, hvor Han fokuserte på den indre essensen av Loven – i motsetning til den rådende tankegangen om at det viktigste var en ytre overholdelse av detaljerte forskrifter.

Fariseerne og de skriftlærde hadde holdningen om at alle budene var like viktige. Men Jesus var klar på at noen ting i Loven var viktigere enn andre. Han rangerer faktisk budene når Han sier at det første bud er å elske Herren, det andre bud er å elske sin neste (Mark 12,28-31). Alle andre bud er mindre viktige enn disse to. Faktisk sier Jesus at noen deler av Loven veier tyngre enn andre deler (Matt 23,23). Jesus levde ut sin egen undervisning på dette punktet ved å helbrede og ved å sanke mat på sabbaten, samtale med hedningene, være på fest med syndere, osv. Dette var ekstremt utfordrende for de som mente at overholdelse av Lovens ytre regler og bud var det som var viktig.

Apostlenes senere tolkning av forholdet mellom lov og nåde, er en gjenspeiling av Jesus sin tenkning rundt det samme. Dette er jo ikke overraskende, siden apostlene så seg selv som etterfølgere og tjenere av Jesus. Konflikten mellom Paulus og judaistene var jo bare en fortsettelse av konflikten Jesus hadde hatt med fariseerne og de skriftlærde. Dette var noe som Paulus helt sikkert hadde klart for seg, siden han selv antakelig var en av fariseerne som hadde fått ”brynet seg” på Jesus (Apg 23,6 + 22,3). Konflikten som Peter og de andre apostlene i Jerusalem hadde med de jødiske lederne i byen der, var også bare en fortsettelse av konflikten som Jesus hadde opplevd. Disse konfliktene var en oppfyllelse av det som Jesus hadde profetert (Joh 15,20).

Derfor står det at Loven hadde sin tid inntil Johannes (døperen) og deretter (altså fra Jesus stod fram) forkynnes evangeliet om Guds rike (Matt 11,13 + Luk 16,16). Konflikten mellom ”lov” og ”nåde” startet allerede med Jesus. De første apostlene videreførte bare Herrens egen undervisning – og fikk dermed smake den samme type motstand som Jesus hadde opplevd.

Hvis du skal forstå Det nye testamentets undervisning om ”lov” og ”nåde” bør du derfor starte ved begynnelsen – nemlig med Jesus. Paulus og de andre apostlenes undervisning om dette temaet kan bare forstås rett hvis du kjenner Jesu sin egen undervisning (og praksis) om temaet. F.eks. er Paulus sin oppsummering av Loven i Rom 13,8-10 en direkte parallell til Jesus sine ord i Matt 7,12 og 22,40. Hvis du leser Paulus sine brever i lys av Jesu undervisning, så vil du oppdage mengder av slike paralleller. Lykke til med studiene!