Ingen fordømmelse

En ting som de fleste kristne er enige om, er at vi bør bygge livene våre på sannheten i Guds ord, og ikke på våre egne følelser. Likevel går de fleste av oss av og til ”i baret” når det gjelder dette. Til tross for hva vi vet med hodene våre, så er det noen ganger opplevelsen som får styre tankene våre.

Ett av de områdene hvor dette er særlig tydelig, gjelder fordømmelse. Et av de bibelversene jeg hører oftest sitert for tiden er Rom 8,1: ”Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.”

Ofte blir dette bibelverset tolket med følelsene, i stedet for med sannheten som ordet faktisk formidler. Mange tenker nemlig at ”fordømmelse” har noe med følelsene våre å gjøre. Lett omskrevet så blir det noe slikt som at: ”Den som er i Kristus Jesus trenger aldri å føle fordømmelse” Hvis du tolker dette verset slik, så blir du på vakt mot alt og alle som kanskje kan få deg til å føle deg ”fordømt”. Men dette verset har svært lite følelsene dine å gjøre!

Fordømmelse handler nemlig om et juridisk faktum: Det handler om at når du stilles for domstolen, så fører kjennelsen "ingen fordømmelse" til at dommen ikke går mot deg, men til din fordel. Med en parallell til dagliglivet kan vi si at dette er som om du kjører for fort forbi en fotoboks: Da spiller det mindre rolle om du føler deg skyldig eller ikke - det som teller er om du faktisk får en fartsbot eller om du slipper unna.

Foran Guds domstol fortjener jeg ikke annet enn å bli fordømt, men på grunn av Jesus blir jeg frikjent! Det er virkelig gode nyheter! Og dette er noe mye mer enn at jeg skal slippe å føle meg nedtrykt til tider – dette er noe som bærer tvers gjennom evigheten – helt uavhengig av mine følelser. Dette er nemlig et faktum, signert med Jesu eget blod.

Etter hvert som du blir bedre kjent med Gud og Hans nåde, så vil selvfølgelig selvbildet ditt forandre seg, slik at du ikke lenger trenger å føle deg elendig (hvis det er et problem for deg). Men ikke gjør Romerne 8,1 så lite at du tenker at det handler om hvordan du føler det her og nå. Sannheten i dette verset er langt, langt større enn din opplevelse av tingenes tilstand til enhver tid. Jeg blir faktisk ikke en gang verken provosert eller deprimert av å føle meg litt "fordømt" en gang i blant så lenge jeg vet at den virkelige dommen vil gå til min favør!

Nåde og sannhet

Moses kom med Loven, mens Jesus kom med nåden og sannheten (Joh 1,17). Jesus kom ikke bare med nåden, men også med sannheten. Nåden ordner opp i synden som har skilt deg fra samfunnet med Gud: Nåden gjør med andre ord at du blir frelst. Sannheten hjelper deg til å legge av deg gamle uvaner og synd: Sannheten setter deg altså fri (Joh 8,32). Gud ønsker at du skal være både frelst og fri. Noen kristne er dessverre fortsatt bundet: Selv om de er frelst, så er de ikke særlig fri. Derfor trenger du alt det Jesus kom med – både nåde og sannhet.

Sannheten er ikke bare en mental sak: Det er ikke slik at hvis du har de riktige meningene, så kjenner du sannheten. Dette er en akademisk måte å tenke på, men slett ingen bibelsk tankegang. Bibelens påstand er at sannheten kjenner du kun hvis du lever den ut i praksis! Derfor snakker NT om å vandre i sannheten. Vandring handler om livsstil, ikke om en mental tilstand.

Sannheten gjør av og til vondt: Selvfølgelig stikker det i hjertet hvis du oppdager at du har levd på tvers av Guds vilje på et område i livet ditt. Dessverre finnes det kristne som blander sammen dette ”stikket i hjertet” med ”fordømmelse.” De tror at alt som får dem til å føle seg litt dårlige her og nå er av det onde. På den måten vaksinerer de seg selv fra Den Hellige Ånds oppdragelse.

Noen ganger oppdager vi til og med at vi er på feil kurs gjennom at noen søsken sier det til oss. NT sier at vi skal rettlede hverandre, og noen ganger til og med rive folk ut av ilden! (Judas 23) Jeg er slett ikke tilhenger av at vi skal løpe rundt å ”fortelle hverandre sannheten”. Samtidig må vi huske på at sannheten er et av våre våpen i den åndelige krigen (Ef 6,14). Ved å distansere oss fra situasjoner hvor vi kan oppleve ”stikk i hjertet” så løper vi altså en risiko for å miste ett av våre viktigste åndelige våpen.

Det som er så fantastisk med Jesus er at Han er full av både nåde og sannhet. Han har ikke bare litt nåde og litt sannhet – han har fullt opp av begge deler. Jeg drømmer om menigheter som modellerer dette på jorda i dag: Full av nåde og sannhet!

Keltisk metode for evangelisering

Jeg anbefaler enhver som ønsker å nå unge mennesker med evangeliet å lese boka ”The Celtic Way of Evangelism” av George G Hunter. Han trekker mange interessante paralleller mellom situasjonen i det ”før-kristne” Nord-Europa og dagens vestlige ”etter-kristne” kultur. Ett av poengene hans som har betydd mye for meg, er hvordan evangeliseringen vår kan bli mer effektiv i å nå postmoderne mennesker.

Kort sagt skisserer Hunter to ulike tankemodeller med hensyn til evangelisering. Disse kaller han henholdsvis for ”romersk” og ”keltisk”. Begge modellene består av tre ulike hendelser, og målet er det samme med begge modellene. Men rekkefølgen på de ulike trinnene er forskjellig.

Hunter hevder at de fleste menigheter har en ”romersk” modell for evangelisering. Denne modellen sier at evangelisering foregår i tre skritt: Først proklamerer vi budskapet. Deretter blir folk bedt om å ta standpunkt til budskapet (altså bli disipler av Jesus). Til sist inkluderer vi de som tar i mot budskapet som en del av fellesskapet (f.eks. gjennom dåp). Modellen er altså: Proklamasjon – Beslutning – Fellesskap

Den ”keltiske” modellen stokker om på rekkefølgen: Først inviterer vi mennesker inn i fellesskapet. Deretter samtaler vi med dem. Til sist kommer beslutningen om selv å følge Jesus. Modellen er altså: Fellesskap – Samtale – Beslutning

Begge modellene inneholder de to viktigste delene, nemlig beslutning og fellesskap. Dette er bibelske verdier som vi alltid må ha som mål i vår evangelisering. Men rekkefølgen disse elementene kommer i, kan vi vel tørre å utfordre? Kraftverket har av og til blitt kritisert fordi vi lar mennesker som ikke er bekjennende kristne, få lov til å bidra aktivt på gudstjenester, f.eks. som musikere i lovsangsteamet. For en kristen som har en ”romersk” modell i hodet sitt, så blir dette helt feil: Hvordan kan vi la noen være en så synlig del av fellesskapet før han/hun har tatt en beslutning om å følge Jesus? Men for en som har en ”keltisk” modell i hodet sitt, så er dette helt logisk: Man forventer jo at mennesker først blir en del av fellesskapet, slik at man deretter gjennom samtale kan hjelpe dem fram til en bekjennelse.

De siste årene har vi hatt mulighet til å teste ut en del av disse tankene i Kraftverket. Vi har slett ikke funnet alle svar, men vi har i alle fall sett en del mennesker komme til en klar bekjennelse som Jesu disipler. Dette har i stor grad skjedd ved at vi har fulgt den ”keltiske” modellen. Dette ser altså ut til å virke i praksis, og det er jo den beste anbefaling en bok kan få.

Studere Bibelen

Ann Kristin ville gjerne at jeg skulle skrive noe om å studere Bibelen. Det er selvfølgelig en god ide. For jeg tror ikke hun er den eneste som sliter med å komme litt dypere inn i Bibelen. Nå snakker vi ikke om å lese Bibelen regelmessig for å få inspirasjon. Det bør man alltid gjøre. Men etter hvert så ønsker mange å komme litt dypere inn i stoffet og se de store linjene i Skriften. For å få til dette, må man studere Bibelen litt mer strukturert enn bare å lese litt her og litt der. Det finnes ingen kjapp måte å bli kjent med Bibelen, men tålmodig arbeid bærer frukt på lang sikt.

Mange begynner med å studere en hel bok. Men det er omfattende og tidkrevende. Det er lett å miste motet hvis man gir seg ut på for omfattende studier. Det er bedre å ta mindre biter til å begynne med. Når man har ”fordøyd” én bit på en vellykket måte, så får man lyst på en til. Jeg mener derfor det er lettere å komme skikkelig i gang hvis man i stedet begynner med å studere ord som brukes i Bibelen. Finn alle steder hvor et bestemt ord er brukt, og gjør så et studium av dette. Et bra sted å starte er å se på uttrykket ”evangeliet om”. Slå opp alle steder hvor disse to ordene er brukt i sammenheng. Hva sier det om evangeliet? Når det er gjort kan man gå videre med å studere alle varianter av ordet evangelium (evangeliet, evangelist, osv...). Det finnes flere hundre slike ord som man med fordel kan studere. En databibel er uunnværlig hjelp til dette. Har du det ikke på egen PC, så bruk www.bibel.no

Samme metode kan brukes ved å studere personer. Dette gir kanskje ikke direkte ”avkastning” med en gang. Men gjennom et slikt studium får man et godt overblikk over sammenhengen mellom ulike deler av Bibelen. Start med døperen Johannes: Hva gjorde han? Hva forkynte han? Hvilke ting var profetert om ham? Deretter kan man se på andre personer i NT slik som Maria (Jesu mor), Peter, Apostelen Johannes, Barnabas eller Timoteus. Å studere livet til Paulus (og Jesus!) er selvfølgelig også nyttig, men er mer omfattende.

Steder kan også være nyttige å studere: Finn alle steder i provinsen Makedonia som nevnes og alle hendelser som beskrives. Gjennom det vil du forstå mer av bakgrunnen for brevene til Paulus. På samme måte kan man i NT studere Jerusalem, Cæsarea, Antiokia, Akaia, osv.

Å studere bok for bok er selvfølgelig også nyttig. Kanskje jeg skriver mer om det seinere. Et lite tips til slutt: Ta vare på det du studerer. Skriv det ned og sett det i en ringperm. Det vil bli en veldig god referanse når du senere studerer et annet tema i Bibelen, og plutselig oppdager at ”dette henger jo sammen med det jeg studerte tidligere en gang...”

Fadderordning for nye menigheter

Her om dagen fikk jeg en trivelig SMS: ”Vi starter med cellegruppe i morgen kl 18.30, Takk for fødselshjelp. Regner med at du kan være fadder for barnet…?”

For det første er det jo moro å være med å se at nye fellesskap blir født fram. Nest etter det å se at mennesker møter Jesus for første gang, så er fødselen av nye fellesskap det heftigste man kan være med på som kristen. Når man i tillegg vet at nye menigheter er de som når flest nye mennesker med evangeliet, blir det jo dobbelt moro! De som skrev dette er mennesker som er glad i Jesus og hans ord, og som har vist at de klarer å nå ut til kirkefremmede med evangeliet. Så dette nye fellesskapet har jeg virkelig tro på!

Men det som jeg synes var litt gøy i språkbruket her er ordet ”fadder”. Jeg tror mange nye fellesskap hadde hatt behov for faddere. Hvis man starter en ny menighet i dag, så er det vanlig at man går inn i et etablert kirkesamfunn eller apostolisk nettverk med ”hud og hår”. Alternativet er at man blir stående helt alene. Jeg kan forstå de som vegrer seg for å gå inn i et kirkesamfunn. Samtidig er sannsynligheten for ikke å overleve som menighet meget stor hvis man står helt alene.

Her kan kanskje en slags ”fadderordning” komme til hjelp? Man har noen utenfor sammenhengen som føler et åndelig ansvar for det som skjer, men uten å ”eie” den nye forsamlingen. Faddere skal jo ikke eie barna, men være en forbeder og støtte mens de vokser opp.

Markedskreftenes kirkeår

Jødene hadde sitt ”hellige år” med sabbater, påske, pinse, løvhyttefest og andre spesielle dager og tider (3Mos 23). Det er ingen tvil om at disse ordningene var skapt av Gud. Senere skapte kirken sitt eget ”kirkeår” hvor de blandet jødiske og hedenske fester i en skikkelig suppe. Pinse og påske ble tatt fra GT, men med et nytt innhold – jul og mange av helgenfeiringene ble tatt ganske direkte fra hedenske kulter. Var også disse ordningene – helt eller delvis – skapt av Gud?

I mange protestantiske sammenhenger så er man skeptisk til dette. Vektleggingen er at alle mennesker har syndet og mangler Guds ære. Siden mange av feiringene (f.eks. jul) har sin bakgrunn i hedendom, så tenker man derfor at dette ikke kan være åndelig. Man ønsker å forlate alt som ikke er klart bibelsk.

Har man en keltisk tankegang (eller katolsk eller ortodoks), så er ikke dette like opplagt: Da vil man legge mer vekt på at alle mennesker er skapt i Guds bilde, og at mye av det som skjer i samfunnet derfor bærer et gjenskinn av Gud – om enn svakt og forkludret. Med et slikt utgangspunkt vil man ønske å forandre og føre tilbake til Gud det som ikke lenger er bibelsk, men som fortsatt likevel har et gjenskinn av Gud i seg. Jeg tror kirkeåret er ett slikt eksempel på at man prøvde å føre tilbake til Gud noe som nok var blitt forkludret, men som likevel hadde en ”rest av Gud” i seg.

I dagens samfunn så skaper markedskreftene et verdslig ”hellig år” hvor det dreier seg om å kjøpe, kjøpe og kjøpe. Julehandel, lørdagsshopping og konfirmasjon har lenge stått i materialismens tegn. De siste årene har markedskreftene prøvd å innarbeide nye ”helligdager” hvor vi kan gi oss hen til uhemmet forbruk. Halloween og Valentins dag er eksempler på nye ”helgener” i materialismens religion. Alle disse tingene vender tilbake med regelmessighet – hver uke eller hvert år – og vi forbrukere følger lydig opp. Hvordan kan markedskreftene lykkes så godt med dette? Jeg lurer på om det er fordi de appellerer til en egenskap som er felles for alle mennesker, og som ble gjenspeilet i jødenes hellige år, og kanskje også i kirkeåret?

Skal vi bekjempe denne egenskapen i samfunnet (f.eks. ved å være mot julefeiring)? Eller skal vi prøve å vende dette til det gode? Jeg vil ikke påstå at jeg vet svaret. Men jeg tror i alle fall vi har en mulighet til å bruke denne sosiale eiendommeligheten til å hjelpe mennesker til å tenke på Gud og Hans rike. Jeg mener for eksempel at alle kristne ledere regelmessig burde sette av noen dager hvor de er alene med Gud, for å lytte til Hans stemme. Jeg tror også regelmessig nattverd er en god ting. Det er bare kreativiteten vår som setter grenser for hvordan ”kirkeåret” kan bygges opp på en slik måte at det hjelper både oss og hele fellesskapet til å få en livsrytme som gir Gud større plass i tankene våre og i tiden vår.

Skisse til en livsrytme

Mange mennesker bare ”driver” gjennom livet sitt – tilsynelatende uten mye mål og plan med det de gjør. De har mange drømmer, men lite blir omsatt til praksis. Ofte skyldes dette en så enkel sak som manglende selvdisiplin. Hvis man hadde hatt litt mer selvdisiplin, så hadde man fått utrettet veldig mye mer i livet. Det er ikke uten grunn at selvbeherskelse regnes som en av Åndens frukter (Gal 5,23). Selvbeherskelse kan nemlig hjelpe oss til å utvikle gode vaner, og gode vaner hjelper oss til å utvikle gode holdninger, og gode holdninger frambringer gode resultater.

Det er i en slik sammenheng det jeg skrev om en ”kristen livsrytme” kommer inn i bildet. Gjennom historien har åndelige ledere undervist om viktigheten av å innarbeide gode vaner. For å oppnå dette har man fokusert på ulike elementer i den livsrytmen vi har. Hvis du har lyst til å tenke gjennom din egen livsrytme, så kan du begynne med de tre tidsavsnitt som man tradisjonelt har strukturert åndelige disipliner rundt: Dag, uke og år. Man kan selvfølgelig også dele inn i andre tidsavsnitt som f.eks. måned.

I løpet av en dag er det mange små og store ting vi kan gjøre for bevisst å vende oss til Gud. Tenk på effekten av å begynne hver dag med å takke Gud og be om Hans ledelse, i stedet for å stresse og mase og kanskje kjefte på folk. Det trenger ikke ta mer enn 5 minutter hver morgen, men du verden hvilke resultater du ville fått! Andre slike ting man kan lage daglige rutiner av er bibellesing, bordbønn, felles måltid med familien, osv. Selv prøver jeg å avslutte hver lunchpause med noen minutters bibellesing.

Det neste tidsavsnittet er uka. Selvfølgelig (?) samles vi med menigheten minst en gang pr uke. Men i tillegg kan du bestemme deg for å bruke lørdag formiddag eller en kveld i uka til bibelstudium eller bønn eller i tjeneste for mennesker med behov.

Til slutt kan året ditt planlegges på en slik måte at selve planen hjelper deg til å fokusere mer på Gud. Dette kan dreie seg om konferanser man er med på eller at man jevnlig tar en helg alene på en hytte for å søke Gud. Eller at man skal lese gjennom Bibelen på ett år – noe som innebærer ca tre kapitler om dagen. De fleste menigheter har dessuten ting de gjør år etter år. I Kraftverket har vi de siste årene hatt menighetshelger om vinteren, og teambesøk fra utlandet på forsommeren. Slike faste ”ritualer” hjelper til å bygge opp forventninger. Så lenge ikke slike tradisjoner får styre oss, tror jeg de kan være til god hjelp.