mandag 17. september 2007

Nye skinnsekker

Jesus sa: ”Ingen fyller en ny vin i gamle skinnsekker, for da vil sekkene revne, vinen renner ut, og sekkene blir ødelagt. Nei, en fyller ny vin i nye skinnsekker; da har en begge deler i behold." (Matt 9,17). Vinen er et bilde på Den Hellige Ånds verk. Skinnsekkene et bilde på den strukturen som ”omgir” dette verk av Ånden, f.eks. hvordan en lokal menighet er organisert.

Nye skinnsekker skapes i vår tid, slik det har gjort gjennom hele kirkehistorien: Nye generasjoner blir født, kulturen endrer seg, og nye former for menigheter vokser fram for å formidle evangeliet på nye måter. Budskapet er det samme, men innpakningen er ny. I en slik situasjon tror jeg vi har mye å lære av denne enkle lignelsen til Jesus.

For det første kan de som er i en etablert sammenheng, og som opplever at Den Hellige Ånd gjør noe nytt i deres liv, lære av dette: Det er verken den nye vinen eller de gamle skinnsekkene som er problemet. Hver for seg er de helt OK! Problemer blir det bare hvis man insisterer på å kombinere ny vin med gamle skinnsekker. Jeg har tro på fornyelse i etablerte menigheter. Men likevel tror jeg mange kristne har slitt seg ut helt unødvendig ved å bli værende i situasjoner hvor de heller burde startet noe nytt. Ved å bli værende har resultatet kun blitt frustrasjon både hos de som representerer det bestående og hos de som lengter etter noe nytt: Den gamle skinnsekken går i stykker og den nye vinen går til spille…

Så finnes det de som forstår at de må gjøre noe nytt med den nye vinen. Imidlertid tror de ikke lenger på strukturer i det hele tatt. Man hevder at alt vi trenger er Den Hellige Ånd og Bibelen: Ingen form for lederskap eller annen struktur. Det er omtrent like smart som å si at: ”jeg legger vinen min rett på bakken inntil jeg skal drikke den.” Da blir vinen fort borte! NT sammenligner menigheten med en kropp. Få ting er bedre strukturert enn en levende organisme! Hvis en gruppe kristne skal oppfylle det kall de har sammen, så må de ha en struktur. Jesus sa ikke at man skulle fylle ny vin i ingen skinnsekker. Ny vin krever nok nye skinnsekker, men like fullt kreves det fortsatt skinnsekker.

Til slutt vil jeg nevne de som forstår at man trenger nye skinnsekker for den nye vinen: Noen av disse har klart for seg hva de mener er ”den rette” strukturen. Jeg kjenner mennesker som har startet nye fellesskap og hatt hele strukturen klart for seg i det de startet - nesten ned i minste detalj. Det har sjelden vært noen suksess! Jeg tror absolutt på en bibelsk teologi rundt temaet ”menighetsstruktur”. NT har klare prinsipper for hvordan det er lurt – eller mindre lurt – å organisere en menighet. Men poenget i denne lignelsen er at den nye skinnsekken må være fleksibel. Når vinen gjærer, så må skinnsekken kunne utvide seg og forandres. Strukturen må tilpasse virkeligheten – ikke omvendt.

Det er mange som synes det er koselig å sy klær til en liten baby. Slike ting er kjærkomne gaver for nybakte foreldre. Men det ville vært dumt å sy ferdig garderoben for dette barnet helt til han/hun ble voksen. Man vet jo ikke hvordan barnet vil bli! Hva slags farger vil passe til ham? Vil han bli høy og tynn eller liten og rund? Man syr klær som vil passe den første tiden. Seinere vil vi vite mer om hvordan barnet vil bli, så da kan vi lage nye klær som passer til slik barnet har blitt. Dette er en pågående prosess.

Siden menigheten er en kropp som stadig vokser og er i utvikling, så gjelder det samme prinsippet: Du trenger en struktur nå. Men sørg for å ha en struktur som kan tilpasses den utviklingen dere vil gå gjennom. I min egen menighet har vi gjort relativt store tilpasninger av strukturen hvert 18-24 måned, selv om de grunnleggende prinsippene er de samme. Dette er en spennende side av å lede en menighet: Hele tiden søke Gud og spørre Ham om hva slags struktur vil være tjenlig for oss nå og en tid framover. Men ikke forvent å få en ny skinnsekk som er ferdig definert for de neste 10 årene. Fordelen med ny skinnsekker er nemlig at de er fleksible!

søndag 16. september 2007

Åndelige foreldre

I dag etterlyses det flere ledere i kristne sammenhenger. Mangel på gode ledere er en av de viktigste årsakene til at kristne menigheter ikke vokser. Jesus sa at vi skulle be Gud om å sende ut flere arbeidere (Matt 9,38). Jeg har derfor veldig tro på å utvikle nye ledere.

Men midt i all lederterningen vi driver med, må vi ikke glemme et annet aspekt som er minst like viktig: Paulus sa at om vi som kristne har tusen lærere, så har vi ikke mange fedre (1Kor 4,15). Ja, vi trenger flere lærere og andre typer ledere! Men mon tro om vi ikke har enda mer behov for åndelige mødre og fedre? Jeg tenkte nylig på noen av forskjellene mellom ledere og foreldre:

Ledere – enten de er på jobben eller i menigheten – skal først og fremst ta beslutninger på vegne av oss andre. Noen kristne ledere legger vekt på at man skal adlyde, slik at det ikke oppstår problemer i menigheten. Foreldre derimot forventes det at man prøver ut meningene sine på. Til en viss grad er det greit å krangle med foreldrene sine

I vår kulturkrets ville vi vel sagt at en familie hvor tenåringsbarna aldri krangler med foreldrene, ville være en usunn familie. Men hvordan er dette i forholdet mellom ledere i menigheten og de andre? Blir en hver diskusjon slått ned som tegn på opprør? Eller har vi folk i menighetene som vi kan lufte det meste med? Folk vi kan utfordre uten at de selv går i forsvarsposisjon. Jeg mener dette er en viktig rolle som far til tenåringer. Da må det vel også være bra å ha noen slike ”åndelige foreldre” i en menighet! Noen du kan bryne deg på uten at de ”kaster deg ut hjemmefra”. Nå mener jeg ikke at man skal gå i den andre grøfta. Et hjem hvor alle alltid krangler er selvfølgelig heller ikke av det gode!

En annen forskjell mellom ledere og foreldre er hvor lenge autoriteten varer. Ledere har autoritet for alltid, mens foreldre har autoritet "bare" i 18-20 år. Når jeg nå overlater ansvaret for menigheten jeg har ledet de siste 5-6 årene til yngre folk, så får jeg høre fra utenforstående at det beste for en menighet er at pastoren er der mer eller mindre på livstid. Det er sikkert riktig hvis man ser seg selv først og fremst som en leder. Men hvis målet er å oppdra selvstendige, åndelige barn så må det vel være best å la dem vise at de kan leve selvstendig med Gud uten at jeg er der hele tiden? I overført betydning: Det er bra å bo hjemme til man er rundt 20 år, men det er ikke like bra å fortsette å bo hjemme hos mamma til du er 40 år! Men slik er det i mange menigheter: Jeg er pastoren din i dag, jeg vil være pastoren din i morgen, og jeg vil sannelig være pastoren din når du pensjonerer deg også…

En tredje forskjell er målet man har som leder eller som foreldre. Ledere er først og fremst opptatt av at jobben blir gjort best mulig. Som leder i en menighet ønsker du å trene opp flinkest mulige gruppeledere, bønneledere, ungdomsledere osv. Dette er selvfølgelig viktig! Men som foreldre er man enda mer opptatt av å gi barna god ballast for sitt videre liv. Som foreldre ønsker vi jo flinke barn, men enda mer ønsker vi barn som fungerer godt både på det sosiale og personlige plan.

Josef fikk oppleve å se 4 generasjoner av etterkommere (1Mos 50,23). Dette har blitt min bønn: At jeg skal få se åndelige etterkommere i mange ledd: At mennesker kan lære av min erfaring og vokse opp til modne kristne som gjør disipler av folk rundt seg, som gjør disipler av folk rundt seg, som gjør disipler av folk rundt seg…