onsdag 28. november 2007

Apostler

Bibelen forteller oss at vi trenger apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere helt inntil vi når fram til full modenhet (Ef 4,11-14). Ingen vil vel påstå at Guds menighet har nådd dit ennå at vi er ved full modenhet og ikke lar oss drive hit og dit av enhver lære. Derfor tror jeg vi trenger alle disse gavene til menigheten nå i dag

Aposteltjenesten har det vært mye diskusjon om. For 30 år siden var det få som i det hele tatt trodde på at Gud ville ha apostler i dag. Man trodde at dette var noe som tilhørte fortiden. Nå er vel de fleste enige om at Gud ønsker at det fortsatt skal finnes både apostler og profeter i menigheten. Imidlertid har det vært mye misforståelser om hva en apostel gjør og er. Det har heller ikke hjulpet at det finnes en del selvutnevnte ”apostler” som kanskje slett ikke er det som ”etiketten” deres tilsier. Men at noe har blitt misbrukt og misforstått, betyr jo ikke at vi ikke trenger det! Tvert i mot! Svaret på feil forståelse, er jo ikke la være å snakke om det, men å få rett forståelse

De fleste er vel enige i at vi trenger mange nye menigheter her i landet. Skal vi få dette til, så tror jeg vi må se en gjenreisning av den apostoliske tjenesten. Det er Bibelens resept for menighetsplanting i stor skala. Det betyr ikke at vi ikke har noen apostler eller profeter i Norge i dag. Men vi trenger mange flere! Nasjonen vår har vært så velsignet at vi har fått oppleve frukten av tidligere generasjoners apostler, slik som Hans Nielsen Hauge og Thomas Barratt. La oss be om at det skjer igjen! At Gud reiser opp apostler som kan plante mange menigheter som vokser til modenhet.

tirsdag 27. november 2007

Misjonær i Tyskland?

Visste du at andelen av befolkningen som er evangeliske kristne er større i Egypt enn i Tyskland? Det er altså vanligere å være født på ny hvis du bor i Egypt, enn hvis du bor i Tyskland. I enkelte deler av Tyskland finnes det knapt menigheter som forkynner evangeliet klart. Men om du synes det er få evangeliske kristne i Tyskland, så er det virkelig få i Østerrike. Man regner med at av de mer enn åtte millioner innbyggerne i Østerrike, så er bare ca 20.000 av dem født på ny. Det betyr at det er noe sånt som 0,25 % av befolkingen som er født på ny. Prøv å regne ut hvor mange kristne det ville tilsvart i den byen du bor i!

Slike statistikker er selvfølgelig aldri helt nøyaktige. Bare Gud kjenner folks hjerter, og vet hvem som virkelig er født på ny eller ikke. Likevel gir det en pekepinn på hvor sterkt evangeliet står i en nasjon. Dette endrer det tradisjonelle bildet av hva en misjonær er. Det dreier seg ikke lenger om å dra langt inn i ”bushen” til helt fremmede kulturer. En av de viktigste misjonsmarkene i dag er storbyene i Vest-Europa.

For tida kommer det stadig flere misjonærer fra andre verdensdeler til Europa. Mange av Europas aller største menigheter har i dag pastorer som er født i Afrika. Land som Brasil og Korea sender også mange misjonærer hit. Jeg kjenner selv faktisk flere misjonærer som jobber med menighetsplanting i Oslo. Men i Europa bør vi nordmenn ha en kjempeoppgave: Det skal ikke så store innsatsen til for oss å lære oss språket og kulturen i land som Tyskland, Østerrike, Nederland eller Danmark. Men disse landende har behov for tusenvis av nye menigheter! Nå kan vi bli misjonærer i det som er nesten vår egen kultur.

Begynn med å skaffe deg kunnskap. Les Operation World Operation World . Eller bli med på team, for eksempel med Jesus Revolution eller med Mission Adventures. Sørg også for å bruke tida di rett: Skaff deg erfaring fra menighetsbygging og evangelisering der du bor. Dessuten må du spørre Gud: ”Vil du at jeg skal bli misjonær til et av disse landene?” Kanskje du blir overrasket over svaret!

torsdag 22. november 2007

Europa kaller

Jeg har tidligere skrevet om at det trengs 100 nye menigheter i Stor-Oslo. DAWN mener det trengs enda flere, og har som mål å se 150 nye menigheter plantet her. Imidlertid er behovet enda større nedover på kontinentet. Her om dagen mottok jeg en mail fra en tysk venn. Han ønsker å leve radikalt for Jesus. Sammen med noen venner prøver han å bygge en menighet som er relevant for det miljøet de ønsker å nå, men det er ikke helt enkelt. Han skriver bl.a.:

"We need new revelation about the practical actions of God and real changing processes in our Christian group. At the moment we are stuck. I believe it would be very necessary that people from the outside come to help and teach us. If nothing happens, we will probably stay in the dangerous situation of stagnation and dying. There is a spiritual fight in Germany, such that the new ways of churches can't rise up. If it is God’s intention, it would be great if you could come to us for some time, be in our group and give some help and teaching. I believe that if nobody from the outside comes to help us, our group could be lost."

Rundt om i Europa har jeg møtt mange folk som opplever det slik. De ønsker å nå byen sin med evangeliet. Men åndskampen er tøff, og man føler seg ofte isolert og aleine. Da er det lett å gi opp! Hvis det er vrient å bygge menigheter som vokser her hjemme i Norge, så er det virkelig tøft nedover på kontinentet. Husk på disse tyske pionerene i bønn!

Her trengs vi alle mann! La oss plante massevis av menigheter i Norge! Men ikke for at vi sjøl skal få koselige menigheter å gå i. Nei! I tillegg til å nå nye mennesker der vi bor, så må vi ha som mål å sende ut misjonærer til andre steder og land. Min drøm er mengder av menigheter som når mengder av mennesker på hjemstedet sitt og som sender ut mengder av misjonærer og team. Gi et lite vink hvis du er klar!

tirsdag 20. november 2007

Paulus sin åpenbaring

Tilhengerne av den såkalte ”nådeforkynnelsen” hevder at Paulus mottok spesiell åpenbaring fra Jesus når det gjaldt evangeliets innhold, og at vi derfor må lese alt annet i lys av det Paulus skriver. Det innebærer bl.a. at man tolker Jesu ord i evangeliene i lys av Paulus sine skrifter. Dette er motsatt av mer tradisjonell bibeltolkning som tar utgangspunkt i Jesus, og tolker andre bibelsteder i lys av Ham. Det er helt rett at Paulus fikk spesiell åpenbaring fra Jesus. Men gjaldt denne åpenbaringen budskapet om den nye pakt og dens budskap om nåden og om frelse ved tro alene? Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror Paulus sin spesielle åpenbaring gjaldt noe annet.

For det første: Hvis det var Paulus som fikk slik unik åpenbaring om den nye pakt, hva forkynte da de kristne mellom Pinsedag og Paulus sin omvendelse? Menigheten var jo noen år gammel da Paulus kom til tro. Mener man seriøst at menigheten i mellomtiden forkynte den gamle pakt? Hvorfor møtte de da slik stor motstand hos det jødiske lederskapet? Paulus bruker jo nettopp sin iver for den gamle pakt som en forklaring på at han i sin tid forfulgte de kristne! (Gal 1,13-14) Paulus og Barnabas var nok mer radikale enn apostlene i Jerusalem med hensyn til å ta konsekvensene av evangeliet. Men selvfølgelig forkynte Peter og de andre apostlene det sanne evangelium allerede fra Pinsedag!

For det andre så vet vi jo faktisk hva det var Paulus fikk slik unik åpenbaring om. Selve synet er beskrevet i Apg 9,1-9 og 22,3-11 og 26,12-18. Etter å ha bearbeidet synet, så beskriver Paulus de teologiske konsekvensene i de tre første kapitlene av Efeserbrevet.

Paulus sin åpenbaring gikk først og fremst på Kristus. Innholdet i den nye pakt var jo kjent i det minste fra Pinsedag av (jeg mener det var kjent ennå tidligere). Det unike i Paulus sin undervisning var at Kristus innbefattet jøder, hedninger samt den oppstandne Jesus. Jesus sa ikke til Paulus ”hvorfor forfølger du mine venner” – Han sa ”hvorfor forfølger du meg” Hvordan kunne det ha seg at Paulus forfulgte den strålende skikkelsen han møtte på veien til Damaskus? Paulus selv trodde jo han forfulgte mennesker. Men Jesus sa at hvis du forfølger mine disipler, så forfølger du meg. Denne åpenbaringen la grunnlaget for ett av Paulus sine mest sentrale temaer, nemlig Kristus. Kristus består av hodet (Jesus) samt alle som tror på Ham (menigheten). Hele personen (Kristus) består av både kropp og hode. Dette var den revolusjonerende åpenbaringen som ble gitt til Paulus: Menigheten som Kristi kropp

Etter hvert forstod Paulus stadig mer av hva denne åpenbaringen av Kristus betydde i praksis. Dette fikk radikale konsekvenser, fordi det slettet alle naturlige grenser i samfunnet: Mellom jøder og hedninger, mellom menn og kvinner, mellom slaver og frie mennesker (Gal 3,28). Dette var Paulus sin radikale åpenbaring. Selvfølgelig er åpenbaringen av Kristus kun mulig hvis man bygger på en forståelse av den nye pakt, som lærer oss om nåden og om frelsen og om Den Hellige Ånd. Men alt dette var kjent før Paulus ble en kristen. Det radikale som Paulus brakte i tillegg til alt dette var at Kristus bryter ned alle skiller mellom mennesker fordi Han skal bli alt i alle (Ef 1,23) og alt skal sammenfattes i Kristus (Ef 1,10)

fredag 16. november 2007

Hvordan skape disipler

Som jeg skrev om nylig så er det noe som legger lista for høyt og noen som legger den for lavt når det gjelder å bli en del av fellesskapet. Skal jeg velg mellom disse to grøftene, så velger jeg den hvor lista ligger for lavt! I et slikt miljø har du som regel mange folk. Selv om mange av disse ikke er kristne, så vil de gjerne være åpne for åndelig input. Det ”eneste” som da gjenstår er å presentere Jesus for dem på en slik måte at de forstår hvem Han er, og hva Han forventer av sine etterfølgere.

Et fellesskap hvor lista ligger for høyt er mye vanskeligere å gjøre noe med: Der har man en hard kjerne av folk som har skikkelig peiling både på kristen lære og kristen livsstil. Men de har liten evne til å kommunisere med folk utenfor den kristne ”bobla”. Man kan alltid heve standarden enda et lite hakk på de som allerede er der: Ha noen flere konferanser og bibelstudiegrupper. Da vil de som er en del av gjengen få mer og mer kunnskap. Men vil de nå noen nye med evangeliet?

Hvis du jobber i situasjoner av typen ”masse folk – få disipler” så vær oppmuntret! Du har nemlig en kjempemulighet. Det er faktisk langt enklere å gjøre disipler av folk som ikke er kristne ennå, men som kjenner deg og har tillit til deg - enn det er å gjøre menneskefiskere av en gjeng som har sittet på litt for mange kristne konferanser.

Alt du trenger er en plan for å gjøre disipler av folka som kommer. Ikke prøv å gjøre disipler av hele gjengen samtidig. Be Gud vise deg en håndfull mennesker du kan investere mye tid i. Hvis du lykkes med å gjøre en gruppe til virkelige disipler, så vil de etter hvert trekke de andre i miljøet med seg. De folka jeg har satset mest på de siste årene tar i disse dager over hele lederskapet for menigheten jeg plantet. Nå er det de – og ikke først og fremst jeg – som når ut til nye folk og gjør dem til disipler.

onsdag 14. november 2007

Den nye pakts ord

Den såkalte ”nådeforkynnelsen” hevder at evangeliene ikke er gitt til oss kristne. Man resonnerer slik: Jesu levde under den gamle pakt. Alt det Han underviste gjelder derfor denne pakten. Den nye pakt ble først forkynt etter Pinsedag, og da særlig via Paulus. Dette er etter min mening en logisk kortslutning:

Først et argument som appellerer til fornuften: Hvorfor skulle Gud la sin Sønn gå 3 år på jorda og undervise folk om noe som sluttet å gjelde den dagen Han døde? I så fall var jo alt Jesus snakket om irrelevant nesten i det øyeblikk Han var ferdig med undervisningen. Det er jo et dårligere resultat enn selv en middelmådig prest i Statskirken pleier å få til. Det måtte da være mer fornuftig å la Sønnen tale om de ting som skulle gjelde framover? Hvis Han tok hele sin lære med i graven, så ville det - rent menneskelig talt - virke temmelig tåpelig. Derfor tror jeg da også at det Jesus underviste har full gyldighet i dag.

Man bør selvfølgelig også argumentere teologisk: Hvis vi ser på inngåelsen av den nye pakt så ble denne innstiftet ved Jesu død, for ingen pakt blir gyldig uten at blod utgytes. Men at pakten ble innstiftet ved Jesus død betyr jo ikke at ting som er sagt i forkant ikke kan gjelde den nye pakt. Det er jo vanlig for alle andre pakter og avtaler at man først leser gjennom teksten og deretter ”innstifter” avtalen ved å signere. Det er jo svært uvanlig at en avtale først blir signert og at man bare i etterkant blir gjort kjent med innholdet! (Kanskje med et unntak for visse kommuner i Nord-Norge...)

Hvorfor skulle dette være annerledes for den nye pakt enn for alle andre avtaler? Jesu undervisning mens Han var på jorden var jo nettopp å beskrive den nye pakt, som deretter ble innstiftet (”signert”) ved Hans død på korset. Akkurat slik man gjør med alle andre avtaler: Først innholdet – deretter inngåelsen. Hvis man mener at den nye pakt er annerledes enn alle andre paktsinngåelser på dette punktet, så bør man ha meget godt belegg for dette, og ikke bare ”anta”. Alt i NT etter evangeliene er bare en utdyping og forklaring på den pakten Jesus hadde undervist om. Men selve pakten var det Jesus selv som underviste om da Han gikk på jorda.

Dette blir enda tydeligere hvis vi sammenligner med innstiftelsen av den gamle pakt. Denne pakten ble inngått ved Sinai, og innstiftelsen av pakten er beskrevet i 2Mos 24,3-8 og Heb 9,18-20. Her får først Moses alle de sentrale budene som skal gjelde for den gamle pakten (2Mos kap 19-23). Deretter forklarer Moses folket alle budene (2Mos 24,3). Til slutt ble pakten innstiftet (2Mos 24,6-8). Dette er som sagt den normale framgangsmåten for inngåelse av pakter. Resten av Mosebøkene er bare en utdyping og forklaring av den gamle pakten.

De 10 bud ble for eksempel gitt før den gamle pakt ble innstiftet, for de ti budene fikk Moses i 2Mos kap 20. Men jeg har ennå ikke hørt noen argumentere for at de 10 bud ikke er en del av den gamle pakt! Selv om de beviselig ble gitt før den gamle pakt ble innstiftet. Hvis man forstår paktsinngåelser så forstår man at de ti bud er en sentral del av den gamle pakt – og at de selvfølgelig ble undervist før pakten ble innstiftet.

Det samme prinsippet gjelder for den nye pakt. Jesus visste at det skulle opprettes en ny pakt når Han døde. Derfor brukte Han 3 år på å undervise om den pakten, slik at når den ble innstiftet, så kunne disiplene vite hva den innebar. Jesu undervisning i Matteus kap 4-26 er en direkte parallell til undervisningen om den gamle pakt i 2Mos kap 19-23. Deretter fulgte innstiftelsesordene for den nye pakt i Matt 26,26-28 og pakten ble gyldig ved Hans død. Ordene i Matt 26,28 er en gjenspeiling av innstiftelsesordene for den gamle pakt i 2Mos 24,8

Derfor kan vi kristne rolig regne med at evangeliene gjelder for oss :-)

tirsdag 13. november 2007

Nådeforkynnelse?

Jeg blir ofte spurt om hva jeg mener om den såkalte ”nådeforkynnelsen” som preger Oslo Kristne Senter. Nå har jeg ikke vært på OKS på mange år, så jeg har ikke førstehåndskunnskap om undervisningen der, annet enn gjennom det jeg har lest i menighetsbladet deres o.l. Imidlertid har jeg jo snakket med folk som er sterkt påvirket av denne undervisningen. Derfor kan jeg i alle fall kommentere hvordan en del mennesker har forstått dette. Langt flinkere teologer enn meg har skrevet artikler om dette. Vil du gå i dybden så sjekk noe av det andre har skrevet. Her på bloggen vil jeg prøve å si noe fra et perspektiv som hyrde, ikke som lærer:

I utgangspunktet har ”nådeforkynnelsen” et riktig anliggende. Den tar for seg noen viktige punkter i NT. Imidlertid er det slik at hvis man kun fokuserer på én side av den bibelske læren, så oppstår en slagside. De fleste vranglærer som eksisterer er jo ikke basert på ubibelske argumenter, for da hadde de vært enkle å avsløre. Vranglære oppstår som regel ved at man vektlegger kun én side av de bibelske sannhetene. Det mener jeg er tilfellet for den såkalte ”nådeforkynnelsen”

NT omtaler to hovedtyper av vranglære som apostlene stadig kjempet mot: Den ene var judaismen. Det var de som hevdet at kristne måtte følge hele eller deler av Moseloven. Dette leder til det som ofte kalles loviskhet. Kampen mot denne vranglæren er særlig tydelig i skrifter som Galaterbrevet og Apostelgjerningene. Forkjemperne for "nådeforkynnelsen" går så kraftig ut mot judaismen at det Bibelen sier om det motsatte problemet blir helt oversett.

Den andre vranglæren man kjempet mot var nemlig gnostisisme. Betegnelsen kommer av 1Tim 6,20 hvor Paulus tar avstand fra den ”såkalte erkjennelse” (på gresk: gnosis). Hvis judaismen er høyre veigrøft, så er gnostisismen venstre grøft. Kampen mot gnostisismen er tydelig i pastoralbrevene (Timoteus og Titus). Denne vranglæren hevder at man kan være kristen uten at det får særlig stor konsekvens for livsstilen din. Endret livsstil kommer (håper man) som en konsekvens av en ”åndelig erkjennelse” (gnosis). Dette ligner mye på undervisningen om at: ”Jeg kan ikke gjøre noe selv for å vinne over synden. Alt jeg kan gjøre er å overlate jobben til Jesus i meg.” Dette høres kanskje åndelig ut, men ved nærmere undersøkelse ser man at dette ikke stemmer med det bibelske budskapet.

Klassisk kristen tankegang er nemlig knyttet til omvendelse. Vi skal vende oss vekk fra synden, og mot Gud. Ja, vi trenger Guds hjelp til å omvende oss! Men vi har selv et ansvar! Vi kan ikke passivt sette oss ned på vente på at ”Jesus skal seire over synden i oss”. Du og jeg har selv et ansvar for de gjerninger vi gjør. Derfor sier Paulus når han behandler gnostisismen at ”Guds faste grunnvoll står… hver den som bekjenner Herrens navn, må vende seg fra urett" (2Tim 2,19). Dette er en omvendelse som krever et bevisst valg fra oss. Vårt valg + Guds nåde = seier over synd.

Slik jeg forstår det, så fjerner ”nådeforkynnelsen” vårt personlige ansvar for omvendelse og helliggjørelse. Derfor sier Paulus også om de personer som forkynner denne type vranglære: ”kanskje vil Gud en gang gi dem omvendelse, så de lærer sannheten å kjenne”. (2Tim 2,25). Dette er det samme ord for omvendelse som Johannes døperen forkynte. Denne vranglæren dreier seg altså i stor grad om synet på omvendelse – eller egentlig manglende syn på omvendelse.

I mine samtaler med disipler av ”nådeforkynnelsen” så er nettopp spørsmål knyttet til omvendelse noe av det som skaper mest trøbbel for dem. Men en kristendom som sier at vi ikke trenger omvendelse – eller at omvendelse er en slags åndelige svevende greie som kommer av erkjennelse av hvem Jesus er i oss – det er å gå i den motsatte grøfta av loviskheten. Kallet til hver enkelt av oss om å leve i omvendelse må alltid være en del av budskapet i en bibelsk menighet.

lørdag 10. november 2007

Vil du virkelig nå ut?

De siste ukene har jeg snakket med mange menighetsledere. Forbløffende mange av dem er frustrerte fordi de ikke når ut til kirkefremmede. Jeg sier ”forbløffende” fordi jeg er overbevist om at det finnes tusenvis av mennesker i Norge som er veldig åpne for evangeliet. Menighetene ønsker å nå ut med evangeliet – og folk ønsker å høre evangeliet. Hvorfor da tilsynelatende så lite respons?

Med fare for å virke arrogant: Jeg har lenge hevdet at de fleste menigheter ikke vokser fordi de egentlig ikke ønsker å vokse. Nå er det nok sånn at de fleste pastorer hadde sagt ja takk til å få hundre nyfrelste inn døra. Men selvfølgelig bare hvis de oppførte seg som gode kristne. Hvis de bare kunne legge fra seg problemene sine i det de ble frelst, så hadde det jo vært simpelthen storartet å få så mange nye medlemmer. Men problemet er jo at nyfrelste sjelden kommer ferdig disippelgjort fra første dagen de blir kjent med Gud.

Mange mener at vi lever i de siste tider. I følge Paulus vil folk da være ”egoistiske, glade i penger, fare med skryt, være overmodige, snakke stygt om andre, være ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten respekt for det hellige, ukjærlige og uforsonlige, fare med sladder, mangle selvbeherskelse, være rå, likegyldige for det gode, svikefulle, oppfarende, innbilske. De elsker lystene høyere enn Gud.” (2Tim 3,2-4) Dette er en ingen dårlig beskrivelse av en vanlig ung person i Norge. Selvfølgelig vil Guds ord forandre folk på sikt, men dette er utgangspunktet. Så da spør jeg: Hvor mange av denne typen folk ønsker du å ha i forsamlingen din?

Ja, jeg håper virkelig du har lyst til å få inn mengder med slike folk. Men da vil du raskt oppdage enda et problem: De som allerede er kristne vil bli skeptiske! Vi forventer kanskje at etablerte kristne skal bli lykkelige over at mennesker blir frelst. Men dessverre er det ikke alltid sånn! Rick Warren sa en gang at alle menigheter som vokser blir kritisert av andre menigheter fordi de er ”for grunne” og ”for overflatiske”

Fordi du ønsker å gjøre de nyankomne til disipler, så senker du tilsynelatende standarden: Helt naturlig vil noen sovne under lovsangen og sende tekstmeldinger under prekene. Bibeltimene vil ikke lenger dreie seg om Daniels bok, men hvordan du kan lære å elske Gud og andre mennesker, samtidig som du kjemper deg fri fra spilleavhengighet eller pillemisbruk eller vanen din med alltid å baktale folk. De fleste kristne blir sjokkerte over en forsamling som er slik.

Så hvis du virkelig ønsker å nå ikke-kristne med evangeliet, så vær forberedt på å få inn en gjeng utakknemlige, egosentrtiske baktalere. I tillegg vil kanskje mer respekterte og ”åndelige” kristne se ned på deg fordi du ha senket standarden. Men tro meg: Det er verdt det alt sammen! For i løpet av 3-4 år så vil disse menneskene som møter Gud i dag ha vokst til helhjertede disipler, som er villige til å legge ned sitt liv for andre. Jesus skapte en slik forandring med 12 slabbedasker fra Galilea – og Han gjør fortsatt lignende ting – også her i Norge!

onsdag 7. november 2007

Hvor høyt legger du lista?

Hvor høyt legger du lista for folk i fellesskapet ditt? Hva forventes det av folk som er med? Hva forventes det fra nye som dukker opp?

Min erfaring er at noen fellesskap legger lista for høyt. Man ønsker så inderlig at folk skal leve overgitt til Gud og virkelig være disipler. Derfor fokuserer man på helliggjørelse og innvielse. Særlig ledere som er sterke på det profetiske eller på læresiden har en tendens til å legge forventningene høyt. Det er bra med forventninger, men noen ganger så er det som man sier til nybegynnere: ”Her ligger lista på 2 meter, og med Guds hjelp så vil du klare å hoppe over.” Det er sant, for alt er mulig for den som tror! Problemet er bare at mange gir opp uten å forsøke en gang. Dermed opplever slike fellesskap at de ikke når ut til kirkefremmede. (For ordens skyld: Det kan selvfølgelig være andre grunner også til at man ikke når ut…)

Typiske evangelister derimot, har en tendens til å legge lista tilnærmet på null centimeter. Det er som høydehopp uten list: ”Bare du treffer mellom stengene, så garanterer vi at du ikke river!” På den måten kan man nok samle mye folk. Men siden det ikke er noen forventninger til de man samler, så utvikler de seg heller ikke til modenhet. Dermed ender lederne fort opp med å slite seg ut.

Min oppfordring er: Bli enige om hvor lista ligger i deres fellesskap – og ikke minst hvor den bør ligge. Da kan dere oppdage at lista enten ligger for høyt eller for lavt. Det igjen er et signal om at dere bør konsultere noen med en komplementær gave. Har dere f.eks. masse folk, men ingen forventninger, så få hjelp av noen som kan en del om disippeltrening. Har dere derimot en høy standard, men så godt som ingen kirkefremmede, så trenger dere nok heller hjelp av evangelister.

PS. Det aller verste er for øvrig om man hele tiden endrer nivået for lista, avhengig av siste taler. Da blir i hvert fall søkende mennesker forvirra.